Harry Potter & The Order of the Phoenix (2007)

Det er et nytt skoleår, og Harry skal begynne det femte året på "Hogwarts school of witchcraft and wizardry". Men ting er liksom ikke så greit denne skolestarten. De aller fleste i trollmannssanfunnet tror ikke noe på hendelsen året før da Harry konfronterte Voldemort, og tror heller han farer med løgn, noe som igjen fører til at Harrys integritet føres i tvil. Sommeren før han skal starte på skolen igjen, utsettes Harry også for et møte med et par "deatheaters" som også setter hans fetter Dudley i fare. Harry blir tvunget til å bruke magi, noe som igjen fører til en høring i Magidepartementet. Heller ikke denne hendelsen blir Harry trodd på. Og som om ting ikke var ille nok, så har magiminister Cornelius Fudge utnevnt en ny lærer i forsvar mot svartekunster, Professor Dolores Jane Umbridge, som med sine strenge og "departementsgodkjente" pensum i forsvarsmagi gjør at de unge trollmennene og heksene er sørgelig uforberedt på å forsvare seg mot de mørke kreftene som truer dem. Dette fører til at Harry, med støtte fra sine venner Ron og Hermione, bestemmer seg for å ta saken i egne hender og lære seg magi på den virkelige måten. De starter hemmelige møter med en gjeng elever og kaller seg "Dumbledore's Army", og Harry lærer dem hvordan man forsvarer seg mot svartekunster. Samtidig haster det å bli forberedt, for slaget mot de mørke kreftene ledet av Voldemort nærmer seg faretruende raskt, og Harry leder dem i kampen som lærer dem hva vennskap, lojalitet og offer virkelig betyr...!
Den femte filmen i rekka, den femte gleden hos meg. Rett og slett! Harry Potter-konseptet er og forblir genialt i min verden!
Noe av det jeg liker best med filmene er den utviklingen som skjer for hver film. For årene går og Harry og vennene hans blir stadig eldre. Samtidig virker det som om alt blir bare farligere og farligere jo eldre de blir. Sammenligner man denne filmen med den aller første er magien blitt temmelig mørkere og mer dyster, og det er tydelig merkbart at disse filmene er en del av en god saga skapt av fantastiske J.K. Rowling. Denne forandringen er også noe som gjør at denne filmen er mindre barnefilm enn den aller første, da Harry bare var 12 år, og handlingen følger Harrys utvikling og er myntet på samme aldersgruppe som Harry. Dette er også temmelig merkbart i alle filmene, og dette er vel kanskje noe av det folk ikke tenker over når det gjelder diskusjonen om filmene passer for de aller minste.
Når det er sagt, er det en historie å tenke på her. Denne filmen er som sagt en del av en saga, og her er vi så og si midtveis. Dette fører blant annet til at det er en del som må tas hensyn til, når det gjelder historie og detaljer. Nå har ikke jeg lest bøkene, men jeg vet at dersom man skal gjøre om disse bøkene til film, er det en adskillig del færre ting filmen må konsentrere seg om i forhold til bøkene. Samtidig er det masse som skal fortelles og som film kan dette føre til en del "dødtid" og langdryge scener. Når det gjelder Harry Potter er dette noe de har klart å unngå i de tidligere filmene, og jaggu har de også klart det denne gangen. Noen vil kanskje synes denne filmen har en del scener hvor man med fordel kunne forkortet, eller kanskje kuttet helt ut, enkelte scener, men med tanke på at denne filmen nettopp er en del av en dypere historie, ser jeg på det som en nødvendighet at nettopp disse scenene er med. Ja, det er en del mer prat i denne filmen kontra eksempelvis den forrige som var stappfull med actionfylte scener, men det som er så bra er at det er snakk om ungdommer i utvikling, det er mye som skjer, det er mye som trenger forklaring, det er en hel haug med følelser som må ivaretas hos aktørene, og regissør David Yates gjør dette på en meget god måte ut ifra Rowlings historie. Selv satt jeg under denne filmen og fikk ikke helt taket på om Yates prøver å formidle denne filmen som en barnefilm, ungdomsfilm, eller voksenfilm, en tanke som gjorde at jeg rett etter å ha sett den følte meg lettere forvirret på om jeg likte Yates' regi eller ikke. Men nå som filmen har sunket inn, føler jeg at hans regi rett og slett ga filmens handling det perfekte preget som den trengte. Harry Potter prøver rett og slett å finne sin plass i den voksne verden, med alle dens vanskeligheter og prøvelser dette fører med seg (som for eksempel forelskelse og liknende), og Yates' regi gir filmen akkurat dette preget. Dette gjør filmen på alle mulige måter glimrende.
