Happy Feet (2006)

Oscar for beste animasjonsfilm 2006?? Den måtte jo bare ses!

Mumble er en pingvin. En keiserpingvin. Og keiserpingvinene er født til å synge Hver pingvin har sin helt egne unike sang som skiller dem ut fra resten av flokken, og bruker denne sangen for å finne sin make. Mumbles problem for øvrig, er at han ikke eier sangstemme. Det finnes ingen pingvin på hele kloden som synger verre enn ham. Men til gjengjeld er han en kløpper på å steppe...! Men det å steppe er ikke akkurat det som ses på som akseptabel og korrekt pingvinoppførsel og det fører til slutt til at Mumble blir vist bort fra flokken og ut i den store vide verden. Samtidig er det mangel på fisk i området, og Mumble ser en mulighet til å endre sitt dårlige rykte ved å finne en løsning på dette problemet. Han begir seg derfor ut på en stor reise i selskap med en gruppe Adelie-pingviner, en reise som viser at det gjelder å være tro mot seg selv dersom man skal utrette noe i den store verden...
Tre filmer var nominert til Oscar for beste animasjonsfilm dette året: Cars, Monster House og Happy Feet. Happy Feet vant. Selv hadde jeg sett den glimrende storanimasjonsfilmen Cars fra Pixar, så nysgjerrigheten ovenfor Happy Feet var derfor stor når den slo ut en slik film. Nå har jeg sett den, og jeg skjønner i grunnen hvorfor den gjorde det. For dette her er glimrende animasjonsunderholdning!
Historien er enkel, og plottet i seg selv har vi hørt før; en som ikke er som de andre og blir vist bort og begir seg på en reise for å komme tilbake som den store helten. Men hva gjør vel det?? Samtidig bærer den godt preg av at dette er en barnefilm, da den fokuserer meget ofte på å underholde med enorme scener med dansing og sang. Første halvdel av filmen består knapt av annet, men det er nettopp dette som er så digg med den. For disse scenene er så himla herlig underholdende! I tillegg får vi servert en god dose humor, ved hjelp av replikker som hos meg åpna latter-låve-døra på vidt gap. Mye takket være Robin Williams i to(!) av rollene. Mannen er jo ikke annet enn hysterisk morsom i slike sammenhenger!
Men det er ikke bare sang og dans som gjelder her, for denne filmen har også et underliggende tema som gjør seg mer gjeldende halvveis ut i filmen. Og det er fokuset på miljøet, og at det er viktig å huske på dyrelivet dersom vi kommer inn og forstyrrer for mye. Dette gir filmen en voldsom vending fra en underholdende barne/familiefilm til en barne/familiefilm som prøver å moralisere. Joda det er fint å tenke på slike ting, men personlig synes jeg det ødela litt i forhold til forventningene mine i forhold til denne filmen. Det blir rett og slett for klisje, og man burde heller holde seg til den steppende pingvinen. Man glemmer rett og slett steppingen pga dette plottet halvveis uti, og gjør filmen til en hvilken som helst eventyrfilm som man egentlig vet hvordan ender. Samtidig er det litt vanskelig å kritisere disse scenene også, for filmen er så visuelt praktfull og har så storslagne animerte scener at de nærmest slo pusten ut av meg. I tillegg er dialogene så godt skrevet at det er en fryd.
Og da kommer jeg over på rollelisten. Og her er det som vanlig i en slik storproduksjon av en animasjonsfilm et stjernegalleri av de sjeldne. Her hører vi stemmene til Elijah Wood som Mumble, Brittany Murphy som hans "soulmate" Gloria, Robin Williams i to roller (en av dem med cubansk aksent...! *ler*), Hugh Jackman som Mumbles far, Nicole Kidman som Mumbles mor, pluss stemmene til Hugo Weaving, Anthony LaPaglia og Steve Irwin(!) Jupp, han rakk faktisk å gi stemmen til en karakter i en animasjonsfilm før han tragisk nok døde.
Men det beste med hele filmen, er all musikken. Det er musikk- og sangscener i fleng her, og hver og en av dem er så fengende at man nærmest hopper opp av sofaen og ut på stuegulvet og hiver seg med i en liten svingom til rytmene som kastes ut av høytalerne. Jeg storkosa meg rett og slett under denne filmen, og takket være godt skrevne replikker og skuespillere som leverer dem helt glimrende, lo jeg høyt og ofte!
Jo, det er i utgangspunktet en barnefilm, men so what?? Alle har godt av å se denne filmen, enten det er fordi man trenger en svingom eller det er for å imponeres av effektene. For dem er rett og slett spektakulære! For dem som er redde for at den skal være FOR barnslig: Steng ute all sanser som fanger opp handlingen. La deg rett og slett bare rive med av underholdningen. Det gjorde jeg, og jeg digga det!

9/10














"Og så det ALLER viktigste å huske min sønn: bruk kondom!!!"

Sphere (1998)

Midt i Stillehavet på havets bunn er det oppdaget et fartøy som har krasjlandet. Et romfartøy. En gruppe med vitenskapsfolk - en psykolog, en matematiker, en biolog og en astrofysiker- tilkalles for å representere en "velkomstkomite" for eventuelle romvesener da det er registrert aktivitet fra innsiden av skipet. De blir derfor sendt ned i dypet for å bo på en undersjøisk høyteknologisk base mens de skal utforske dette fartøyet. Etter hvert som de utforsker skipet gjør de stadig mer overraskende oppdagelser om dets opprinnelse. Oppdagelser som er vel så skremmende som overraskende. Samtidig finner de i skipets lasterom en enorm lysende kule. En kule som tilsynelatende er av utenomjordisk INTELLIGENS, og som de etter hvert oppdager har evnen til å trenge inn i deres sinn og virkeliggjøre deres verste mareritt og det de frykter aller mest. Den manifesterer rett og slett deres underbevisste tanker. Samtidig blir ikke situasjonen bedre av at en storm på overflaten gjør at forbindelsen med dem på overflaten kuttes og de er dermed overlatt helt til seg selv. En klaustrofobisk kamp mot en usynlig ukjent terror, samt hverandre er igang...

Filmen er basert på en bok skrevet av ingen ringere enn Michael Crichton, som tidligere har gitt oss fantasifulle og spennende historier som Jurassic Park og Congo, og det er derfor lett å forstå at det er snakk om spenning og action her. Crichton har en fantasi ulik noen annen og kan virkelig dette med å skape en atmosfære som er til å ta og føle på. Dette er også tilfellet i denne filmen. Historien er god, og har en flust av matematiske, filosofiske teorier som flettes inn i denne intense thrilleren på en glimrende måte. Det viser rett og slett at mannen er nøye, og dikter ikke bare opp egne teorier og finner på en masse overnaturlig sprøyt som man ofte ser i liknende filmer, men har tydeligvis satt seg godt inn i de ulike teoriene vi får presentert i filmen. I følge min mening gir dette bare filmen et mer realistisk preg, og fører til at spenningen øker til det tredobbelte. Minst!
Til å fortelle denne historien har dem plukka fram Barry Levinson som har gitt oss gode filmer som Good Morning Vietnam, Bandits og Rain Man for å nevne noen. Det var med andre ord litt uvant å se en slik thriller av denne mannen, men hva kan jeg si? Mannen har rett og slett peiling og viser oss med denne filmen her at han kan levere alt han får servert i fanget. Levinson forteller historien på en intens og god måte og levner aldri noen tvil om at det er snakk om en thriller her. Spenningen mellom karakterene er der hele tiden, spenningen i situasjonen er der hele tiden, og små hint til at "oi, dette kommer aldri til å gå bra" lures inn ved hjelp av replikker, blikk, samt kameravinkler og klipping. Man sitter allerede ved åpningsscenen og venter spent på hva som skjer videre når psykologen Norman (som er den første av de fire vi møter) sitter i et helikopter og snakker om dette flykrasjet, og helikopterpiloten kommer med kommentaren
"I never mentioned a plane crash...!"
Samtidig er det nok av intense scener som byr på den ene overraskelsen etter den andre, noe som gjør at dette absolutt ikke er en film man slapper av med. Man sitter på kanten av stolen og biter konstant negler fordi det er så spennende!
Med seg på laget har han også fått med seg et trekløver av de sjeldne som ikke akkurat trekker ned på kvaliteten av filmen: Dustin Hoffman, Sharon Stone og Samuel L. Jackson.
Hoffman spiller psykologen Norman Goodman som kalles til stedet fordi han har skrevet en rapport om kontakt med utenomjordisk liv. Og hva kan man egentlig si om Hoffman annet enn at mannen ikke kan annet enn å levere knallroller?? Denne filmen er langt fra noe unntak!
Det samme kan sies om Sharon Stone som biologen med en fortid som deppressiv og suicidal. Stone gjør som vanlig en solid og knakende god framføring her. Å spille nervevrak er noe hun kan for å si det slik.
Som matematikeren Harry ser vi King Cool of Hollywood - Samuel L. Jackson. Jeg har alltid vært av den oppfatning av at alt denne manne tar i blir til gull. Helt til han kom med Snakes on A Plane i fjor. Bevares, for en film...! Elendig film, men god Sammy! Heldigvis. Men her er Sammy slik vi er vant med å se ham: I en knall rolle med en knall prestasjon i en knall film. Her er det Sammy som står for det meste av humoristiske kommentarer, og spiller karakteren som etter sigende kommer med de forskjellige "løsningene" rundt den enorme kula. Samtidig framstiller han Harry på en såpass god måte at man sitter og lurer på om det er no muffens med denne karakteren eller ikke, og takket være hans skuespill og Levinsons regi, er dette noe vi som seere aldri helt får greie på helt før den avslørende slutten. Aldeles glimrende rett og slett!

