Superman Returns (2006)

Supermann har vært borte i fem år siden noen forskere hevdet å finne spor av hjemplaneten hans - Krypton - ute i verdensrommet. Når han kommer tilbake opplever han at verden har forandret seg litt siden sist. Nasjoner har gått videre uten ham, Lois Lane har fått en sønn og er forlovet med redaktørens nevø, Richard White, og fått Pulitzer-prisen for artikkelen "Hvorfor verden ikke trenger Supermann". I tillegg er Lex Luthor ute av fengselet og har en ny plan som kan ødelegge "milliarder av liv".

Det er mye jeg kunne sagt negativt om denne filmen, for den har en rekke mangler. Problemet er bare det at det er en superheltfilm, og jeg har visst en svakhet når det gjelder slike filmer. Jeg digger dem uansett hvordan handlingen er. Til og med de forhatte filmene "DareDevil" og "Elektra" likte jeg som god underholdning. Superman Returns er akkurat sånn. Den har en handling som skranter så det gjør vondt, men du og du som den er underholdende!! Bryan Singer ga oss to perfekte superheltfilmer da han mekka "X-Men" og "X-Men 2". De hadde i tillegg til å handle om superhelter, en story som funka og glimrende superheltfilm-regi. Men så gjorde han tabben og gikk bort fra X-Men for å lage Superman Returns. For her har Singer virkelig bæsja på leggen når det gjelder story. Uten å avsløre for mye for dere som enda ikke har sett filmen, kan jeg si såpass at det er enkelte ting som blir litt for dumt, rett og slett. Faktisk gjorde det meg til tider litt sinna...!
Når det er sagt, er Singers regi helt grei. Han kan å regissere superheltfilmer, absolutt. Men han skulle lært av sin egen innsats på X-Men-settet. Jeg sier ikke at han gjorde en dårlig jobb med denne filmen, langt ifra. Det er bare det at jeg har sett det bedre.
Det som ER bra med filmen, derimot, er hvor godt bygd opp i mot de klassiske filmene med Christopher Reeve den er. Storyen bygger på det vi allerede har sett i de foregående filmene, og jaggu bruker de opptak med Marlon Brando i denne filmen! Gamle opptak fra den aller første selvfølgelig, men likevel... Det gir en god følelse av at det er en oppfølger fra de foregående filmene, og ikke bare en re-make. Det er bra!
Når det gjelder skuespillerne, er det to personer de har truffet blink med. Den første er Brandon Routh som spiller i sin første film her, og skal man gjøre en debut; hvorfor ikke gjøre det som Supermann?? Det første som slo meg da jeg så klipp fra filmen, var "Ånei!! De har hyra en ung guttevalp som bare er pen å se på, og dermed gjør ham til et tenåringsidol!!" Men så så jeg filmen, og jaggu er han bra i rollen! Det virker som om han har sett opptak av Christopher Reeve i rollen som Kent, for han viderefører Reeves tolkning virker det som. Og han viderefører den BRA! Gutten er jo flink han!
Den andre er Kevin Spacey som Lex Luthor. Si hva du vil, men Spacey er og blir en genial skuespiller. Gi ham en hvilken som helst rolle, og han gjør den med glans! Han er riktignok ingen Gene Hackman (som spilte Luthor i de første filmene, og som forøvrig er en av mine favorittskuespillere), men han gjør en glimrende "stand-in".
Som Lois Lane møter vi en sukkersøt Kate Bosworth, og her kommer bomskuddet. Hun passer ikke. Hun er for ung, for yndig, for søt... og for sutrete! Jeg likte ikke Bosworth i denne rollen. Det er mange andre som hadde passet bedre. Men men!

Såh! hva syns jeg om filmen? Jo! Filmen er KNALL underholdende, for action er det nok av her! I tillegg er effektene så gode at det gir en "super" (tok du'n?? ;) ) stemning! Men så er det det med storyen da. Den trekker heftig ned. Middelmådig regi - ikke dårlig, grei nok - greit skuespill (bra fra Routh og Spacey) og fartsfyllte actionscener sikrer en, i det store og det hele, god filmopplevelse. Litt langdryg til tider. Denne gang blir det ikke bedre enn

5/10

"OI!! Se DER!! Elkjøp har tilbud på det nye SPider-Man-spillet på Playstation 3!!"

The Legend of Bagger Vance (2000)

Rannulph Junuh er en av Amerikas aller beste golfspillere og vinner alt han kommer over. Han har alt han kan drømme om; berømmelse, rikdom og en vakker kvinne – rikmannsdatteren Adele Invergordon. Rett og slett det perfekte liv. Helt til han blir kalt inn i militæret og blir sendt ut i krig – 1.verdenskrig. Her opplever han så mye – unnskyld språket – faenskap at han blir merket for livet, og når han ti år senere kommer hjem, kommer han hjem som en forandret mann. Han drikker, og har trukket seg tilbake fra golfspillingen med unnskyldningen at han har mistet sin ”sving”. Året er 1928 og den store depresjonen rammer landet. I desperasjon for å unngå å måtte selge sin fars store drøm – et golf-kompleks – arrangerer Adele Invergordon en golf-turnering, hvor to av landets mest kjente og beste golfspillere vil delta. Men byens høye herrer vil ha en representant fra sin egen by i tillegg, og bare en er god nok til å spille mot de to andre, nemlig Junuh. Men hvordan skal dem få en avdanket golfspiller som har mistet svingen sin og funnet veien til flaska, til å spille igjen? Hjelpen viser seg i å komme i form av en litt annerledes kar som tilbyr seg å være hans caddie for bare 5 dollar. Hans navn er Bagger Vance…

