Chaplin (1992)

Charlie Chaplin ble på alle mulige måter en sann legende. FILMEN Chaplin, er filmen som tar oss med bak kulissene i livet til en av tidenes aller største komikere noensinne, helt fra hans fattige barndom og oppvekst i slummen til hans første filmroller hos Mack Sennets studios. Videre følger vi ham i hans påfølgende karriere både som regissør og skuespiller i filmer som ble enorme milepæler i internasjonal filmhistorie. Vi får innblikk i hvordan de mest kjente filmene som The Kid, Modern Times og The Great Dictator ble til, og et innblikk i alle de oppturene og nedturene som denne voldsomme suksessen førte med seg. Og selvfølgelig får vi også et innblikk i hvordan han ga liv til en av filmhistoriens mest kjente og kjære filmskikkelser noensinne - The Tramp.
Å skrive filmomtaler om filmer som handler om virkelige personer, er ingen lett oppgave akkurat. Det er så mye man må forholde seg til, og sette seg inn i, i forhold til om handlingen stemmer overens med historien eller ikke. Men når det gjelder denne filmen er det en ting som nærmest garanterer at man får et såpass realistisk innblikk som mulig, og det er regissøren. Her er det nemlig Richard Attenborough som nok en gang har fått oppgaven å bringe nok en legendes liv til lerettet, og Attenborough har bevist før at dette er en oppgave han på alle mulige måter løser med glans! Jeg har allerede kastet enorm glans over hans mesterlige regi-evner tidligere i omtaler av Gandhi og Cry Freedom, så jeg skal ikke gjenta meg så altfor mye her, men en ting jeg føler er viktig å poengtere er følgende: Med Chaplin klarer Attenborough for tredje gang å servere oss en historie som er så preget av autensitet og troverdighet at han rett og slett seiler inn som herved en av mine favorittregissører. Attenborough er en glimrende forteller, og gir filmene sine en særegen glød som varmer på en slik måte at man husker filmene i lang tid i etterid. I Chaplin forteller han historien på en slik måte at det er ingen tvil om at det er tidenes beste komiker det er snakk om her. Det er enkelte scener som er så humoristiske og gode at man sitter nærmest og ler seg glugg ihjel. På samme tid fortelles en alvorlig historie om en manns suksess og hvordan den påvirker ham. Med andre ord en historie som får deg til å trekke godt på smilebåndet og på samme tid er gripende og god.
Slike filmer er som regel avhengig av skuespillere som gjør en egentlig mer enn god jobb. I mine øyne er det viktig at den som skal spille en reell person, ikke bare likner av utseendet, men også gjør såpass grunig "research" at han/hun leverer en så realistisk framføring som mulig. Ben Kingsley er vel den jeg har sett som har gjort den aller aller beste jobben noensinne innen dette området i Gandhi, samt Joaquin Phoenix i Walk The Line. Her er det Robert Downey Jr. som har fått den voldsomme arbeidsoppgaven å bringe legenden Chaplin til live igjen. Og når det gjelder Downeys prestasjon holder det bare å si ett ord: WOW! For makan til portrettering skal man lete lenge etter! Robert Downey Jr. ER Chaplin rett og slett, og til og med den erke-britiske aksenten har han fått til å høres alt annet enn kunstig ut! Man ser filmen og undres av og til om det faktisk er Chaplin i egen person som har kommet tilbake fra de døde for å gjøre scenene selv. Men som han også sier selv i en av dokumentarene på ekstramateriellet, så var det ikke bare bare å sette seg inn i denne rollen. Utallige timer med research ved å se filmene, samt lese utallige bøker, med mere, måtte til for at han skulle klare å levere en så realistisk framførelse som mulig. Og det har ydeligvis gitt resultater!

(Joda! Det ER faktisk Robert Downey Jr. som Chaplin på det bildet der...!)