Harry: So that's what the little green men are saying now? "Take me to your therapist"?

I de øvrige rollene får vi gode prestasjoner av Liev Schreiber som astrofysikeren Ted, Peter Coyote som ekspedisjonslederen Captain Harold C. Barnes samt Queen Latifah i en mindre rolle som en av mannskapet på undervannsbasen.
Samtlige bidrar med et skuespill som sammen med den intense storyen og den intense regien bidrar til å skape et samspill mellom seg som gir oss seere en herlig spenningsfylt filmopplevelse som får deg til å sitte med en spent følelse i magen lenge etter at den er ferdig!
For å sitere et godt brukt uttrykk av min gode filmvenn Fjompen: Jeg kosa meg glugg ihjel når jeg så denne filmen! ;) Jeg digger den og synes den er en av de beste innen sin sjanger. Rett og slett!

9/10















"Ooooooh!! sjekk DEN iskremkula da!!!"

Harry Potter & The Order of the Phoenix (2007)

Det er et nytt skoleår, og Harry skal begynne det femte året på "Hogwarts school of witchcraft and wizardry". Men ting er liksom ikke så greit denne skolestarten. De aller fleste i trollmannssanfunnet tror ikke noe på hendelsen året før da Harry konfronterte Voldemort, og tror heller han farer med løgn, noe som igjen fører til at Harrys integritet føres i tvil. Sommeren før han skal starte på skolen igjen, utsettes Harry også for et møte med et par "deatheaters" som også setter hans fetter Dudley i fare. Harry blir tvunget til å bruke magi, noe som igjen fører til en høring i Magidepartementet. Heller ikke denne hendelsen blir Harry trodd på. Og som om ting ikke var ille nok, så har magiminister Cornelius Fudge utnevnt en ny lærer i forsvar mot svartekunster, Professor Dolores Jane Umbridge, som med sine strenge og "departementsgodkjente" pensum i forsvarsmagi gjør at de unge trollmennene og heksene er sørgelig uforberedt på å forsvare seg mot de mørke kreftene som truer dem. Dette fører til at Harry, med støtte fra sine venner Ron og Hermione, bestemmer seg for å ta saken i egne hender og lære seg magi på den virkelige måten. De starter hemmelige møter med en gjeng elever og kaller seg "Dumbledore's Army", og Harry lærer dem hvordan man forsvarer seg mot svartekunster. Samtidig haster det å bli forberedt, for slaget mot de mørke kreftene ledet av Voldemort nærmer seg faretruende raskt, og Harry leder dem i kampen som lærer dem hva vennskap, lojalitet og offer virkelig betyr...!
Den femte filmen i rekka, den femte gleden hos meg. Rett og slett! Harry Potter-konseptet er og forblir genialt i min verden!
Noe av det jeg liker best med filmene er den utviklingen som skjer for hver film. For årene går og Harry og vennene hans blir stadig eldre. Samtidig virker det som om alt blir bare farligere og farligere jo eldre de blir. Sammenligner man denne filmen med den aller første er magien blitt temmelig mørkere og mer dyster, og det er tydelig merkbart at disse filmene er en del av en god saga skapt av fantastiske J.K. Rowling. Denne forandringen er også noe som gjør at denne filmen er mindre barnefilm enn den aller første, da Harry bare var 12 år, og handlingen følger Harrys utvikling og er myntet på samme aldersgruppe som Harry. Dette er også temmelig merkbart i alle filmene, og dette er vel kanskje noe av det folk ikke tenker over når det gjelder diskusjonen om filmene passer for de aller minste.
Når det er sagt, er det en historie å tenke på her. Denne filmen er som sagt en del av en saga, og her er vi så og si midtveis. Dette fører blant annet til at det er en del som må tas hensyn til, når det gjelder historie og detaljer. Nå har ikke jeg lest bøkene, men jeg vet at dersom man skal gjøre om disse bøkene til film, er det en adskillig del færre ting filmen må konsentrere seg om i forhold til bøkene. Samtidig er det masse som skal fortelles og som film kan dette føre til en del "dødtid" og langdryge scener. Når det gjelder Harry Potter er dette noe de har klart å unngå i de tidligere filmene, og jaggu har de også klart det denne gangen. Noen vil kanskje synes denne filmen har en del scener hvor man med fordel kunne forkortet, eller kanskje kuttet helt ut, enkelte scener, men med tanke på at denne filmen nettopp er en del av en dypere historie, ser jeg på det som en nødvendighet at nettopp disse scenene er med. Ja, det er en del mer prat i denne filmen kontra eksempelvis den forrige som var stappfull med actionfylte scener, men det som er så bra er at det er snakk om ungdommer i utvikling, det er mye som skjer, det er mye som trenger forklaring, det er en hel haug med følelser som må ivaretas hos aktørene, og regissør David Yates gjør dette på en meget god måte ut ifra Rowlings historie. Selv satt jeg under denne filmen og fikk ikke helt taket på om Yates prøver å formidle denne filmen som en barnefilm, ungdomsfilm, eller voksenfilm, en tanke som gjorde at jeg rett etter å ha sett den følte meg lettere forvirret på om jeg likte Yates' regi eller ikke. Men nå som filmen har sunket inn, føler jeg at hans regi rett og slett ga filmens handling det perfekte preget som den trengte. Harry Potter prøver rett og slett å finne sin plass i den voksne verden, med alle dens vanskeligheter og prøvelser dette fører med seg (som for eksempel forelskelse og liknende), og Yates' regi gir filmen akkurat dette preget. Dette gjør filmen på alle mulige måter glimrende.
Når det gjelder gjengen foran kamera, er det fortsatt den samme gamle gjengen vi har blitt kjent med fra starten. Hele gjengen gjør så solide innsatser at jeg kan ikke gå inn på alle her uten å ende opp med tidenes "skolestil". Glimrende skuespillere som Alan Rickman, Maggie Smith, Michael Gambon, Robbie Coltrane, Julie Walters, Jason Isaacs, Richard Griffiths, Gary Oldman, Emma Thompson og David Thewlis for å nevne noen, er som vanlig solide i karakterene sine og gjør glimrende rolletolkninger nok en gang. Men noen må trekkes fram, og den første jeg velger å konsentrere meg om er fantastiske Ralph Fiennes som bringer liv til den onde fyrsten Voldemort for andre gang. Fiennes er så fantastisk i rollen at jeg satt med frysninger hver gang han var på skjermen. Fyren er så perfekt OND at det er en sann fryd å se ham. Mannen kan virkelig det med å spille heslige roller. Vi har sett ham tidligere som skrudd nazi-offiser i Schindler's List, schizo drapsmann i Red Dragon, og sist som ond fyrste i den forrige Harry Potter - Ildbegeret. Fiennes er rett og slett et fyrverkeri på skjermen, og gir et saftig bidrag til å få denne filmen til å passe best for de litt eldre aldersgruppene.
Den andre jeg vil trekke fram, er Imelda Staunton, som vi for første gang ser i Harry Potter som den altfor strenge Dolores Umbridge. Imelda Staunton ble forøvrig Oscarnominert for sin rolle som Vera i filmen "Vera Drake" fra 2004, og gjør ingen dårlig innsats i denne filmen heller. Hun leverer en solid rolletolkning, og spiller så bra at man sitter i kinosetet og er fly forbannet på karakteren hennes.
Den tredje og siste er Helena Bonham Carter som spiller den helskrudde Bellatrix Lestrange. Helena Bonham Carter skal ha en voldsomt dårlig dag på settet for å gjøre en dårlig rolle, noe hun heldigvis ikke hadde på settet til denne filmen. For til tross for en særdeles liten rolle i filmen (men til gjengjeld en særdeles viktig en), gjør hun den så overbevisende god at det er en sann fryd. Jeg som ikke har lest bøkene, var lenge spent på hvordan denne rollen ville være, og jeg kan i ettertid ikke si annet enn at Helena Bonham Carter var en sann innertier til den.
Når det gjelder trekløveret Harry, Ronny og Hermione ser vi fortsatt Daniel Radcliffe, Rupert Grint og Emma Watson, og blant de tre er det fortsatt Rupert Grint som leverer den aller beste prestasjonen i mine øyne. Men med tanke på hvor ferske de alle tre egentlig var før de fikk rollene sine i Harry Potter-filmene, gjør de gode framføringer nok en gang, alle tre. Radcliffe ER Harry Potter, Watson ER Hermoine, og Grint ER Ron rett og slett. Det er det ingen tvil om, og at noen andre skal overta er rett og slett som å banne i kirka! Bare så det er sagt ;)
Såh. Likte jeg denne filmen, som jeg likte de forrige? Absolutt! Jeg digga den! Det er så langt den mest mørke og dystre Harry Potter-filmen i rekka, men samtidig en av de bedre. David Yates bidrar til å ivareta den underliggende frykten for at Voldemort skal returnere, og formidler historien på en meget god måte. Effektene er geniale, og filmen i sin helhet er så stappa full av gode underholdende scener at man nok en gang får en filmopplevelse av de sjeldne. Samtidig er det godt å ha nok et kapittel i Harry Potter-sagaen avdekket, med en dyptgående rød tråd som får deg til å sitre i spenning om hva som skjer videre.
"Filmmagi" rett og slett...! ;)