Filmen er regissert av Robert Redford, en glimrende skuespiller som her viser at han også kan det å regissere. Redfords fortellermåte gir handlingen den gode varmen og humoren den trenger for å gi oss en god filmopplevelse. Han kaster ikke bort unødvendig mye tid med å utdype i det uendelige om hvordan Junuh finner veien til flaska, og dermed har blitt en dårlig spiller. Dette er noe som blant annet fører til at filmen ikke blir så veldig langdryg, men får en god jevn flyt hele veien. Handlingen er god den. En riktig så koselig historie, med et morsomt sluttpoeng, og Redford forteller den på en behagelig måte.
Og så er det skuespillerne da. Jeg må si den eneste grunnen til at jeg kjøpte denne filmen, var faktisk at det var en dramafilm med Will Smith. For med filmen Ali viste Will Smith at han faktisk KAN å spille seriøse roller, og en annen dramafilm med ham er derfor verdt å eie. Og han skuffer ikke! Langt ifra! Han er glimrende i rollen som Bagger Vance, en kar som kanskje ikke er helt som alle andre. Han er også den som tilfører filmen humor og varme. Faktisk en av de bedre rollene jeg har sett av Smith. I alle fall den som utmerker seg mest i denne filmen. I rollen som Junuh ser vi Matt Damon, og også denne karen gjør en god rolle. Matt Damon er flink han, det har han vist mange ganger med roller i filmer som Good Will Hunting, The Talented Mr. Ripley, og Saving Private Ryan for å nevne noen. Også her gjør han en god rolle. Han framstiller Junuh på en god og troverdig måte, med det menneskelige preget han trenger. Som hans tidligere livs store kjærlighet ser vi en alltid glimrende Charlize Theron, og også hun gjør en fremragende jobb i denne filmen.
Filmen er koselig den. Den har en god story som Robert Redford forteller bra, og skuespillere som gjør en god jobb. Jeg hadde aldri trodd at golf ville være spennende å SE på…! Det eneste som trekker ned er at det enkelte plasser er litt klisjé-aktig og lettere forutsigbart, men den jevnt over gode flyten gir filmen en god karakter likevel.

8/10

"Du Bagger? Når skal vi fortelle ham at han bomma på ballen?"
"Njaa... tror vi venter _litt_ til..."

The Thin Red Line (1998)

Det er 2. verdenskrig, og resultatet av kampene ved Guadalcanal vil sterkt påvirke det japanske forspranget i Stillehavet. En gruppe med unge amerikanske soldater blir brakt inn som støtte til de utslitte kamp-enhetene som allerede har utført store deler av kampen der, og en voldsom og slitsom kamp for et meget sentralt område som gir kontroll over et område på over 1000 meter radius, utsetter soldatene i Charlie-kompaniet for et helvete på jord. Krigens grusomheter knytter soldatene sammen, og deres følelser knytter dem sammen som familie.
Etter hvert som kampene herjer, virker det mer og mer som om grunnen til krigen forsvinner stadig lengre og lengre unna, og kampene dreier seg mer om å overleve og å beskytte sine medsoldater.
Gjennom de ulike soldatenes syn og tanker får vi se hvordan krigen påvirker hver enkel, og hvordan krigen oppleves.

Jeg vet knapt nok hvor jeg skal begynne! For denne filmen er nydelig, all over the place! Fra den begynner og til den slutter regisserer Terrence Malick den på en så fantastisk måte at man blir trollbundet av hans fortellermåte! I stedet for å fokusere på selve krigen og eksplosjonene og all den action som man vanligvis finner i slike krigsfilmer, fokuserer Malick på personene som blir utsatt for alt det som fører med krigens brutalitet. Vi blir på denne måten tatt med "bak kulissene" og får oppleve hvordan krigen oppleves av de ulike karakterene, og hva den kan gjøre med mennesker. Og når han i tillegg får hjelp fra John Tolls fantastiske filming, og Hans Zimmers nydelige musikk, gjør dette at filmopplevelsen blir rett og slett perfekt!
Og så er det skuespillerne da. Og makan til samling! Bare hør her: Sean Penn, Nick Nolte, Jim Caviezel, Ben Chaplin, Elias Koteas, Adrien Brody, Woody Harrelson, John Cusack, Nick Stahl, Jared Leto, Dash Mihok, John C. Reilly, John Savage, Thomas Jane, og så dukker sannelig John Travolta og George Clooney opp i to små-roller hver! Og når det er sagt: SAMTLIGE storspiller i denne filmen! Alle som er med gjør en glimrende jobb, og det er feil å si at noen har hovedrollen. For den finnes ikke i denne filmen! Personlig la jeg kanskje mest merke til Nick Nolte i denne filmen, og av alle de nevnte synes jeg det er han som gjør den beste jobben. men som sagt: Alle de andre var en fryd å se!

Filmen ble nominert til ikke mindre enn 7 Oscar-statuetter for beste film, regi, filming, manus, klipping, lyd og musikk, og burde blitt belønnet med samtlige! Det er bare ett problem: Den kom samme år som Saving Private Ryan, og under slike omstendigheter skjønner man at en Steven Spielberg-film om 2.verdenskrig stikker av med de fleste prisene. Når det er sagt, skal jeg komme med en kommentar jeg aldri tidligere ville trodd JEG skulle komme med. Og det er at jeg faktisk synes Terrence Malick gjorde en bedre jobb med Thin Red Line enn Spielberg gjorde med Saving Private Ryan...! Misforstå meg rett: Spielberg gjorde en fantastisk jobb med Ryan og fortjente absolutt regi-Oscar, men Thin Red Line er rett og slett en bedre film, og med en bedre regi denne gangen... Så at den ikke fikk en eneste av de 7 som den var nominert til, er uhyre ufortjent! Nuhvel, nok om det.