Morsomt er det også for øvrig at Chaplins datter - Geraldine Chaplin - er med i denne filmen og spiller Chaplins mor...! Ikke så veldig stor rolle i denne filmen, men til gjengjeld en meget god rolle. Samtidig er det en særdeles god kjemi mellom hun og de andre skuespillerne, og da særdeles god med Downey.
Videre er det en haug med kjente skuespillere som samtlige gjør veldig gode roller her. Dan Akroyd, Anthony Hopkins, David Duchovny, Milla Jovovich, Moira Kelly, Kevin Kline, Diane Lane, Penelope Ann Miller, Paul Rhys, Marisa Tomei, Nancy Travis og James Woods, bare for å nevne noen, er alle navn som bidrar til å gjøre filmen til et minneverdig skue.

Chaplin er en meget god film. Tvers igjennom ikke annet enn en sann nytelse rett og slett. Allikevel er det ett eller annet jeg av en eller annen grunn ikke klarer å sette fingeren på, som gjør at filmen ikke når helt opp til 10'ern på skalaen. Men regien er glimrende, skuespillerne gjør fremragende arbeid, lyssetting, klipping og filming er gjennomført godt, og kulissene helt fantastiske, så det er ikke mange millimeterne fra å være en perfekt film, i mine øyne...
En god film om en av filmhistoriens viktigste skikkelser, fortalt mesterlig av en glimrende filmskaper!

9/10

[Filmmaraton]- The Pink Panther Movie Collection

"Do you have a rheum??"