9/10

Die Hard 4.0 (2007)

Det er 12 år siden sist. Jeg husker jeg satt i kinosalen og storkosa meg i to timer med herlig action som trøkka deg langt inn i seteryggen. Jeg husker jeg tenkte at dette var den beste hittil. Jeg husker at jeg var glad for at det nå var en trilogi, og at trilogien ble avsluttet med en slik genial action-bombe av en film. Jeg husker jeg var glad i årene som fulgte for at det ikke skulle komme fler... Så gikk vi inn i 2007...

John McClane har begynt å trekke på årene. Han har fått en høyere stilling i politiet, en stilling som blant annet betyr at han kan ta det betraktelig roligere. Han har også blitt en beskyttende familiefar - kanskje FOR overbeskyttende - ovenfor sin nå voksne datter, noe som for øvrig fører til en del familiekrangler, også denne kvelden.
McClane blir sendt på et vanlig rutineoppdrag for å hente en relativt ukjent hacker ved navn Matthew Farrel. McClane tar motvillig på seg dette oppdraget med den oppmuntrende tanken "Tja, hva kan vel gå galt? Jeg skal jo tross alt bare hente en guttunge og frakte ham en plass..." Men alle som kjenner til karakteren John McClane vet at et eller annet kommer til å skje... Og ganske riktig. Det tar ikke lange tiden før McClane og Farrel er omringet av kuleregn, da noen andre er ute etter å drepe Farrel pga det han vet. McClane klarer så vidt å redde Farrel ut av dette kuleregnet, men straks etter begynner andre problemer å melde seg: Trafikklysene slutter å fungere, telefonlinjene dør, børsen går kraftig ned, og alt i alt et totalt kaos begynner å rå. Et angrep på den amerikanske infrastrukturen er satt i gang av en gruppe datakyndige folk ledet av en mann ved navn Thomas Gabriel. McClane må i samarbeid med Farrel stanse Gabriel før han klarer å sende USA tilbake til steinalderen ved å økonomisk ruinere landet. I tillegg har Gabriel kidnappet McClanes datter, og jakten er for fjerde gang for McClane i gang...
Jeg må være ærlig og si at det var en del skepsis hos meg i forkant av denne filmen. Med tanke på hvor gode de tre foregående filmene var, var det ikke mye som skulle til for å stampe hardt på, og ødelegge hele Die Hard-konseptet med en firer tolv år etter. Enda mer skeptisk ble jeg da jeg fikk vite hvem som hadde tatt over styringen etter John McTiernans fantastiske arbeid med film nr 1 og 3, nemlig Len Wiseman. Dette fordi mannen har tidligere gitt oss filmene Underworld og Underworld; Evolution, to filmer som sløste bort rundt fire timer av livet mitt som jeg aldri vil få igjen...! Når det er sagt var jeg også noe optimistisk. Det kan jo hende han har lært av sine feil, og tenker på publikum og hva de forventer av en Die Hard-film...? Så jeg gikk inn i kinosalen med åpent sinn. Spesielt etter å ha sett trailer for filmen, en trailer som fjernet all tvil om at dette kom til å bli annet enn actionfylt om ikke annet...
Tanker i ettertid? Endelig har Wiseman en god film på cv'en!! For her har'n jaggu skjønt poenget! Wiseman klarer denne gangen å servere en historie i tillegg til alt som sier pang, og serverer den på en meget god måte. Manuset er godt og bærer godt realistisk preg av dagens høyteknologiske samfunn, og Wiseman klarer å flette denne historien inn i Die Hard-konseptet på en grei måte. Hvorfor jeg bare sier "grei" skal jeg komme tilbake til litt senere.
Samtidig er det godt å se at det for en gangs skyld ikke er tyskere eller andre utlendinger som er skurkene. Denne gangen er det amerikanske cybertekno-freaks som står for "terroren", og jakten på dem fører McClane i som vanlig helt vanvittige actionscener som bare han kan overleve. Herregud som jeg kosa meg i en del av dem! Det er bare McClane som karer å "skyte" ned et helikopter med en BIL(!) og overleve etter å ha "ramla" ned på halepartiet på et jagerfly som har sprengt alt i fillebiter rundt ham...! (se filmen, så skjønner du hva jeg mener...) ;)
Foran kamera finner vi selvfølgelig Bruce Willis som helten (antihelt?) John McClane som motvillig havner i utenkelige voldsomme terrorsituasjoner gang på gang på gang. Og med tanke på at Willis egentlig var lei å av å spille actionfilmer, gir han på nytt liv til McClane på en meget god måte. McClane begynner å bli gammel og sliten, og dette får Willis så utrolig bra frem. Samtidig kommer det ekstra tydelig fram hans hat ovenfor teknologi i denne filmen. Spesielt morsom er scenen hvor McClane og Farrel er hjemme hos en meget anerkjent hacker ved "kodenavn" Warlock. Her finner de ut hvor Gabriel befinner seg, og kommer i kontakt med ham via webcam og mic:

John McClane: (after covering a webcam) Freddy, cn you trace these guys?
Greg: Mr. McClane? Covering the camera does not turn off the microphone...!

Willis er god i denne filmen han. Han ER McClane, enkelt og greit. Men håper for Guds skyld dette er siste gangen! For til tross for at han gjør en glimrende jobb, begynner Willis å trekke på årene og det vises her. Så la ham slippe mer action framover nå. La McClane hvile! :)
Skurken denne gangen portretteres av Timothy Olyphant som vi tildigere har sett i blant annet Gone in 60 Seconds. Det skal litt til å følge opp skurkeroller framført av Alan Rickman i den første og Jeremy Irons i den siste, men mannen gjør en meget god jobb her. Til tross for at det egentlig bare er snakk om datamaskiner her, klarer Olyphant å få fram treffende skumle trekk hos Gabriel. Håper å se mer av ham framover :)
Som hackeren Matt Farrel ser vi Justin Long, og han gjør en formidabel innsats som den smånervøse, stakkarslige hverdagslige datamannen som plootselig havner midt oppi all skytemoroa og må hjelpe selveste John McClane i å ta skurkene. Justin Long var vittig, han er morsom og han gjør karakteren sin meget troverdig, samtidig som samspillet med Willis fungerer maks!
Såh! Oppsummering! Hva synes jeg om filmen? Da jg tidligere valgte å omtale Wisemans måte å flette Die Hard konseptet inn i manuset på en grei måte var dette fordi jeg ikke fikk helt den store Die Hard-følelsen av denne filmen dessverre. Jo, han heter fortsatt John McClane, og er en rå jævel på å ta skurker, men til tross for alt vi får servert av action her i tillegg til gode kommentarer, satt jeg likevel med følelsen at dette kunne være en hvilken som helst actionfilm i stedet for Die Hard. Og det er kanskje fordi at jeg personlig forbinder Die Hard med rå brutal slossing, enda mer tempo enn det var, samt kanskje litt mer syting fra McClane mens han går der vaklende og blodig etter all julingen han har fått. Det mangla litt i denne filmen føler jeg, men det er vel kanskje nettopp fordi McClane begynner å komme opp mot en god årgang...? Samtidig følte jeg at de strevde litt enkelte plasser for å være morsomme. Altså, det er en hel haug med gode kommentarer i denne filmen. Kommentarer som gjorde at jeg lo høyt og ofte, men samtidig var det noen scener hvor jeg satt i kinosalen og tenkte at "dette var vel egentlig en scene hvor alle skal sprute ut i latter...?" mens det i salen var bare lettere humring... Men en god del morsomme kommentarer var det absolutt, og filmen var stappfull av action den! Så ikke tro at jeg mislikte filmen, for all del! Jeg digga den jeg! Men som sagt: Mer som en vanlig actionfilm enn som en Die Hard-film...
Filmen er underholdende til tusen, og gjør så mye annet enn å skuffe! Wiseman har omsider en god film på cv'en sin, skuespillerne lever gode prestasjoner, manuset er godt, og adrenalinet spruter! (hvis man kan si at adrenalin KAN sprute...!) ;)
Men levde ikke HELT opp til Die Hard-konsept-forventningene... Dessverre.