Filmen er helt fantastisk, og til tross for sin lange spilletid, er den ikke kjedelig ett sekund! Bedre krigsfilm enn denne skal man lete lenge etter! Det er ikke ofte jeg gjør dette, men takket være Malicks fantastiske regi, nydelig kameraføring, musikk som ga meg frysninger og tårer i øya, og skuespillere som samtlige gjør en glimrende jobb, har jeg rett og slett ikke noe annet valg enn å ende opp med følgende karakter:

10/10

Bride of the Monster (1955)

Så var det på tide med en ny Ed Wood-kalkun. Etter å ha sett den syyykt elendige "Plan 9 From Outer Space" var det omsider på tide å få sett "Bride of the Monster", som forøvrig var den siste Wood-filmen Bela Lugosi spilte hovedrollen i før han døde. Jeg harnevnt tidligere at Bela Lugosi var legendarisk for sine Dracula-filmer, og det å få sett ham i hans siste film, som attpåtil er en skikkelig kalkun, er for en filmelsker som meg litt av en opplevelse. Ja, dette er også en kalkun, og jeg gleder meg derfor til å skrive denne anmeldelsen. Here goes!

Dr. Eric Vornoff driver med eksperimenter i sitt private primitive laboratorium i villaen sin. Her eksperimenterer han med atomkraft, hvor hans mål er å skape en hær av muterte supermenn som skal følge hans vilje. I tillegg har han i ett "basseng" en gigantisk blekksprut som han "ofrer" mennesker til. Ryktene om et monster i disse traktene begynner å svirre, og journalisten Janet Lawton får snusen i denne saken hvor mange personer på mystisk vis bare har forsvunnet i dette området, og starter sin egen private etterforskning, noe også det lokale politiet gjør. I tillegg er det en øst-tysk "monster-jeger" som prøver å overtale Dr. Vornoff til å returnere til sitt hjemland, for å fortsette sine eksperimenter der.

Før jeg så denne filmen hadde jeg omtrent samme forventningene som jeg hadde til Plan 9. Dette fordi også dette er en film av Ed Wood, som ble kåret til tidenes verste regissør noensinne, og jeg forventet samme elendighet hva angikk regi, skuespill, kulisser, ikke minst HANDLING. Når det er sagt, sitter jeg faktisk igjen med følelsen av at denne filmen var litt mer gjennomført enn Plan 9. Det virker som om Wood prøvde å være mer seriøs med denne filmen, noe som gjorde at jeg kjedet meg en del. Det var ikke like morsomt å se det elendige skuespillet denne gangen, og kulissene var ikke like kunstige. Men så kommer scenene med blekkspruten, og jeg havner i fosterstilling på gulvet igjen - grunnet latterkrampe...! Fy søren! Hva var det egentlig Wood DREV med, da han laga film??? Noen rykter om denne filmen er at Wood stjal denne blekkspruten fra et rekvisittlager i Hollywood, mens andre hevder at han lovlig fikk låne det. Uansett så manglet de indre mekanismene, og Lugosi og de andre skuespillerne som skulle "utsettes" for denne blekkspruten måtte bruke sine egne armer til å bevege armene på vesenet...! Trenger jeg si mer...??? Nå vel. Det ga iallefall MEG en god latter...! *ler*
Og det er mer. Det er scener hvor en av hovedpersonene holer på å falle ned i noe som jeg ikke helt klarte å oppfatte om skulle forestille kvikksand eller et vanlig dypt hull. Uansett, mannen holder på å falle nedi, og kjemper med å komme seg opp, og plootselig(!) ut fra intet dukker det opp en aligator(!) som kommer for å spise ham. Dette er opptak som tydelig er klippet inn fra noe heeelt annet og ikke filmet av Wood selv (som også er tilfellet med noen undervannsscener med blekkspruten),men hva den aligatoren plutselig har å gjøre i handlingen, er for meg et mysterium... men som sagt: dette er en kalkun, og dette er noe som gjør at denne scenen egentlig ikke kommer som noen overraskelse... Mannen begynner å skyte mot aligatoren som vi aldri får se i samme scene som ham, og han kommer seg til slutt unna (ja, jeg røper åssen det går, for jeg regner med det ikke har noe å si i denne sammenhengen...) :P

Dette er bare noe av all elendigheten, og jeg kunne sikkert holdt på til det uendelige. Men det gidder jeg ikke. Jeg nøyer meg heller med å si at det denne gangen ikke ble like moro å se denne Wood-kalkunen som det var å se Plan 9. Det ble litt for kjedelig denne gangen, men scenene med blekkspruten og Lugosi var ubetalelige!
En kalkun er alltid morsom å se, og denne er ikke noe unntak. Men denne gangen var den ikke like genialt morsomt dårlig som Plan 9. Dette gjør at jeg denne gangen ikke sliter med å bestemme meg for hvordan karakter jeg skal gi. Filmen er rett og slett elendig, og det er kun i scenene med blekkspruten man ler så man rister. Derfor blir det

1/10














"SÅNN skal du holde handa når du rører i grøten!"

Eternal Sunshine Of The Spotless Mind (2004)

Joel Barish bestemmer seg for å få slettet kjæresten Clementine Kruczynski fra minnet, da han plutselig får vite at hun har gjort det samme med ham. Han oppsøker derfor firmaet som utfører slike tjenester mens man sover, og de skal komme allerede neste natt han legger seg. I filmen følger vi Barish i de ulike minnene han har med kjæresten, fra de nyeste dårlige minnene med bare krangling og bakover etter hvert som de blir slettet. Men så kommer de til et minne han gjerne vil beholde. Et minne som ikke er så ille, og da får pipen en annen låt. Kanskje han ikke vil ha henne slettet likevel? Barish bestemmer seg derfor for å komme seg ut av drømmene, og få stanset prosessen, og prøver å gjemme seg sammen med Clementine i minner han ikke har sammen med henne.