For meg var Peter Sellers en sann legende, og på lik linje med Charlie Chaplin, sin tids aller største komiker. Aller mest kjent var han kanskje som den franske politietterforskeren Jacques Clouseau i Blake Edwards' filmer om den Rosa Panteren. Etter mye om og men, gikk jeg omsider til anskaffelse av DVD-boksen med alle disse filmene, og et filmmaraton var derfor på sin plass. Problemet i ettertid skulle for øvrig vise seg å være hvordan man skriver en filmomtale for disse filmene. For dette er filmer som man ikke bare plukker fra hverandre i en voldsom analyse, og trekker fram det ene og det andre om filming, regi osv. Filmene er legendariske i mine øyne, og fortjener derfor ingen kritikk, men heller en felles god omtale hvor man heller nevner litt om hva det er som gjør at man liker filmene slik. Kall det gjerne skryt... ;)
De to første filmene - "The Pink Panther" og "A shot in the dark" - kom begge i 1964, og introduserte oss for den vandrende katastrofen av en politietterforsker ved navn Clouseau. 12 år senere kom den tredje filmen i rekka, "The Pink Panther Strikes Again", etterfulgt av den siste filmen som Sellers spilte Clouseau i før han døde; "The Revenge of the Pink Panther" (1978). En femte film (The Romance of the Pink Panther) var under planlegging, men i 1980 døde Peter Sellers av hjerteinfarkt, og denne filmen ble derfor ikke noe av. I stedet klarte Blake Edwards å snekre sammen en femte film likevel, kalt "Trail of the Pink Panther" (1982), hvor det ble brukt nytt filmmateriale som Peter Sellers hadde rukket å spille inn før han døde. Rundt disse opptakene vevde Edwards sammen en historie og en film bestående av en rekke tilbakeblikk fra de foregående filmene. Clouseau forsvinner nemlig sporløst midtveis i filmen, og resten av filmen brukes på at en reporter intervjuer en del av de som har vært med i de foregående filmene, om hvor han kan ha blitt av. Ganske finurlig "hyllest" i grunn. ;)
Det er fem forskjellige filmer med hver sin handling, og som egentlig ikke er særlig sammenhengende i den forstand at den neste filmen tar opp tråden fra der den forrige slutta. For det gjør de ikke. Men det som ER felles med alle filmene, er at Clouseau utrolig nok tilkalles til et åsted for å oppklare et mysterium eller mord, og at Sellers spiller denne totalt ubrukelige etterforskeren som ikke fører med seg annet enn katastrofer hvor enn han går, og sørger for å gå sin sjef såpass på nervene at han blir lagt inn på sinnsykehus. Men som også til tross for alt dette til slutt på mirakuløst vis (flaks??) likevel klarer å løse sakene. Og det er her jeg kommer inn på det spesielle med filmene. For en ting er at det er "vanlige" komedier som ble ansett som tidenes beste komedier i sin tid (helt ærlig så blir de vel fortsatt omtalt som det den dag i dag...), men det som gjør dem så spesielle for min del, er nemlig Peter Sellers. Som jeg nevnte innledningsvis, var denne mannen sin tids aller største komikere i mine øyne, og sørga for at Pink Panther-filmene fikk en helt spesiell plass i livet mitt. Med sine konstante "blemmer" og knall og fall, selvskading og påføring av skader på andre, underholder Sellers oss med humor som er så tåpelig og dum at det ikke blir annet enn utrolig genialt! Det samme med den evinnelige slossingen mellom Clouseau og hans tjener Cato, som angriper ham til alle døgnets ukristelige tider. Men krona på verket er alle de finurlige forkledningene han kler seg i i de ulike filmene. Mulig det er litt barnslig, men jeg klarer bare ikke gjøre annet enn å riste på hodet og le meg skakk av det.
Og det er mer. For ekstra ubetalelig er den dialekten Sellers har gitt karakteren. "His unintentional massacre of the Queen's English in an outrageous French accent" er den blant annet omtalt som. Her omtales "room" som "rheum", "bump" som "beump", "law" som "leu" og mye mer.
Som jeg har nevnt er dette filmer som begynner å trekke litt på årene, og vi er derfor kanskje litt mer vant til litt annen humor nå til dags, enn den humoren vi får servert i disse filmene. Det er ikke lenger like morsomt å se en mann skli på et bananskall, eller se noen som får en bløtkake i trynet, eller som vi ofte får se i PP-filmene; at Clouseau bommer på døra og går rett i en vegg. Det begynner til dags dato å bli heller.... kjedelig. Men hva er det som gjør at dette blir så morsomt likevel? Og nok en gang er det Sellers som er svaret. For det er ikke bare det han gjør som er så klassisk. Det er mer måten han gjør det PÅ, samt ansiktsuttrykkene som er så ubetalelige, og innen dette området var Sellers intet mindre enn en sann kunstner!
Og som om ikke dette var nok, så er alt dette vevd inn i faktisk nokså intrikate handlinger. For selv om det er Sellers' humor som er sentral her, får vi i tillegg servert mengder av mysterium her, som bare gjør filmene enda mer... absurd, om man kan bruke et slikt ord :)

The Pink Panther-filmene har satt sitt preg i historiebøkene takket være Peter Sellers og hans fantastiske scenekunst, og jeg vet at det er filmer som kommer til å stå i historiebøkene i mange år framover. Takket være min far ble jeg kjent med disse fantastiske filmene, og jeg vet at også jeg kommer til å formidle Peter Sellers' udødelige humor, både til barn og barnebarn (og forhåpentligvis oldebarn), når den tid kommer.
For jeg er også litt av den mening at i en tid hvor man ler av satirisk, sarkastisk, ironisk og stort sett mobbende humor rettet stort sett mot autoritetene i samfunnet, er det litt godt å ha god gammeldags skli-på-bananskall-humor og kople av med. Og her er Peter Sellers en perfekt kandidat.

For å sitere Blake Edwards fra et intervju i New York Times: "Do a joke, top it and then top the topper!"

Samlet karakter:

Udødelig klassiker! ;)

The League of Extraordinary Gentlemen (2003)

En maskert villmann med kallenavnet "The Fantom" truer med å sette i gang dommedag ved overgangen til det nye århundret, ved bruk av høyteknologiske vidundermaskiner som ingen har sett maken til på denne tiden (slutten av 1800-tallet). Den legendariske britiske eventyreren Allan Quatermain blir spurt om å stanse dette vesenet, og takker til slutt ja ved å danne en gruppe med superhelter verden aldri har sett maken til; Den Usynlige Mannen, Vampyren Minah, Udødelige Dorian Gray, Dr. Jekyll & Mr. Hyde, Captain Nemo, den amerkanske Tom Sawyer, og seg selv. Nå må de, i tillegg til å bekjempe sine indre demoner og hverandre, gå sammen med sine krefter for å redde verden fra en utslettende verdenskrig...