8/10
















"Dæven! Den selgern ble sinna når jeg sa nei!"

Hard Candy (2005)

Hayley er en 14 år gammel jente som har kommet i kontakt med en hyggelig fyr ved navn Jeff på nettet. Etter tre uker med chatting foreslår Hayley at de skal møtes på en kafé. Her finner de raskt tonen og Hayley flørter lett med Jeff. Ikke så uvanlig tenker du sikkert. Greia er forøvrig den at Jeff er 32 år... Jeff på sin side er klar over denne aldersforskjellen og holder flørten tilbake og gjør det klart for Hayley at hun må vente i fire år minst før hun kan forvente at noe skal skje dem to i mellom. Allikevel ender det med at Hayley blir med ham hjem, men bare for å prate og ta noen drinker. Problemet for Jeff er forøvrig at Hayley blander en drink til ham, en drink hvor hun har lurt oppi et stoff som får ham til å sovne. Og når han våkner er han bundet til en stol. Det viser seg nemlig at Hayley mistenker ham for å være pedofil, på grunn av alle bildene han har tatt av modeller som alle er mindreårige, og nå har hun lagt en plan for å få ham på bedre tanker med slikt griseri, en gang for alle...

Det er ikke vanskelig å skjønne at dette er en film som faller under sjangeren thriller. Problemet er bare det at filmen bokstavelig talt FALLER. Filmen åpner med de to som chatter, hvor vi bare får se skjermen. Så møtes de, og de prater, og de prater, og de prater. SÅ drar de hjem til Jeff hvor de prater litt mer, og enda mer, og sånn går det gjennom hele filmen. Det er prat prat og atter prat! Dette gjør at jeg satt med en følelse av at filmen aldri kom skikkelig i gang, og ble temmelig langdryg (se for deg en time og 40 minutter med prat så skjønner du hva jeg mener...!).
Manus er skrevet av Brian Nelson, og det kan kanskje virke som om Nelson vil fortelle oss et eller annet om pedofili med denne filmen. Problemet er bare det at det ikke er mulig å skjønne HVA. Okei, det handler om en fotograf som har tatt bilder av unge jenter, og ei jente som har bestemt seg for å få ham på bedre tanker ved å bruke groteske midler... Jupp, riktig! Vi snakker her om en 14 år gammel psycho-slu hevner...! Kom an!! Litt mindre hjernedødt plott takk! Manuset henger absolutt ikke på greip, og det er aaaaaaltfor mye prat her.
Til å fortelle historien har dem plukka fram en mann ved navn David Slade. Ikke hørt om, sier du? Ikke så rart, for det har ikke jeg heller...! Men Slade har til tross for sitt heller ukjente rykte, en interessant regi. Han forteller historien på en meget god måte, og til tross for at hele filmen hviler på en samtale mellom to personer, klarer Slade å vinkle det hele egentlig ganske intenst. La Slade regissere en thriller med et litt bedre plott, så tror jeg vi får en temmelig god film, for det virker som om han kan dette her. Han har iallefall klart å få det til å virke temmelig naturlig mellom de to hovedpersonene, og dette er bra. Bare så synd at det ikke holder, for uansett hva man gjør her, kan det ikke bli mer kjedelig enn det er. Man sitter bare og venter på om Jeff kommer til å dø eller ikke. Interessant regi eller ei. Dessuten foregår 99% av handlingen i Jeffs leilighet, og med to sentrale karakterer som stort sett oppholder seg på ett rom, gjorde dette at jeg kom med følgende kommentar da filmen nærmet seg slutten: "Dette tror jeg kommer til å bli tidenes korteste rulletekst...!"
Foran kamera er det nemlig ikke store rollelisten å finne. Hele fem navn! Tre av dem er med i EN scene...! Resten av filmen er ren dialog mellom Jeff og Hayley. Men det skal de ha. De to gjør en god jobb sammen, og fortjener derfor litt omtale her.
Som Jeff ser vi Patrick Wilson. Relativt nykommer, kjent fra filmer som "The Alamo", "The Phantom of the Opera" og den ganske ferske "Little Children". Wilson gjør en glimrende jobb som fotografen Jeff, og framstiller ham såpass uskyldig at man ikke har sjangs til å finne ut før slutten om han virkelig ER uskyldig eller ikke. Til å begynne med fremstiller han Jeff som ganske kald, men får fram fortvilelsen og desperasjonen hos Jeff etter hvert som han innser mer og mer at Hayley absolutt ikke kødder! En god rolle gjør han, og fortjener absolutt mer oppmerksomhet i Hollywood. Bare så synd at han spiller i en film som denne...!

Som den 14 årige Hayley ser vi Ellen Page som sist var å finne som mutanten Kitty i den tredje X-Men filmen "The Last Stand". Her gjør hun en solid presentasjon av en lettere forskrudd tenåring med lettere psykotiske sjelsevner som tror hun kan ta på seg rollen som alle ungjenters hevner ved å kidnappe en mann, og kutte av ham ballene... Nei karakteren er lavpanna, den er det, men Ellen Page fremstiller den på en glimrende måte! Hun får faktisk karakteren til å bli nokså troverdig.
Men det beste er samspillet mellom disse to. Dette var noe som virkelig fungerte i denne filmen, for det hele virker temmelig naturlig. Det virker ikke som om de hadde manus å gå ut ifra i det hele tatt, og bare dette i seg selv trekker opp karakteren littegranne. Men ikke nok...

Nei, jeg satt bare å ventet på at denne filmen skulle bli ferdig, for jeg satt stort sett hele filmen gjennom og ventet på en mening med den. Greit nok at det er en thriller som er laget for å underholde, men når manusforfatter fortvilet prøver å si noe som absolutt ikke kommer fram, faller det hele gjennom og blir temmelig platt og kjedelig. Man kan godt gå et helt liv gjennom uten å se denne filmen. Man trenger virkelig ikke å kaste bort så mye tid på den, for man har ikke gått glipp av noe dersom man lar være å se den. Hadde det ikke vært for skuespillet mellom de to karakterene, hadde jeg nok sovnet temmelig fort på sofaen...

2/10

Hostel (2005)

OBS!! Følgende blogginnlegg inneholder sterke bilder!!! (du er herved advart) :-P