Filmens manus er skrevet av ingen ringere enn Charlie Kaufman, og det er ikke akkurat så vanskelig å oppdage. Filmen er stappfull av absurde Kaufman-situasjoner, situasjoner som får deg til å le, samt kanskje felle en aldri så liten tåre? For historien er egentlig ganske så koselig. En mann møter en jente. De forelsker seg. Hun "kvitter" seg med ham, han vil derfor "kvitte" seg med henne. Men så kommer han på hvor utrolig glad han er i jenta, og bestemmer seg for å vinne henne tilbake... Aaaawwww!
Det absurde kommer inn i form av at man faktisk kan "slette" folk fra hukommelsen sin, og at det kommer folk hjem til deg og gjør det mens du sover, ved å plassere en stor metallhjelm på hodet ditt og bruker data til å slette minnene... Sci-fi??? Mulig! Kaufman?? Aboslutt! Og så blir hele greia fortalt på en visuell glimrende måte av Michael Gondry. Gondry klarer å fortelle historien på en slik måte at man føler på kroppen at det meste av handlingen i filmen foregår i en drøm. Takket være knall filming, lyssetting og klipping ivaretas drømmeperspektivet enda bedre.
Filmen fikk Oscar for beste manus, noe den virkelig fortjener. Men jeg synes forøvrig den også fortjener en nominasjon til regi.
I rollene som Joel og Clementine ser vi Jim Carrey og Kate Winslet. Kate Winslet ble Oscarnominert for sin rolle, noe som virkelig er fortjent, da dette er en av hennes beste roller, i min mening. Jim Carrey er også en fryd og se i denne filmen, og han spiller noe så uvant som en seriøs rolle...! Jeg må si jeg hadde store forventninger til Carrey i denne filmen, for av en eller annen grunn VET jeg at han kan å spille seriøst hvis han bare får en sånn rolle, og her fikk jeg "ønsket" mitt oppfylt: Å se ham i en sik rolle. Og karen viser jaggu at han kan mer enn å kødde! han er flink rett og slett! I de øvrige rollene møter vi Elijah Wood, Mark Ruffalo, Kirsten Dunst og Tom Wilkinson. Et herlig skuespillerensemble rett og slett, og gjør denne filmen bare enda bedre.
Kort summert: Charlie Kaufmans briljante manus, fortalt på en meget god måte av Michael Gondry, god filming, klipping og lys, gode skuespillere, i det hele tatt en koselig og morsom film, gir denne filmen en god karakter. Allikevel føler jeg at jeg ikke kan gi den toppkarakter. Det er noe som skurrer. Kanskje det at det blir litt flakkende og forvirrende til tider? Hva er drøm, hva er virkelighet?
Nuhvel. En god film!

8/10













"Neineinei! Du har snudd det helt på hodet du! Suppe spiser man med skje. Spaghetti med gaffel!"

Der Untergang (2004)

Det er april 1945, og Tyskland står ved kanten av nederlag idet den Russiske hæren nærmer seg fra øst, og de allierte styrkene angriper fra vest. I Berlin, Det Tredje Rikets hovedstad, er Hitler fast bestemt på at Tyskland til slutt vil oppnå seier, og beordrer sine generaler og rådgivere til å kjempe til siste mann. "Der Untergang" viser oss hva som skjedde disse siste dagene i "Det Tredje Riket", sett fra Hitlers sekretær Traudl Junges synspunkt, da Hitler og hans nærmeste søkte tilflukt i "Fører-bunkeren" mot slutten av krigen. Vi får se hvordan det påvirket Hitler da hans aller høyeste og mest betrodde offiserer, blant annet Himmler og Göring, vender seg bort fra Føreren for å redde sine egne liv, mens andre, blant annet familien Goebbels, er fast bestemte på å dø sammen med ham. Vi møter en Hitler som sakte men sikkert synker inn i en verden av paranoia, full av optimisme det ene øyeblikket, og villig til å ta sitt eget liv i det neste. Alle kjenner historien, så jeg kommer ikke med noen spoiler når jeg sier at Hitler til slutt tar sitt eget liv. Når omsider Hitler er død, møter vi rester av en styrke som må finne en måte å få slutt på all drepingen som ligger i kampen om Berlin, og til slutt kapitulere. Til tross for løfter de har gitt til sin Fører...

Filmen mottok en Oscar-nominasjon for beste utenlandske film da den kom, og jeg må si jeg er temmelig forundret over at den ikke fikk Oscar for dette. Filmen er rett og slett helt fantastisk! Regissør Oliver Hirschbiegel forteller historien på en meget god måte, og gir oss et godt innblikk i hvordan krigen ble opplevd, sett fra tyskernes side, for en gangs skyld.
Filmen skapte en del diskusjoner da den kom, fordi folk var redde for at den skulle fremstille Hitler på en måte som gjorde at folk begynte å føle sympati med ham, nettopp fordi filmen skildrer en del av hans mer humane sider. Personlig synes jeg filmen skildrer Hitler på en måte som stemmer godt overens med historiebøkene - en mann med svært få sympatiske trekk, et voldsomt hat ovenfor jødene,men også en dyktig hærfører og god familiemann.

som I rollen som Hitler ser vi Bruno Ganz, som jeg synes portretterer Hitler på en så bra måte at det nesten er skummelt! Det er som å se Hitler, og det at han ikke ble Oscarnominert til beste mannlige hovedrolle det året, får meg bare til å riste på hodet. Det er rett og slett en av de beste skuespillerprestasjonene jeg noensinne har sett! Det er godt å se en skuespiller som gjør et SÅ grundig arbeid når man skal spille en SÅ kjent historisk person, og det var mange ganger jeg satt med frysninger når han var på skjermen. Og det er nettopp DET som er så skummelt med denne filmen. Ganz klarer å portrettere Hitler på en slik måte at man som seer nærmest føler sympati med ham. Det var like før jeg felte en tåre i scenen da han tar sitt eget liv...! Men når det er sagt, er ikke Ganz alene med å briljere på settet. Alexandra Maria Lara som Traudl Junge, Corinna Harfouch som Magda Goebbels, Ulrich Matthes som Joseph Goebbels, Juliane Köhler som Eva Braun, Heino Ferch som Albert Speer, Thomas Kretschmann som SS-Gruppenführer Hermann Fegelein, og Ulrich Noethen som Reichsführer SS Heinrich Himmler er samtlige en fryd å se i rollene.
Den nest beste utenlandske krigsfilm jeg har sett, etter Das Boot!