Det finnes filmer som er så fantastiske at man bare MÅ ha dem og se dem om og om igjen. Det finnes filmer som er så underholdende at man forelsker seg i dem fra første stund. Det finnes filmer som er så dårlige at man aller helst vil trampe på dem og så fore dem til fiskene. Og så finnes det filmer som er så dårlige at de blir så geniale at man bare MÅ ha dem for å få seg en god latter. Gjett hvilken gruppe denne filmen havner under? Jo riktig: Sistnevnte. For denne filmen her ER virkelig genialt elendig!
Konseptet i seg selv er jo i og for seg ganske originalt og morsomt: Filmen er basert på tegneserien med samme navn, som handler om de største heltene fra britisk litteraturhistorie som går sammen og danner en superheltliga ulik noen annen. James Dale Robinson har skrevet et manus ut ifra denne tegneserien av Alan Moore og Kevin O'Neill som kunne ha funket temmelig bra, dersom Robinson hadde hatt talent for dette. Dessverre er det snarere tvert i mot, for her er det stappa fullt av dårlige klisjéer, elendige dialoger og temmelig hjernedøde plott! Lite overraskelser er det også her. Man skjønner raskt tegninga og hvem som er den virkelige skurken og lignende. Og da er det kanskje ikke så rart at denne filmen ble den eneste kjente filmen på hans resymée heller...?? Ikke hadde han gjort noen tidligere kjente filmer heller, så Robinson er altså en mann vi raskt kan glemme uten å få noe særlig dårlig samvittighet for det. Sterke ord kanskje, men se denne filmen så tviler jeg på at det tar så veldig lange stunden før du deler min mening...!
Og så var det regissøren da. Stephen Norrington hadde tre filmer å vise til tidligere. To av dem ikke så veldig kjente, men en av dem er den smågeniale vampyr-filmen Blade. Med Blade viste Norrington at han hadde grei kontroll på styring av skuta når det gjelder å lage filmer som inneholder noe litt utenom det vanlige. Men hva var det egentlig Stephen Norrington tenkte på da han gikk med på å lage denne filmen?? For det er helt klart tydelig at denne filmen har ødelagt hans rykte som respektabel regissør. Mannen har ikke hatt ett eneste oppdrag nå i ettertid...! Og man kan egentlig skjønne hvorfor. For her virker det helt som om han har glemt hvordan man kan hindre et skip fra å synke. Slossescenene er helt på trynet (man ser bl.a klart og tydelig at man ikke treffer), dramatikken visner lenge før filmen begynner, instruksjonene av skuespillerne er langt fra å være på nært gode nok. Men til tross for dette sørger han for å servere oss mengder med saftig action og underholdning. Bare så synd at det ikke holder i denne omgangen...
Jeg husker jeg satt med en ekkel følelse i kinosalen da rulleteksten kom på denne filmen, da jeg var og så den da den kom. Mye takket være det jeg har nevnt ovenfor, men mest takket være effektene. Makan til blue/greenscreen til å være en film fra 2003 skulle man lete lenge etter! Når det er sagt, ble jeg faktisk positivt overrasket da jeg omsider så den for andre gang nå. Og nå er det mulig jeg kanskje mister respekten de fleste har ovenfor meg som seriøs filmelsker/kritiker, men jeg synes faktisk de er temmelig ok i denne filmen...! Joa, det er de scenene man nærmest river seg i håret av fortvilelse, men det er yderst sjeldent, og ikke før mot slutten av filmen i følge min mening... Jeg mener nemlig å huske Mr. Hyde som heftig kunstig animert, men andre gang jeg så den ble jeg heftig positivt overraska. Og dette er bare ett av eksemplene. Nuhvel... det redder ikke filmen fra å suge villt og hemningsløst uansett.... :-P
Og så var det ett punkt jeg egentlig hadde håpa jeg skulle unngå i denne omgang, men dessverre føler jeg at det er en nødvendighet som i alle filmer. Og det er skuespillerne. For jaggu er det ikke en av mine favorittskuespillere som presterer å avslutte skuespillerkarrieren sin med en slik film av alle...! Nemlig ingen ringere enn godeste Sean Connery...! Sean Connery er jo til vanlig så sykt genial i hvilken som helst rolle. Hva i all verden gjør han i denne???? Joda, han r god som Allan Quatermain, bla bla bla, og så videre, men akk! Det hjelper så lite. Man avslutter bare ikke skuespillerkarrieren sin med en slik film. VM i tragisk kaller man slikt. Skuffet er unertegnede. Rett og slett.
I de andre rollene møter vi mer eller mindre kjente navn som Naseeruddin Shah som kaptein Nemo, Shane West som Tom Sawyer, Peta Wilson som vampyren Minah, Tony Curran som Den Usynlige Mannen, Stuart Townsend som Dorian Gray, og Jason Flemyng som Dr. Jekyll/Mr. Hyde. Samtlige er ikke spesielt nevneverdige i denne filmen. De kler rollene sine, det gjør de. Men det er også alt. Men blant disse synes jeg det er Jason Flemyng som utmerker seg her. Flemyng gjør en god rolle han, og spiller den heftige personlighetsforstyrra Dr. Jekyll på en glimrende måte. Så Flemyng er et pluss her. Faktisk...!