De to kameratene Paxton og Josh har begitt seg ut på backpacker-tur, og er nå i Europa. I Frankrike har de stiftet bekjentskap med den islandske Oli, som blir med dem videre til Amsterdam. Her møter de en kar ved navn Alex som forteller dem at dersom de er ute etter VIRKELIG bra damer, bør de vende nesa østover mot Slovakia. Der gjør jentene nemlig ALT dersom de møter utlendinger....! Fristet av tanken bestemmer guttene seg for at Slovakia er neste mål, og kaster seg på første tog dit. Der tar de inn på et herberge (Hostel på engelsk), og det tar ikke lange tiden før de stifter bekjentskap med noen av de lokale jentene som tilsynelatende kan oppfylle deres våteste drømmer. Men så er greia den at det er et eller annet som ikke stemmer. Oli forsvinner plutselig en dag, uten å gi lyd fra seg, og Josh og Paxton skal snart få erfare at det er noe med dette herberget som absolutt ikke er som det skulle være, men heller deres verste mareritt...! For det har visst blitt "in" i dette landet å kidnappe utlendinger og bringe dem til et slags fabrikkbygg, hvor folk kan komme og betale store summer for å få torturere og drepe disse utlendingene som blir brakt hit. Amerikanere er det ekstra stor etterspørsel etter...!
Ja riktig! Hørtes det ikke helt fortreffelig festlig ut dere?!? Dette er nemlig en film som har fått 20 års aldersgrense, og jeg skjønner godt hvorfor etter å ha sett den! Det er så mye gørr og hjernedød vold her at man nesten blir kvalm! Effektene er også voldsomt gode og det flyter over av blod når det først begynner...! Her er det skildringer av folk som er så sprengt i topplokket at dem tenner seksuelt på det å kappe av kroppsdeler og torturere folk til døde, og det verste av alt er at vi får SE det...!
Selv hadde jeg hørt så mye om denne filmen som visstnok Quentin Tarrantino skulle ha vært med å produsert, at jeg bare måtte se den. Jeg angrer. For ikke bare det er at det er en overdose av meningsløs tanketom hjernedød voldsorgie-film... Handlingen stinker så voldsomt grisemøkk at det er ikke morsomt engang! Regien er også platt og uten mening. Eli Roth er tydeligvis opptatt av å sjokkere, og konsentrerer seg om å forsikre oss seere om at det kommer til å bli en del blod på skjermen...
Joda... greit nok. Slike filmer trenger kanskje ikke den helt dype handlingen, da det tross alt er slakt som står i fokus, men likevel klarer jeg ikke å la være å savne LITT mening....! Likevel var den faktisk litt spennende når det gjelder å se om hovedpersonene klarte seg eller ikke..!
Nei... jeg orker ikke bruke mer tid på omtalen av denne filmen, for jeg føler jeg har sagt det som trengs å sies om denne filmen...
Er du en som liker å se at blodet flyter på skjermen og driter i alt som heter handling å gjøre, og samtidig trenger et par timer å slå ihjel (pun intended), så kan vel Hostel fungere sånn tålelig greit.
Jeg for min del er glad for at jeg så den på jobb, slik at jeg fikk BETALT for å se den...!

2/10













Det er vill baluba på Lerum fabrikker for tiden, hvor arbeiderne hver fredag har begynt å bade i syltetøyet som søles på gulvet under produksjonen...

The Rock (1996)

Det skjedde noe merkelig sommeren 1996. Jeg var 16 år, og sykla hver dag til byen for å treffe kompiser som bodde i sentrum. Dagens program var det samme: sykle rund omkring i byen og henge. Men så kom det en reklameplakat på byens kino. En reklameplakat som visste et bilde av tre temmelig gode skuespillere på, og to produsentnavn vi kjente veldig godt til alle sammen. Skuespillerne var Sean Connery, Nicolas Cage og Ed Harris, og produsentene var Don Simpson og Jerry Bruckheimer. "Oisann!" sa vi. Den filmen måtte man jo se. Og billetter ble kjøpt. Lite visste jeg da at denne filmen ville forandre min interesse for film for alltid. For det var denne filmen som åpnet øyenene mine på detaljene i filmer, som filmmusikk og filming og liknende, og ikke bare se en film for underoldningen sin del. Samtidig var det denne filmen som tente en brennende filminteresse inni meg, en interesse som allerede var der fra før, men som etter denne filmen bare ble sterkere og sterkere, og som gjorde at film ble en hobby. Jeg husker jeg gikk ut av kinoen med en følelse jeg aldri har blitt kvitt. Heldigvis. Film var ikke lenger det samme for meg. Det var så mye mer! Takket være denne filmen begynte jeg i ettertid å legge merke til musikk, filming, klipping osv, i alle andre filmer, og opplevelsen av en film ble kraftig forbedret. Filmen var The Rock. Jeg så den seks ganger på kino den sommeren...

Fengselsøya Alcatraz har blitt en turistattraksjon, og under en omvisning okkuperer brigadergeneral Francis X. Hummel øya og setter de andre 81 turistene som gisler i fengselscellene. Samtidig stiller han en rekke raketter med store ladninger av VX-gass rettet mot San Francisco med trussel om at han vil avfyre rakettene mot byen. Hvorfor? Fordi han har sett seg lei av at militæret stadig dekker over sannheten om hva som skjer med soldater som har deltatt på hemmelige operasjoner og omkommet, og deres etterlatte dermed ikke får utbetalt noen form for kompensasjon. Dette må det bli en endring på, og han setter dermed en deadline for å få overført en sum på 100 millioner dollar som en kompensasjon til disse familiene. Hummel må stanses innen fristen han har satt går ut, og en gjeng med Navy Seal-soldater skal prøve å innta øya fra innsiden for å stanse Hummel og overta kontrollen over rakettene. Men et overraskelsesangrep fra innsiden ser umulig ut, til de aner et håp i form av en mann ved navn John Patrick Mason - en tidligere britisk etteretningssoldat som har sittet over 30 år i fengsel for å ha stjålet en microfilm han aldri har overgitt til mydighetene. En microfilm som bl.a inneholder sannheten om JFK-mordet, og UFO-landingen i Roswell. Mason er for øvrig den eneste fangen som har vært fengslet på Alcatraz før det ble nedlagt og klart å rømme derfra. Med tanke på hvor godt han kjenner øya fra innsiden skal han derfor bli med soldatene som en guide. I tillegg får de med seg Stanley Goodspeed som er FBI's ekspert på kjemiske våpen. En mann som forøvrig har heller lite felttrening og knapt nok vet hvordan man snorkler...!
Som seriøs filmkritiker skal man helst være så objektiv som overhodet mulig. Det er for meg ikke mulig i dette tilfellet. For denne filmen er så spesiell for meg, at jeg ikke kan gjøre noe annet enn å rose den opp i skyene! For denne filmen er rett og slett magisk, og i mine øyne tidenes aller aller aller beste actionfilm. MAN FÅR DET RETT OG SLETT IKKE BEDRE ENN DETTE!!! Denne filmen har alt en slik film skal ha. Her er det action fra filmen starter til den slutter, det er mengder med god humor, det er fantastiske biljaktscener, det er fantastiske skytescener, og enormt gode replikker samt et utrolig godt samspill mellom de ulike karakterene. ALT er rett og slett perfekt for å kunne gi deg en heidundrandes filmopplevelse.
Bak spakene for dette forrykende showet står Michael Bay, en mann som med denne filmen raskt plasserte seg på listen over favorittregissører hos meg. Før denne filmen hadde Bay kun servert oss den briljante action-humor-klumpen "Bad Boys" med Will Smith og Martin Lawrence. Men allerede med sin første Hollywoodfilm beviste Bay at det å lage actionfilmer med en helt spesiell personlig "touch" var noe han virkelig kunne. Jeg har nevnt litt om Bays stil i omtalen om Transformers, men i The Rock er dette enda mer tydelig. Bay bruker ofte helikopter-panorerings-filming, sakte-film-scener når det er sentrale skyte-scener eller ting som eksploderer, det er ofte bruk av nærbilder, samt en bruk av kamera og omgivelsene som gir en herlig følelse og plasserer deg så godt inn i filmens handling at det er en sann fryd.
Storyen er intens og original (til tross for at den også egentlig er nokså typisk) og god, replikkene eitrande godt skrevet, samt actionscenene er temmelig Hollywood. Men det SKAL de være i slike filmer, iallefall i filmer produsert av Jerry Bruckheimer. Dessuten er de så intenst gode her at man sitter i de to timene filmen varer og ikke gjør annet enn å kose seg glugg i hjel i godstolen.
Foran kamera finner vi et heftig trekløver. Og da vil jeg starte med den aller største av dem - Sean Connery. Gode gamle Sean! Fy så genial han er i denne filmen. Bare så synd at dette var den siste filmen han gjorde en slik formidabel innsats i. Etter denne filmen har han bare kommet med middelmådige filmer som Entrapment, The Avengers, Finding Forrester og den lavmåle (men morsomme) The League of Extraordinary Gentlemen. Sean er såpass kvalitetsskuespiller som jeg håper (jo, det er dessverre bare å innse at mannen begynner å bli gammel) vi får se i en ny stor-rolle igjen. Det ville vært synd dersom hans siste film skulle bli The League...!
Når det gjelder hans innsats i The Rock forøvrig, er det vel ikke til å stikke under en stol at det er han som er hele filmens midtpunkt her. Mannen klarer pinadø i en alder av 66 år å utstråle den samme sjarmen og gløden han gjorde da han i sin "ungdom" spilte James Bond, og kommer med en rekke gullkorn i denne filmen. Spesielt fornøyelig synes jeg det er når han i en scene snakker om det å sitte i fengsel. Her nevner han det å unngå gjengvoldtekter i dusjen og kommer med følgende gullkorn:
John Mason: "Though that's less of a problem these days. Maybe I'm losing my sexappeal??"
Her klarer jeg ikke å unngå å tro at det er en lettere selvironisk kommentar som er skrevet inn og som er myntet på hans fortid som Bond... ;) Connery stråler i denne filmen, og gjør en av sine beste roller noensinne!
Nr 2 av trekløveret ser vi Nicolas Cage som FBI-agenten Stanley Goodspeed. Cage ble året før belønnet med Oscar for sin innsats i Leaving Las Vegas, og det er ikke mange skuespillerne der ute som har vært så heldige å følge opp en Oscarbelønnet innsats med en film som Cage gjør med The Rock. Cage er helt fantastisk i rollen som den lettere nerdete kjemi-freaken som har lettere for å krympe i fosterstilling bare man nevner setningen "this is NOT a trainingsexercise!", men som samtidig også er tøff når det kommer til stykket. Cage bidrar til å levere en god del av humoren man får servert i denne filmen. Blant annet er en scene hvor Mason og Goodspeed nettopp har avsluttet en volsom skyteepisode med et par terrorister, og holder på å styrer med en rakett, en av de mer fornøyelige som viser Goodspeeds personlighet (at han er lettere nervøs av seg, men samtidig har peiling på sitt fag) på en meget god måte:

(Mason har akkurat drept en terrorist, og foten til soldaten rykker på seg)
Goodspeed: You've been around a lot of corpses. Is that normal?
Mason: What, the feet thing?
Goodspeed: Yeah, the feet thing.
Mason: Yeah, it happens.
Goodspeed:Well I'm having a hard time concentrating. Can you do something about it?
Mason: Like what, kill him again?
Goodspeed: Look, I'm just a biochemist. Most of the time, I work in a little glass jar and lead a very uneventful life. I drive a Volvo, a beige one. But what I'm dealing with here is one of the most deadly substances the earth has ever known, so what say you cut me some FRIGGIN' SLACK?
Og slike replikker er det haugevis av gjennom denne filmen. Man ler ofte, rett og slett! :)
Den tredje i trekløveret er Ed Harris i rollen som Francis X. Hummel, en idealistisk offiser som har sett seg lei av alle løgnene og benytter seg av drastiske midler for å få sin stemme hørt. Ed Harris leverer som få, og framstiller karakteren sin på en så god måte at det er en sann fryd. Han spiller riktignok den "slemme" rollen her, selv om karakteren hans er ute etter rettferdighet. Men Harris får fram den menneskelige siden ved Hummel på en måte som gjør at man til tross for at han er filmens "bad guy" føler en viss sympati med ham, og i verste fall støtter ham. Samtidig får også Harris fram den indre striden Hummel har med seg selv etter hvert som tiden begynner å renne ut, på en meget god måte. Skal han virkelig avfyre noen raketter for å vise at de mener alvor, eller er han rett og slett ikke klar for å drepe flere tusen for å fremme sin sak? Harris er en sann fryd i rollen. Rett og slett!

Nei, jeg kunne snakket en evighet om denne filmen, noe jeg for øvrig føler jeg allerede har gjort, men for at du som leser ikke skal sovne (med mindre du har gjort det allerede) velger jeg å bevege meg mot å avslutte med en liten oppsummering.
Filmen er rett og slett perfekt! Det er underholdning fra filmen starter til den slutter, ikke ett eneste kjedelig sekund, bøttevis med adrenalinfylte kick av noen actionscener, skuespillerne gjør formidable innsatser, storyen er heftig og god, filmingen er nydelig, heftig og herlig filmmusikk og Michael Bays regi er ikke annet enn suveren!
Jeg har rett og slett ikke sett makan til fantastisk actionfilm! Noe som forøvrig også bidrar til at dette er en av mine all time favorittfilmer!
Så da er det vel ikke overraskende at jeg ender opp med toppkarakterer på denne herlige Hollywood-perla av en film...? ;)

10/10

Blood Diamond (2006)

Vi er i et krigsherjet Sierra Leone i Afrika på slutten av nittitallet. Her møter vi Danny Archer, en hvit mann født og oppvokst i Afrika, med bakgrunn som tidligere leiesoldat. Nå livnærer han seg på å smugle diamanter i et land herjet av krig. Archer er en dreven smugler og har holdt på med dette lenge, men under en smuglertur over fjellet blir han avslørt og satt i fengsel.
Samtidig er en bonde ved navn Solomon Vandy uskyldig fengslet. Vandy har blitt frarøvet sin familie av geriljaen og tvunget til å arbeide for dem for å finne diamanter, og da en tropp soldater angriper gerilja-leiren, blir Vandy feilaktig antatt å være en av opprørerne. Vandy og Archer havner i samme fengsel og her får Archer snusen i at Vandy har funnet en enorm og sjelden diamant som han har klart å skjule fra opprørerne, en diamant som Archer ser på som sin enveisbillett bort fra dette kontinentet.
Ut fra fengselet inngår Archer og Vandy en avtale som innebærer å finne denne diamanten, samt Vandys familie, og de befinner seg straks midt i kampens hete av den voldsomme borgerkrigen som herjer landet. Her møter Archer også den kvinnelige journalisten Maddy Bowen som blir med dem på ferden videre. Bowen er fiksert på å avsløre diamantsmuglere en gang for alle, og går med på å hjelpe dem dersom Archer sier seg villig til å bidra med opplysninger, opplysninger som kan få dem alle drept. En flukt for livet er dermed i gang i det de er på vei for å finne diamanten, samt Vandys familie og samtidig redde hans sønn fra geriljaens hjernevaskende barnesoldatrekruttering.
Det er i grunnen ikke så veldig mye som skal til for å få til en god film. Alt man trenger er en god story, en god regissør til å formidle denne historien, samt skuespillere som kan bidra til å levere regissørens formidling på en god og troverdig måte. Når det gjelder Blood Diamond så leverer den så det holder! Charles Leavitt og C. Gaby Mitchell har skrevet en historie som er så autentisk og troverdig og vanvittig godt skildret at det nesten er skummelt! Samtidig er den så eitrande god at manuset i seg selv ville gjort dette til en storfilm! Det er store actionscener, det er dramatiske skildringer av et folk i sentrum av disse herjingene, og så er dialogene så godt skrevet at det er en sann fryd. I tillegg er det flettet inn en handling om de to sentrale karakterene Archer og Vandy og deres samspill som roer det hele ned slik at filmen unngår å havne i den heseblesende action-overdose-hollywood-fella, men heller sørger for å fokusere på at det er også en historie om et land i krig som er sentral her.
Men så er det regissøren som skal formidle denne historien som står skrevet på papiret og ut til oss seere da, og her er det Edward Zwick som har fått det ærefulle oppdraget. Mannen som har gitt oss perler som "The Last Samurai", "Glory", "Courage Under Fire" og "The Siege", for å nevne noen. I Blood Diamond gjør han (i min mening) sin hittil best jobb noensinne, og sammen med manusforfatterne har han skapt en film som trollbinder og fenger så voldsomt at jeg satt med konstante frysninger og et voldsomt sinne. Zwick sparer nemlig ikke på kruttet når det gjelder realisme og troverdighet i denne filmen. Det pøses på med scener som viser krigens brutalitet på sitt ytterste. Det er vold, det er blod, det er armer som kappes av, det er skyting, og det sterkeste av alt; barn som rekrutteres og hjernevaskes av gerilja til å marsjere inn med maskingevær og plaffe løs på andre mennesker. Det hele er så godt og troverdig skildret at man sitter store deler av filmen og er fly forbannet med tanke på at det mange steder i Afrika faktisk ER sånn. Samtidig klarer Edward Zwick det kunstykket å IKKE gjøre alle disse eksplosjonsscenene og skytescenene til typisk Hollywoodscener, men vinkler det heller mer naturtro, noe som gjør at man heller sitter igjen med tanken at dette lik så godt kunne vært en dokumentarfilm om ting som faktisk HAR skjedd...!
Zwick har utmerket god kontroll på hele handlinga og gir oss en gripende sterk skildring om et land herjet av krig og elendighet, og personene som er fanget midt oppi det.
På andre siden av kamera finner vi Leonardo DiCaprio i rollen som den hvite afrikaneren Danny Archer. Jeg sa det i omtalen av The Departed, men jeg sier det igjen: Si hva du vil om Leo, jeg digger denne mannen uansett! Og her gjør han nok en knall-prestasjon! Ulikt fra The Departed ble han for denne rollen Oscar-nominert, og dette er en nominasjon som absolutt er velfortjent! For nok en gang viser Leo at han hører hjemme blant de store gutta når det gjelder rolletolkning. Han klarer å få fram den slu smuglerpersonligheten til Archer på en temmelig god og troverdig måte. Selv var jeg temmelig spent på hvordan det skulle bli å høre Leo prøve seg på Rhodesisk aksent, men det fungerer så til de grader! Omtrent som å høre Tom Hanks i The Terminal ;) Synd at Leo ikke fikk Oscar, men så må det jo sies at Forrest Whitaker faktisk VAR bedre som Idi Amin i The Last King of Scotland...