9/10

What Dreams May Come (1998)

Chris Nielsen finner sin "soul-mate" når han er på ferie og møter Annie. Med andre ord: De gifter seg, og blir en lykkelig familie med to barn. Men så skjer det tragiske. De to barna omkommer i en bilulykke. Chris og Annie sliter med sorgen, men de klarer seg så lenge de har hverandre. Men så, fire år senere, skjer det nok en ulykke, men denne gangen er det Chris som er involvert. Også han omkommer, og vi får følge ham i livet etter døden. Her møter han Albert, som viser seg å være en lege han praktiserte under for mange år siden, og Albert blir en slags veileder i etterlivet og viser ham alt det fantastiske som finnes her. Her er verden akkurat slik som man drømmer at den skal være. For Chris blir det å være i himmelen som å leve i et maleri. Et maleri som kona i det virkelige livet holder på å male... Deres drømmemotiv, hvor de hadde planlagt å trekke seg tilbake til når de ble gamle sammen.
Men til tross for denne paradisiske tilværelsen, er savnet til kona for stort for ham, og han føler seg tom uten henne. I den virkelige verden føler Annie det samme, og klarer ikke leve uten Chris, noe som ender med at hun tar sitt eget liv. Chris får vite dette, og tror nå han vil få se sin kone igjen. Det er bare ett problem: De som tar sitt eget liv havner visstnok i "helvetet". Fast bestemt på å redde henne, reiser Chris til helvete sammen med Albert og "The Tracker" for å redde henne for denne fortapelsen som hun ikke engang selv vet at hun har tvunget på seg selv.
Filmen ble belønnet for Oscar for beste visuelle effekter, og det er kanskje ikke så rart når man ser denne filmen. Effektene er spektakulære, og gir virkelig oss seere en god følelse av at det er akkurat slik det er når vi kommer til "himmelen". Filmen er en ren visuell nytelse, rett og slett. Filmingen er glimrende, kulissene er Oscar-verdige (ja, de ble nominert også), og musikken setter kronen på verket slik at man nærmest griner i hver scene.
Regien er ved Vincent Ward, og er ikke akkurat Hollywoods mest kjente navn. Men med denne filmen viser han at man ikke trenger å ha en milevis lang filmresymé for å gjøre det bra i regi-stolen. Sam Mendes gjorde det med American Beauty, Ward gjør det med What Dreams May Come. (Selv om Mendes fikk Oscar for SIN innsats da...). Ward visualiserer forestillingen om himmel og helvete på en praktfull måte, så bra at man nærmest GLEDER seg til den dagen kommer! Han klarer å sette stemningen såpass bra på både himmel og helvete at man nærmes føler at man virkelig ER der, når man ser filmen.
I rollen som Chris ser vi en fremragende Robin Williams som også i denne filmen viser at det å spille alvorlige roller virkelig er noe han virkelig mestrer. Året før fikk han Oscar for sin rolle i Good Will Hunting. han spiller ikke så veldig mye dårligere her akkurat :) Som Albert ser vi Cuba Gooding Jr., svenske Max Von Sydow som "The Tracker" og Anabella Sciorra som Annie. Tre skuespillere som forøvrig også gjør glimrende roller i denne filmen!

Jeg så denne filmen ikke så lenge etter at den kom husker jeg, men så falt den raskt i glemmeboken. Hvorfor, aner jeg ikke, for dette er sånn type film man ikke glemmer så lett. Men så så jeg noen klipp nylig fra denne filmen, og jeg tenkte: "DEN filmen SKAL jeg ha! For jeg synes å huske den var helt fantastisk!" Når det er sagt, så er den ikke SÅ fantastisk. Ikke slik jeg husker den fra den første gangen. For det blir litt for mye av det gode til tider. Litt _for_ mye død og elendighet, og litt for mye sukkersøte standard happy far-møter-sin-døde-familie-gjenforenings-scener. Altså, misforstå meg rett, for jeg liker egentlig slike filmer. De er så koselige, men skal man være objektiv, så blir det litt for mye.
Bortsett fra det er filmen god og rørende, glimrende regi, og flotte skuespillere. Og så synes jeg den gir en glimrende versjon av hvordan etterlivet er (dersom det virkelig ER noe sånn da...).
Kort oppsummert: En ikke dårlig film, men ikke forvent så altfor mye, når det gjelder handling. Kos deg heller med skuespillet og effektene/kulissene! For DET er magisk i denne filmen!

7/10













"Fido, KILL!"

Mystic River (2003)

De tre vennene Jimmy, Sean og Dave vokser opp sammen i Bostons arbeiderklasse. De spiller hockey i gatene, og skriver navnet sitt i nylagt sement. Men så skjer det en tragedie – Dave blir bortført i flere dager av to menn som forgriper seg på ham, en hendelse som får vennene til å gli fra hverandre, og mister kontakten. Flere år senere blir en 19 år gammel jente brutalt drept. En hendelse som bringer de tre vennene sammen igjen, da det viser seg å være datteren til Jimmy. Dave mistenkes for drapet, og Sean som nå har blitt politimann må løse saken før Jimmy, som for øvrig har sonet noen år i fengsel, tar saken i egne hender.