Såh... voldsom slakt til tross... hva ER det egentlig som gjør at jeg personlig digger denne filmen? Handlingen kan det ikke være, for den er som jeg har nevnt heeelt på trynet. Det samme med regien. Er det da underholdningsverdien? Njaa... skeptisk, for den i seg selv er laaaaaangt fra nok til å hindre en stakkar fra å sovne.
Jo, det er hele konseptet bak den. Hele ideen med at man tar de aller mest kjente karakterene fra historisk britisk litteratur, og schmokker dem sammen i en usannsynlig festlig superhelt-setting. Det er no av det samme som med Jurassic Park-filmene (som jeg ABSOLUTT skal skrive om i denne bloggen etter hvert). Har skrevet litt om disse filmene, og hva som for meg som gjør dem så spesielle tidligere (trykk HER for å lese), så jeg skal ikke gå så altfor mye innpå det igjen nå, men noe av det samme er det med LOEG. Til tross for en latterlig handling og hjernedøde plott, digger jeg filmen. Men ulikt fra Jurassic Park, er det ikke fordi den er genial, men genialt ELENDIG.

Gratulerer League! Du er herved den første film i bloggen som ikke får noen karakter. Smørja er ikke verdig noen av verdens karakterskalaer...!

hihi, arti... *knis*

"PØH! Harrison, ta deg en bolle!!! Ingen er tøffere som Indiana Jones enn jeg ble med denne hatten!"

Fantastic 4 (2005)