Når det gjelder gjengen foran kamera, er det fortsatt den samme gamle gjengen vi har blitt kjent med fra starten. Hele gjengen gjør så solide innsatser at jeg kan ikke gå inn på alle her uten å ende opp med tidenes "skolestil". Glimrende skuespillere som Alan Rickman, Maggie Smith, Michael Gambon, Robbie Coltrane, Julie Walters, Jason Isaacs, Richard Griffiths, Gary Oldman, Emma Thompson og David Thewlis for å nevne noen, er som vanlig solide i karakterene sine og gjør glimrende rolletolkninger nok en gang. Men noen må trekkes fram, og den første jeg velger å konsentrere meg om er fantastiske Ralph Fiennes som bringer liv til den onde fyrsten Voldemort for andre gang. Fiennes er så fantastisk i rollen at jeg satt med frysninger hver gang han var på skjermen. Fyren er så perfekt OND at det er en sann fryd å se ham. Mannen kan virkelig det med å spille heslige roller. Vi har sett ham tidligere som skrudd nazi-offiser i Schindler's List, schizo drapsmann i Red Dragon, og sist som ond fyrste i den forrige Harry Potter - Ildbegeret. Fiennes er rett og slett et fyrverkeri på skjermen, og gir et saftig bidrag til å få denne filmen til å passe best for de litt eldre aldersgruppene.
Den andre jeg vil trekke fram, er Imelda Staunton, som vi for første gang ser i Harry Potter som den altfor strenge Dolores Umbridge. Imelda Staunton ble forøvrig Oscarnominert for sin rolle som Vera i filmen "Vera Drake" fra 2004, og gjør ingen dårlig innsats i denne filmen heller. Hun leverer en solid rolletolkning, og spiller så bra at man sitter i kinosetet og er fly forbannet på karakteren hennes.
Den tredje og siste er Helena Bonham Carter som spiller den helskrudde Bellatrix Lestrange. Helena Bonham Carter skal ha en voldsomt dårlig dag på settet for å gjøre en dårlig rolle, noe hun heldigvis ikke hadde på settet til denne filmen. For til tross for en særdeles liten rolle i filmen (men til gjengjeld en særdeles viktig en), gjør hun den så overbevisende god at det er en sann fryd. Jeg som ikke har lest bøkene, var lenge spent på hvordan denne rollen ville være, og jeg kan i ettertid ikke si annet enn at Helena Bonham Carter var en sann innertier til den.
Når det gjelder trekløveret Harry, Ronny og Hermione ser vi fortsatt Daniel Radcliffe, Rupert Grint og Emma Watson, og blant de tre er det fortsatt Rupert Grint som leverer den aller beste prestasjonen i mine øyne. Men med tanke på hvor ferske de alle tre egentlig var før de fikk rollene sine i Harry Potter-filmene, gjør de gode framføringer nok en gang, alle tre. Radcliffe ER Harry Potter, Watson ER Hermoine, og Grint ER Ron rett og slett. Det er det ingen tvil om, og at noen andre skal overta er rett og slett som å banne i kirka! Bare så det er sagt ;)
Såh. Likte jeg denne filmen, som jeg likte de forrige? Absolutt! Jeg digga den! Det er så langt den mest mørke og dystre Harry Potter-filmen i rekka, men samtidig en av de bedre. David Yates bidrar til å ivareta den underliggende frykten for at Voldemort skal returnere, og formidler historien på en meget god måte. Effektene er geniale, og filmen i sin helhet er så stappa full av gode underholdende scener at man nok en gang får en filmopplevelse av de sjeldne. Samtidig er det godt å ha nok et kapittel i Harry Potter-sagaen avdekket, med en dyptgående rød tråd som får deg til å sitre i spenning om hva som skjer videre.
"Filmmagi" rett og slett...! ;)

9/10