Clint Eastwood har regissert denne intense spennende thrilleren, en jobb han som vanlig gjør på mesterlig vis. Fra begynnelse til slutt lar han oss sitte på kanten av stolen og gruble på HVEM den skyldige egentlig ER, eller om det virkelig er Dave som har gjort det. Eastwood bygger handlingen rundt de ulike familiene som er involvert og viser på en glimrende måte den fortvilelsen, desperasjonen, og sinnet som utløses av en slik hendelse. I rollene som de tre vennene ser vi Sean Penn som Jimmy, Kevin Bacon som Sean og Tim Robbins som Dave. Tre glimrende skuespillere med like glimrende skuespillere som Laurence Fishburne, Laura Linney og Marcia Gay Harden som selskap i de øvrige rollene. Sean Penn storspiller i denne filmen, og viser hvor fortjent den Oscaren han fikk for rollen egentlig er. Det samme gjør Tim Robbins som også ble belønnet for Oscar for sin rolle.

Brian Helgeland, som sørget for manus-Oscar til L.A. Confidential, har tilrettelagt manuset til denne filmen ut ifra boken av Dennis Lehanes, og Eastwoods regi ut ifra dette manuset, i tillegg til et storslagent skuespillerensemble gjør at denne filmen blir et sant mesterverk! Eastwoods regi gjør oss også godt kjente med karakterene, og lar oss som seere føle både sympati, fortvilelse, sorg og sinne sammen med dem. Og det er slik det skal være når man ser en film. Gjennom hele filmen får man stadig hint om hvem som kan være den skyldige, men det som er så bra med denne filmen, er at Eastwoods regi gjør at man ikke klarer å gjette det før til slutten.
En intens filmopplevelse, med en sterk handling som alle bør se. Elven har mange dybder. La den skylle over deg…

9/10

Mission Impossible III (2006)

Enkelte filmer håper man det kommer maaaaaaange av. Mission Impossible er en av dem, for så langt har ikke disse filmene skuffet, og forventningene til film nummer tre var derfor for min del temmelig skyhøye!
Denne gangen blir Ethan Hunt kalt tilbake i tjeneste for å sloss mot den sadistiske våpenhandleren Owen Davian som har kidnappet IMF-agenten (NAVN). Men noe går galt, og Hunt må hindre Davian fra å drepe sitt neste mål: Ethans kone…

Tredje film. Tredje regissør. Tredje gang glimrende action! J.J. Abrams, mannen bak seriene Alias og LOST, regisserer den tredje og siste filmen i rekka, og mannen viser at dramatisk action er noe han virkelig KAN! For makan til action har vi vel neppe sett i noen av de tidligere filmene! Jeg må innrømme jeg var spent da jeg hørte at det skulle komme en film nummer tre, for etter å ha sett en action-orgie fra John Woo i film nummer to, var jeg lenge usikker på om det var mulig å ”hoppe etter Wirkola” med film nummer tre. Så fikk jeg greie på at det var J.J. Abrams som skulle levere greia, og jeg skjønte med en gang at ”Jaja, da blir det i alle fall action!” Og ganske riktig. Men jaggu klarer Abrams å levere en god regi i tillegg. Her er det ikke bare tanketomme eksplosjons-skyte-hoppe-fra-avsindig-høye-høyder-stunts-usannsynlige-neveslagsmålscener. Mannen har tatt hensyn til at det er et plott i forhold til karakterene som må ivaretas også, og man kjenner fortvilelsen til Hunt på kroppen under enkelte scener.

Tom Cruise spiller Ethan Hunt for tredje gang, en rolle det virker som han trives i, for denne karakteren er en som passer ham godt og som han gjør meget bra. Men så er jo ikke Cruise kjent for å skuffe i så altfor mange roller heller, akkurat. Mannen er rett og slett en glimrende skuespiller! Som hans nemesis denne gangen ses Philip Seymour Hoffman i storform i rollen som Owen Davian, en rolle han gjennomfører på mesterlig vis! En sann fryd å for en gangs skyld se ham som bad guy! Videre er ikke resten av skuespillerlisten noen skuffelse heller: Ving Rhames er like god som alltid som Luther, Laurence Fishburne som IMF-sjefen (NAVN), samt Billy Crudup, John Rhys-Meyers, Michelle Monaghan og Keri Russel i de øvrige rollene.
Til vanlig har oppfølgerfilmer en tendens til å være heller dårlige og sliter med å levere i forhold til sine forgjengere. Mission Impossible er ikke en av dem. Det er ikke ofte jeg synes en av oppfølgerne er bedre, i hvertfall ikke film nummer tre, men denne gangen virker det jaggu som om det er tilfellet! Jeg digget den rett og slett! Man får ikke bedre action enn dette. Med mindre hovedpersonen er en bakfull sliten ire ved navn John McClane…! ;)
MASSE action, i tillegg til en god story. Sånn skal det være! :)

8/10

"Hei!! Hvem var det som prompa???"

Terminator 3 (2003)

”I’ll be back!” Og sannelig kom han tilbake i en treer! Arnie er tilbake nok en gang som T-101, maskinen som først ble sendt tilbake for å drepe Sarah Connor fordi hun etter hvert ville føde en sønn som skulle bli en leder i motstandsbevegelsen mot maskinene. Så ble han sendt tilbake for å BESKYTTE denne sønnen, og nå er han for tredje gang her for å beskytte John Connor nok en gang, men denne gangen også jenta som skal vise seg å bli hans kommende ”fru” – Kate Brewster. Men heller ikke denne gangen skal denne oppgaven vise seg å bli ”lett”. For akkurat som i film nummer to, er det en annen maskin som har i oppdrag å utslette John Connor og Kate Brewster. Jakten er i gang nok en gang, og det store spørsmålet som vanlig er: ”Klarer de DENNE gangen å forhindre denne STORE atomkrigen??”