Reed Richards er en dyktig, men dessverre nært konkursrammet, vitenskapsmann som sammen med sin venn og kollega Ben Grimm oppsøker sin gamle MIT-skolekamerat Victor Von Doom, for å søke om finansiering til sitt siste prosjekt. Et eksperiment som går ut på å utforske kosmisk radiasjon og dens påvirkning av DNA. Dette for å kunne bruke det i medisinsk sammenheng. Von Doom går med på å stille sin romstasjon til disposisjon mot betingelsene at han står med kontrollen over eksperimentet, samt en stor andel av det de eventuelt måtte tjene på eksperimentet. På turen får han i tillegg til Ben Grimm og Victor Von Doom, selskap av sin tidligere kjæreste Susan Storm som nå er Von Dooms kjæreste, samt hennes kjepphøye bror, Johhny Storm.
Men noe går galt. Fryktelig galt, da Richards får oppleve at naturkrefter kan være temmelig upålitelige. For i følge hans beregninger skal det ikke inntreffe en kosmisk energistrøm for om noen timer. I stedet er de bare noen sekunder unna å inntreffe, og de rekker ikke å stenge de ytre skjoldene før de alle blir utsatt for den radioaktive strålingen fra denne kosmiske energistrømmen, og når de returnerer til jorden, oppdager de at de alle har fått unike evner. Reed kan strekke alle deler av kroppen til uante dimensjoner, Susan kan gjøre seg usynlig, Johnny kan dekke seg med flammer og fly og Ben Grimm er dekket av stein og er sterk som Hulken... Von Doom er også rammet, og i sinne over at ødeleggelsen av hans romstasjon har ført til en personlig konkurs for ham, sverger han hevn over Reed. Han setter dermed i gang med en plan om verdensherredømme og å utløse det totale kaos, ved hjelp av sine krefter som går på å kontrollere elektrisitet. Krefter som også sakte men sikkert gjør at huden hans gradvis blir mer og mer metall.
Von Doom må stanses, og for å stanse ham bestemmer de fire seg for å kombinere sine krefter og danne gruppen som raskt blir kjent som The Fantastic 4...
Først kom X-Men. Så kom Spider-Man. Og så kom sannelig Hulk. Og jeg var i lykkerus!! En haug av mine tegneseriehelter fra barndommen var filmatiserte!! Kunne det i det hele tatt BLI bedre?? joooda!! For snart kom ryktene om at mine all time favoritter blant Stan Lee's superhelt-univers, nemlig De Fantastiske 4, også skulle komme som film. Ja riktig, favorittene. Tror du forventningene var høye???
Dessverre så var de det. Hvorfor dessverre? La meg utdype...