Djimon Hounsou spiller bonden Solomon vandy, og HER kan man VIRKELIG snakke om velfortjent Oscar-nominasjon!! For makan til fantastisk skuespill som man får fra denne mannen i denne filmen, skal man i følge min mening lete lenge etter! Hounsou er helt fantastisk i rollen som Vandy, og fremstiller den enkle bonden som får frarøvet sin familie hardt og brutalt, på en meget sterk og god måte. Hounsou har vist at han kan det med skuespill tidligere også, blant annet med rollen i filmen Amistad hvor han spiller slaven Cinque, men her ser vi ham i hans (i følge min mening) beste rolle noensinne! Fortsetter han slik, tar det ikke lang tid før også han er oppe på min topp 10-liste, og hadde ikke Alan Arkin spilt i "Little Miss Sunshine" er jeg overbevist om at birolle-Oscaren ville gått til Djimon Hounsou i år...!

Som Maddy Bowen ser vi Jennifer Connelly. Connelly gjorde seg bemerket da hun ble belønnet med Oscar for sin innsats i "A Beautyful Mind". Connelly er en god skuespillerinne, og også her gjør hun også en fremragende god jobb. Det som er litt synd i denne filmen, er at det virker som om karakteren hennes er skrevet inn i handlingen bare for å skape en romantisk del mellom hennes karakter og Archer. Problemet er bare det at dette ikke fungerer like godt som det kunne ha gjort. Det fungerer bare greit nok, og man får følelsen av at man kommer ingen vei i disse scenene. Det går altfor treigt, men dette er langt fra Connellys feil, bare så det er sagt! Ikke den beste rollen hennes, men langt fra den dårligste også!

Så hva kan jeg konkludere med etter denne omtalen? Jo, rett og slett det at dette ikke er annet enn et nydelig stykke film! Edward Zwick gjør en storjobb med regien, handlingen er formidabelt sterk og virkelighetstro, skuespillerne gjør glimrende innsatser, det er herlig filming, herlig musikk, og alt annet er bare fryd og gammen. Det er bare den "kjærlighetsbiten" mellom Archer og Bowen som dessverre er litt for "unødvendig" og tam, som trekker ned karakteren fra toppkarakter!

FY som jeg likte denne filmen, rett og slett!!

9/10














"Er du heeeelt sikker?? Har vi VIRKELIG ikke flere Lollipop-is igjen???"

The Departed (2006)

Vi er i Boston hvor vi følger to unge gutter som begge fullfører sin politiutdannelse på samme tid. Den ene er Billy Costigan. En guttunge som har vokst opp under splittede kår hvor hans far har vært en del av slummen og hans mor en del av de høyere i samfunnet. Han bestemmer seg for å bli politi, men med toppkarakterer og en lettere voldsom bakgrunn og en tøff personlighet gjør at han blir rekruttert til politiets spaningsenhet, en spesialenhet hvor han får i oppdrag å gå undercover blant byens harde mafiakjerne. Han får et rulleblad med bakgrunn som voldelig, og må "sone" i fengsel for å være så troverdig "kriminell" som mulig.
Den andre er Colin Sullivan, som har vokst opp i slummen , men blitt tatt hånd om av gangsteren Frank Costello, en nådeløs rå mafiaboss. Sullivan fullfører også politiutdannelsen og blir ansatt i politiets etteretningstjeneste og takket være gode karakterer stiger han raskt i gradene, samtidig som han blir en glitrende informant hos Costello.
Uten å vite hvem hverandre er, får Costigan snusen i at det er en informant fra Costello i politiet, mens Sullivan på sin side får snusen i at en av politiet er undercover hos Costello.
En heseblesende jakt er dermed i gang, når begge parter er fast bestemt på å bruke hva de kan for å avsløre hverandre.
Det finnes filmer man VET ikke skuffer, uten at man har sett så mye som en liten notis om filmen en gang. Det holder så vidt å høre hvem som står for regien i enkelte tilfeller, så vet man at man har en temmelig god film i vente. The Departed er en slik film. Nå skal det sies at jeg hadde vært borti det meste av publisitet om denne filmen før jeg så den, takket være blant annet alle de Oscar-nominasjonene og alt pratet om at Scorsese omsider MÅTTE få en Oscar for sin regi, og derfor ikke kunne unngå å være temmelig spent på hvordan denne filmen ville være. SÅ mye publisitet vekker så absolutt nysgjerrigeten hos meg ihvertfall. Spesielt når det er snakk om en Scorsese-film! Men så rakk jeg aldri å se den på kino. Så kom Oscar-utdelingen og jeg fikk med meg at filmen ble belønnet for bl.a beste film og regi (de gjeveste) og spenningen ville ingen ende ta. Nå skulle jeg IHVERTFALL se den! Fort som EFF!!! Jeg har vel aldri jubla så høyt av at en regissør har fått Oscar for regi uten å ha sett filmen...! (mannen er jo som kjent min favorittregissør, og har ikke gitt oss annet enn perle-filmer som Taxi Driver, Raging Bull, Goodfellas, Casino, Gangs of New York, The Aviator og Cape Fear, bare for å nevne noen.). Dette er alle filmer som burde gi deg en ide om at mannen har peil på det å lage film. Hvis ikke, kan du bare komme hit en tur, så skal jeg gledelig gi deg en smekk..! ;)

The Departet er altså Scorseses siste verk, og mange hadde en formening om at han ikke fortjente Oscar til fordel for de andre som var nominerte dette året, men heller fikk Oscar som en sympati fordi han har vært nominert så mange år uten å få noen (totalt 7 nominasjoner, belønnet med én...!) Selv er jeg uenig. For her gjør Scorsese så bra jobb at det ikke er annet enn en sann fryd! Det er ikke måte på god fortellerstil i denne filmen. Filmen åpner med en sekvens om hver av de to hovedrollene Costigan og Sullivan hvor de vokser opp og blir rekruttert til polititet. Dette er en relativt rask sekvens, men Scorsese klarer på denne korte tiden å gjøre oss godt kjente med, ikke bare disse to, men også de andre sentrale karakterene (Costello og sjefene på politihuset for å nevne noen). Det som er så nydelig med Scorsese, er at han tar seg tid til dette, men samtidig unngår han å bruke FOR lang tid, slik at det aldri blir kjedelig, og slik er det også denne gangen. For Scorseses regi tar oss med på en intens reise inn i mafianes verden, hvor det sentrale er vold, blod og råskap. Det Scorsese gjør her, er å vise oss seere denne råskapen på en brutal måte. Det er ikke langt unna at blodet flyter, men Scorsese unngår å gjøre dette til en splatterfilm og klarer på den måten å gi oss et temmelig realistisk og godt innblikk i råskapen. Jeg satt med frysninger, for det var rett og slett brutalt genialt...!
Og så er det også slik at det er en story som skal fortelles her, og det er tydelig at Scorsese er klar over dette. Han har sin helt egen særegne fortellerstil som får fram historien så bra at man nærmest begynner å lure på om dette virkelig skjer! Han har sin måte å bruke kameravinkling og klipping på for å gi oss den realismen man trenger med slike filmer, og alt er så filmatisk herlig at det er en sann fryd!
Men å få fram en historie er ikke bare avhengig av regissøren og manuset. Man trenger skuespillere som kan levere en god og troverdig jobb for at dette skal fungere også, og nok en gang klarer Scorsese å få med seg en liga av skuespillere som klarer å levere!
I rollen som Billy Costigan ser vi Leonardo DiCaprio. Man kan si hva man vil om denne mannen, at han er en fløtepus og et ungpikeidol som smelter alle fjortisers jente-hjerter. Si hva du vil! Jeg digger denne skuespilleren! Hvorfor? Jo fordi han rett og slett ikke gjør annet enn å levere geniale roller! Etter å ha sett ham i filmer som "The Basketball Diaries", "Gangs of New York", "Catch me if you can", og "The Aviator" har jeg rett og slett ikke noe valg! Mannen er skitdyktig, for å si det mildt, og her gjør han nok en kjempeprestasjon! Spesielt med tanke på karakteren han spiller. Det er en krevende rolle å sette seg inn i, med tanke på at han spiller en mann som får oppleve mafiaens brutalitet helt inn på kroppen og dermed går gjennom en voldsom forandring i personligheten, men Leo leverer sakene så troverdig og ekte at det er en sann fryd! Det er en prestasjon som rett og slett gjør meg enda mindre redd for å si at han er en av mine favorittskuespillere...!