Ordtaket sier ”Alle gode ting er tre.” Dette stemmer ikke i dette tilfellet. Når det gjelder Terminator er alle gode ting 2, for de foregående to filmene var rene perler! Man kan trygt si at film nummer tre er en unødvendig oppfølger. Klisjeene ramler inn i bøtter og spann her. Det som slo meg mest når jeg så denne filmen, var egentlig hvor utrolig lik film nr to den er. En terminator sendes tilbake for å beskytte, en sendes for å drepe. Og så bruker de to timer på å løpe fra hverandre, komme i kontakt med hverandre, slåss så robotdelene flyr i hytt og pine, og ting rundt omkring eksploderer. Akkurat som i film nr to. Bortsett fra at i film nummer to, så funka det…! Har manusforfatterne John Brancato, Michael Ferris og Tedi Sarafian egentlig SETT film nr 2??? Jeg tror egentlig ikke det, for da ville de visst hvordan de kopierer den…! Men en ting skal dem ha: De klarte jaggu å få til en overraskende slutt…!


De to foregående filmene ble regissert av James Cameron, og takk Gud for at det ikke er ham som står for regien denne gangen. Tenk hvilken skamplett det ville vært på rullebladet hans..! Denne gangen er det Jonathan Mostow som rører i gryta, og jo da, han gjør jo for så vidt en grei jobb han. Han har klart å mekke en heidundrandes actionfilm! For underholdende, DET er den! Det er bare det at alt er så t-å-p-e-l-i-g! Det sier litt når man klarer å gjøre Arnies terminator til en robot med psykologikunnskaper…. What the f…???
I de øvrige rollene møter vi Nick Stahl som John Connor denne gangen, og jeg må si han klarer å fylle skoene etter Edward Furlong temmelig bra. Til å begynne med var jeg skeptisk til tanken at noen andre skulle ta over rollen som John, men Stahl er en dyktig skuespiller han, og gjør slettes ingen dårlig jobb her. Heller ikke Claire Danes i rollen som Kate Brewster er noen skuffelse. Hun er bare litt vel sutrete til tider, noe som jeg synes ble lettere plagsomt. Men ellers gjør hin en grei jobb. Arnold er nok en gang robot, og jeg begynner jaggu å lure på om han IKKE driver med skuespill i disse filmene. Kisen er stiv som en stokk og såpass mimikkløs i denne filmen at man lurer på om det kanskje var en tabbe å gjøre en filmrolle som robot etter å ha gått inn i politikken…?? Som den andre terminatoren møter vi Kristanna Loken. Jupp – en kvinnelig robot denne gangen, og jeg må være ærlig og si at jeg faktisk synes hun gjør seg som en liten ”terminatrix”.
Nei, filmen er ikke noe bra. Men den er sykt underholdende. Og det er dette som redder den. Actionsekvensene er en sann fryd, og stuntene spektakulære! Spesialeffektene er så gode som bare ILM kan gjøre dem, og slutten er så god at bare den alene løfter filmen noen hakk.
Folk med ”normal” filminteresse, i stedet for sånne som meg som overanalyserer hver en scene i forhold til filming, regi osv, tror jeg kommer til å digge denne filmen. Man venter action, og FÅR det! Bare ikke forvent god handling!

4/10

"Itj GÅÅ fra mæ Piæær, æ kan itj leev utn dæ shø'!"

Plan 9 From Outer Space (1959)

Etter å ha sett Tim Burtons eminente kunstverk Ed Wood, MÅTTE jeg bare se Plan 9 From Outer Space. Det viste seg nemlig at jeg IKKE hadde sett denne filmen, som jeg i utgangspunktet hadde trodd..!
Nå er den endelig sett, og jeg har sannelig fått en opplevelse for livet! *ler*
Jeg kan ta et kjapt resymé over handlingen:

Romvesener vekker til live døde folk, og gjør dem dermed til Zombier og vampyrer for å stoppe menneskeheten fra å skape "Solaranite". Et sprengstoff som visstnok kan sprenge.... hele universet...!! (Nei, det er ikke småtteri skjønner du!) De mener med andre ord at en hel hær med zombier kan hindre oss mennesker fra denne grusomme skjebnen (for øvrig ser det ikke ut til at det faktum at de bare så langt har lykkes i å vekke til live bare TRE personer, får dem til å miste motet innen dét området). Størsteparten av handlingen foregår på en "kirkegård" hvor det er en UFO som lander, og det er litt skummel røyk i kulissene, og et par folk som vandrer rundt i typisk zombie-bevegelser, og prøver så godt de kan å se skumle ut. Stort mer er det egentlig ikke å si om den saken...


Dette er filmen som Edward D. Wood jr ble kjent for. Problemet er bare at den sørga for at han ble kjent som tidenes verste Hollywoodregissør noensinne! Og når man ser denne filmen, så skjønner man raskt hvorfor! *ler enda mer*
Her er det kulisser som beveger seg i bakgrunnen, flyvende tallerkener som man ikke skal se lenge på før man ser at det er pai-fat og andre kakefat, man ser trådene de henger i, men den aller største perla når det gjelder "flauser", er det faktum at en av hovedpersonene i filmen skifter utseendet med jevne mellomrom. La meg utdype: Ed Wood ville ha legenden Bela Lugosi til å spille den gamle mannen som mister kona si i filmen, og hadde noen gamle opptak med Bela som han bygde handlingen og de andre opptakene ut ifra. Problemet er bare det at Lugosi døde før de fikk gått i gang skikkelig med innspillingene, noe som satte Mr. Wood i en aldri så liten klemme. Men han fant en løsning! En løsning som ga nok en grunn til å kåre denne filmen til tidenes kalkun: "Man bruker da bare en stand-in! En stand-in som likner fra nesa og opp! Man trenger da ikke vise ansiktet sitt! Mannen skal jo bare gå rundt og se skummel ut!" I tillegg klippet han inn de scenene han HADDE med Bela Lugosi, som forøvrig var spilt inn på høylys dag. Så enkelte plasser i filmen, skifter det plutselig fra dag til natt, og så tilbake igjen!