Som Colin Sullivan ser vi Matt Damon. En noe kanskje uvanlig rolle til Damon å være, men fy søren som han passer! Han får fram den slu, småjævlige personligheten til karakteren sin på en god måte synes jeg, og gir ham et troverdig og godt preg. Man sitter nærmest og er sinna på'n hele veien! Kanskje ikke den beste rollen vi har sett Damon i, men aboslutt en av de bedre!

På birollelisten finner vi en haug med enormt gode skuespillere. Bare hør her: Jack Nicholson, Mark Wahlberg, Martin Sheen, og Alec Baldwin. Og samtlige leverer rollene sine så godt at man nesten ikke kan kalle dem biroller i denne sammenheng, men heller med-hovedroller som er med på å gi filmen den perfekte gode stemningen og løfter den til å bli den opplevelsen den er.
Jeg kunne sagt en god del om hver enkelt, men for å ikke få denne omtale ALTFOR lang og kjedelig, velger jeg å konsentrere meg om en av dem. Nemlig den alltid brijante Jack Nicholson. Nicholson ser vi i rollen som den rå og brutale gangsterbossen Costello, og man trenger ikke tenke lenge for å skjønne at dette er en rolle som passer ham meget godt! Nicholson er glimrende (som vanlig i rollen) og spilte rollen så troverdig og ekte at det førte til enorme diskusjoner i media. For Nicholson spiller nemlig en rolle som er basert på en virkelig person, og filmselskapene fikk smekk på pung etter denne filmen og voldsom kritikk fra de pårørendes familier som saksøkte dem fordi de hadde fremtstilt denne gangsteren på en slik troverdig måte og dermed glorifisert ham og nærmest gjort heltestatus av ham. Jo, jeg kan skjønne reaksjonene deres, jeg kan det. Men jeg kan heller ikke gjøre annet enn å fryde meg over Nicholsons skuespill. Det er rett og slett nydelig! Hollywood er nå en gang Hollywood. Sånn er det med den saken!

Kort oppsummert er The Departed en film jeg faktisk ikke har noe å utsette på. For meg er det en av årets beste filmopplevelser, rett og slett en perfekt katt-og-mus-jakt-politithriller-film som viser gangstervirksomheten på en voldsom, rå, og troverdig realistisk måte. Den har en god story, en herlig regi og flotte skuespillerprestasjoner! Samme hva folk sier; velfortjent Oscar for beste film og regi! Så til de grader! Perfekt av Scorsese!

10/10














"HÆ?? Har du kommet deg til level 14?? ANER du hvor lenge har har slitt med det spillet for å komme meg dit, og så valser du bare inn her og sier sånne teite dumme ting..?!?!"

A Bugs Life (1998)

Hver sommer invaderes maurene som bor på Maurøya av en horde gresshopper som tvinger dem til å jobbe fletta av seg for å sanke inn mat til seg. Skrekken er den samme hvert år: Hva om de ikke blir fornøyde?? Så ett år når alt er samlet inn og lagt på "offersteinen" som maurene kaller den, og de flykter i vill panikk inn i tua når de hører gresshoppene komme, blir mauren Flik låst ute. ved et uhell kommer han til å velte steinen i stresset med å legge fra seg sin last, og alt raser ut i en søledam. Hopper - gresshoppenes leder - blir rasende og gir maurene frist til sesongen er over til å samle DOBBELT så mye mat, og klarer de ikke fristen vil det få fatale følger. Da gresshoppene drar, blir Flik stilt ansvarlig for ulykken, og sendes bort fra Maurøya for å hente hjelp for å ta gresshoppene. Flik som kom med forslaget tror han blir sendt avgårde med koloniens tillit, men vet ikke at kolonien ser på dette som en glimrende måte å bli kvitt ham på. Dette er jo rene selvmordsoppdraget! Å forlate øya er nemlig livsfarlig, med tanke på insektspisende dyr og liknende. Men Flik drar villig avgårde med godt mot, og finner etter en stund en samling insekter han tror er en gjeng med sterke krigere som han vender tilbake til kolonien med. Det han IKKE vet, er at dette bare er bare er en gjeng med arbeidsløse loppesirkus-insekter, bl.a den fyldige sommerfugllarven Heimlich, Marihøna Francis, Den vandrende pinnen Slim, neshornbilla Dim, og en aldrende kneler ved navn Manny...
Dette er filmen som kom omtrent samtidig med den fantastiske animajonsfilmen "Antz", og mange mente at en av disse filmene plagierte hverandre. Jeg kan godt skjønne hvorfor, for i begge filmene er det snakk om en truende større insektart (i Antz er det termitter i stedet for gresshopper), det er også snakk om en hvilken-som-helst-maur som føler seg ubetydelig og blir den store helten, og en maurprinsesse som er sentral i handlingen. Bortsett fra det er filmene i seg selv ganske ulike. Det er lett å se at A Bugs Life er en Disney-film iallefall. Og når det er sagt, vet vi at det er en underholdende og langt fra dårlig animasjonsfilm vi har i vente. Pixar står for produksjonen, selskapet som ikke har gitt oss annet enn glimrende animasjonsfilmer (Toy Story 1 og 2, Monsterbedriften, Finding Nemo, The Incredibles og Cars), og A Bugs Life føyer seg glatt inn i rekken av fornøyelige pixar-filmer. Den er langt fra den beste, men også langt fra dårlig! For det jeg liker med Pixar-filmene, er den herlige humoren. Ofte er det situasjoner som får meg til å gapskratte, de har humor som passer for både voksne og barn, og ofte en god del meldinger som kanskje er mest myntet på voksne. Slik er det også i A Bugs Life, og dette redder filmen ganske mye fra å drukne i standard-barnefilm-aaaaltfor-velkjent-handling-film-fella.
En ting som slo meg med A Bugs Life, for øvrig, er at den egentlig var nokså brutal. Scenene med gress- hoppene var temmelig skremmende til å være en animasjon for de aller minste. Enkelte scener var rett og slett skumle...! (burde jeg bli flau nå??) :-P Men så seiler den herlige Disney-varmen inn over resten av filmen og gjør den akkurat så god som den skal være. Dessverre hadde jeg sett Antz såpass mange ganger før denne filmen, slik at jeg ikke klarte å la være å se etter likheter, og dette ødela litt. Så ha iallefall dét i tankene dersom du ikke har sett denne filmen, men har planer om det: Ikke tenk på Antz dersom du har sett den... ;)

Blant skuespillerne som gir stemmene til karakterene finner vi en rekke kjente navn, og her blir det som vanlig spennende når det gjelder animasjonsfilmer: hvordan karakterisere skuespillerne, med tanke på at vi ikke ser et fnugg av dem, men bare hører dem?? Men tingen med gode animasjonsfilmer er at de som regel har talentfulle skuespillere som gir enormt mye av seg selv og virkelig legger sjela i stemmen sin når dem står og leser inn replikkene. Kevin Spacey er vel den mest kjente og gir i denne filmen stemmen til den onde gresshoppe- lederen Hopper. Som regel er man vant til Spacey i lettere sympatiske og koselige roller, men når han plootselig gir stemmen til filmens slemming, er det så til de grader tøft og passende at det var en fryd å høre på! I tillegg hører vi stemmer fra Julia Louis-Dreyfus som vi kjenner som Elaine i Seinfeld, David Hyde Pierce som den vandrende pinnen Slim, Brad Garrett som Dim, og Dave Foley som Flik. Alle bidrar med stemmene sine på en god og humoristisk måte og leverer replikkene sine godt. I tillegg var det en sann fryd å høre Denis Leary som stemmen til en marihøne...!! Seriøst, jeg trodde jeg skulle dø under denne filmen av latter da jeg hørte dette...! Mannen som har gitt oss bannskap og styggord fra sins stand-up show er plootselig å høre som stemmen til en marihøne...! Ubetalelig!
Og så dukker selvfølgelig John Ratzenberger opp som en av stemmene, som han alltid gjør i hver eneste Pixar-film. Her er han å høre som stemmen til P.T Flea - direktøren for loppesirkuset. Det er liksom ikke noen skikkelig Pixarfilm dersom han ikke har en av stemmene... :)

Fornøyelig Pixar-film dette her, men langt fra den beste. God humor (kunne nok vært morsommere), en grei story og gode skuespillere som gir gode karakterer. Men til tider altfor lik Antz. Allikevel en fornøyelig film med god mengde humor som passer for barn så vel som voksne.

6/10












"NeineiNEI! Nå er det 'Bæ bæ lille lam' vi øver på! IKKE 'Lille Petter Edderkopp'!!"