Nei! Det er mye man kunne sagt om denne filmen, og jeg kunne sikkert holdt på i det uendelige, men jeg holder meg til å si følgende: Filmen må bare oppleves! Det finnes ikke mange filmer som er mer elendig enn hva denne er, men samtidig havner den i kategorien over filmer som er SÅ elendige at de bare blir morsomme å se på. Rett og slett en udødelig kalkun-klassiker.
Problemer mitt er bare at jeg ikke har PEILING på hvilken karakter jeg skal gi den. Altså: den ER elendig, og burde derfor få på minusskalaen, men så er den bare så vanvittig morsom nettopp på grunn av dette, og dette får meg til å tenke på om jeg derfor skal gi den toppkarakter...! Nei, jeg setter den midt på inntil videre, så får jeg heller komme tilbake og endre karakteren senere *ler nok en gang*

5/10













Det har kommet kraftig kritikk på de nye utstillingsdukkene hos Brio de siste ukene...

Ed Wood (1994)

Edward D. Wood jr. ble betraktet som tidenes verste Hollywoodregissør, og filmene hans har fått status som kultfilmer i løpet av de senere årene, takket være dette. Hans mest kjente film er kanskje "Plan 9 from Outer Space" som er så dårlig at den ble kåret til tidenes verste film noensinne.
Ed Wood var kjent for sin "originale" stil ved at han blant ikke brydde seg noe om en kulisseffekt veltet under innspilling eller ledningene vistes, og når en films planlagte hovedperson dør under innspillingen for å bli erstattet av en stand-in som er mye høyere og må gjemme ansiktet sitt gjennom resten av filmen på grunn av dette, skjønner man hvorfor man blir kåret til tidenes verste regissør...
Men så skjedde det noe gøy i 1994. Tim Burton bestemte seg for å lage en film. Og filmen skulle handle om tidenes verste Hollywoodregissør - Ed Wood.

I filmen møter vi en ung Edward D. Wood (Johnny Depp i en fabelaktig rolle, som alltid), som lever i kjølvannet av Orson Welles' suksess Citizen Kane, og er derfor på evig søken etter å lykkes i show-biz, og lage en stor kassasuksess. Men det er ikke så lett når man ikke har penger, og bare har et skuespillerteam man ikke akkurat kan skryte av: dronningen innen TV-grøss (Sarah Jessica Parker i rollen som Dolores Fuller), en svensk overvektig fribryter (George "The Animal" Steele i rollen som Tor Johnsen), og en avdanket skuespillerlegende (Martin Landau i rollen som Bela Lugosi). Utrolig nok fikk Ed Wod laget flere filmer, og dette er filmen som handler om hvordan han til slutt fikk laget den filmen som gjorde ham kjent - ja rettere sagt legendarisk: Plan 9 From Outer Space.

Og hva kan jeg si? Annet enn at Tim Burton nok en gang viser hvorfor han er min favorittregissør?? For filmen oser av at det er Burton's verk dette her. Mannen har en måte å visualisere ting på som jeg synes er av en annen verden! Filmene hans er rett og slett en magisk opplevelse, og denne filmen er absolutt ikke noe unntak! Det eneste jeg skjemmes over, er at jeg ikke hadde sett den tidligere...! Skal man lage en film om tidenes verste regissør, finnes det ikke en bedre mann til jobben å få fram vittighetene, og det absurde ved hele opplegget! Burton har en regi som man legger merke til allerede under åpningsscenene, og det er derfor jeg elsker filmene til denne mannen. Det, samt at man som regel får en film med en morsom story, i tillegg til glimrende skuespillere.
I denne filmen møter vi en haug med store talenter. Johnny Depp briljerer som den eksentriske Ed Wood, og viser som vanlig hvilken dyktigskuespiller han er. Han er rett og slett fabelaktig! Martin Landau vant Oscar for sin portrettering av legendariske Bela Lugosi, som for øvrig gjorde seg selv til en legende ved å spille Dracula i de mest kjente Dracula-filmene og alle de andre monsterfilmene som herjet fra 30-tallet. Martin Landau's arbeid er en sann fryd for øyet, ja, han spiller rett og slett så bra at man får frysninger!
I tillegg møter vi en super Sarah Jessica Parker, den alltid briljante Bill Murray, Patricia Arquette som Kathy O'Hara som etter hvert giftet seg med Wood, og Vincent D'Onofrio som Orson Welles (Jeez!! Han var lik i denne filmen!!).
Som vanlig når det gjelder en Tim Burton-film, har jeg så og si ingenting å utsette når det gjelder det tekniske ved denne filmen. Filmen er i svart-hvitt, noe jeg føler gir en ekstra god stemning i forhold til denne filmen, filmingen er god, og musikken gir en super stemning som i tillegg til at filmen er i svart-hvitt får den til å virke som om er laget på den tiden den handler om. For øvrig var det uvant å høre musikk av Howard Shore i en Tim Burton-film, da jeg er vant til at Danny Elfman lager musikken til alle hans filmer, men Shore gjorde ikke annet enn suverent arbeid!
Til slutt gir Tim Burtons regi den perfekte absurde stemningen som passer til denne filmen, og gjør at jeg ikke klarer å gi den annet enn toppkarakter!

10/10













"Se! jeg kan trylle!! INGEN kanin!!!"