Først kom traileren, og den viste klipp som pirra nysgjerrigheten noe aldeles voldsomt. Og så kom filmen, og på en eller annen merkelig måte rakk jeg aldri å se den på kino. Til gjengjeld fikk jeg med meg det meste av folks meninger om denne filmen, altså meninger fra folk som hadde sett den, og det var ikke akkurat en overdose av godord den mottok, for å si det slik. Så kom den på DVD og jeg fikk en ny mulighet for å se den, en mulighet jeg benyttet meg av temmelig raskt! Og dessverre fikk jeg bekreftet at de andres meninger ikke var så ulike fra min egen mening. Snakk om skuffelse! Og mesteparten av grunnen for den voldsomme skuffelsen lå i manuset. For dessverre er det sånn at Mark Frost og Michael France har skrevet et manus som er så langdrygt at det egentlig er et heftig steg over grensen til det kjedelige. Greit nok, vi får allerede etter ca 15 min vite hvordan de får kreftene sine, men nesten hele resten av spilletiden brukes til å krangle om de skal fortsette et liv med disse evnene eller om de skal gjøre hva de kan for å bli normale igjen. Alt er så langdrygt og kjedelig at det mister en del av den gode superhelt-gnisten jeg personlig mener har vært så fin i de andre filmene, hvor de HAR klart det å bruke tid på å innlede om hvordan det hele oppstod, men samtidig også få MASSE tid til morsom og underholdende superhelt-opplegg. Det er vel X-Men-filmene et perfekt eksempel på... De kommer rett og slett liksom aldri helt i gang her, føler jeg. Til gjengjeld er dialogen egentlig ganske grei her. Det er fullt av kommentarer og replikker som fungerer godt og er temmelig treffende og morsomme, i motsetning til fadese-replikkene i film nr 2.
Regien var det Tim Story som skulle stå for, og før denne filmen hadde ikke denne mannen den mest imponerende CV'en å vise til (Taxi, Barbershop, The Firing Squad og One of Us Tripped). Men likevel synes jeg Tim Story klarer, til tross for et platt manus, å ivareta litt av den superhelt-feelingen en slik film skal ha likevel, noe som i mine øyne redder filmen en del.
Når det er sagt, var jeg ikke så lenge før denne omtalen ble skrevet, og så oppfølgeren Rise of The Silver Surfer på kino. En film jeg i denne bloggen slaktet så det holdt, spesielt kanskje Story's regi. Men den filmen ga meg lyst til lå se den første igjen, og denne gangen var jeg ikke like negativt innstilt til mannens regi, for her gjør han en grei jobb. Men det er da jeg begynner å lure: Hva i all verden var det som skjedde under innspillingen av film nr 2 da????
Uansett: Han fokuserer her fint på den omstillingen de fem må gjennom etter å ha blitt utsatt for noe sånt, og har egentlig helt grei kontroll på skuta her. Ikke noen super kontroll, riktignok. Men det fungerer egentlig helt greit.
Og så er det skuespillerne da. Selv er jeg ofte opptatt av hvem de velger til slike roller, samt opptatt av at dem helst bør velge skuespillere som passer ut i fra tegneseriene. Og heller ikke her er jeg noe særdeles skuffet over valgene de har falt på. Ioan Gruffud, kjent fra King Arthur, spiller Reed Richards - vitenskapsmannen som liksom aldri klarer å la være å ta med seg jobben hjem, en rolle som kler Gruffud meget godt. Sexy Jessica Alba spiller Susan Storm, og bare hun i sg selv er nærmest grunn nok til å se denne filmen...! ;) Michael Chiklis, kjent fra bl.a serier som The Shield og Scali, spiller den temperamentsfulle og hissige The Thing, en rolle han gjør meget tro i forhold til tegneserien. Johhny Storm framføres fornøyelig av Chris Evans, og Evans gir karakteren Johnny den irriterende kjepphøye og alltid tergende oppførselen ovenfor Grimm som man også kjenner så godt fra tegneserien.
Men alle disse havner litt i skyggen fra en bestemt skuespiller. Nemlig filmens skurk - Dr. Doom, som her spilles av Julian McMahon som vi kjenner fra serier som Charmed og Nip/Tuck. McMahon har en karisma som lyser ut over skjermen, og jeg må si han stjerler showet litt her. Han er rett og slett glimrende i rollen som den maktsyke Dr.Doom og tilfører karakteren et herlig preg av ondskap! Rett og slett en av de beste super-skurkene hittil.
Så hva sitter jeg igjen med som en konklusjon nå på slutten av omtalen? At det er en knallelendig film som man bare tramper på og bruker som trampoline? Nei, faktisk ikke. For underholdende, DET er den! Og selv om det er meget lite av superhelt-slossescener, er det nok av actionfylte scener med gode effekter som sørger for at man slipper å sovne underveis iallefall. Det er bare det at det er så synd at de må bruke en hel film som en innledning til eventuell oppfølger... (som forøvrig viste seg å være ENDA en innledning. Men det har jeg allerede skrevet om i dens omtale...)
Fantastiske 4... HVA var det egentlig som var så fantastisk med dem igjen...??

4/10

"Joa, være superhelt er kult det, men denne drakten sniker seg no jæ**** opp i ratta-ta!!"

Rocky Balboa (2006)

Mange år har gått siden Rocky sist var i ringen, og boksehanskene er for lengst lagt på hylla. Nå lever han et høyst tilbaketrukket avslappet liv, hvor hverdagen blant annet består av å drive en liten koselig italiensk restaurant. Kona Adrian har gått bort og sønnen har vokst opp til å bli en ung voksen karrieremann. Rocky er i det nostalgiske hjørnet for tiden, og dagene går stort sett med til å mimre tilbake til gamle dager, og bærer et lite ønske om å komme i rampelyset med en siste kamp. Da et tv-studio for moro skyld lager en dataanimert kamp mellom Rocky og nåværende tungvektsmester, er dette noe som blåses voldsomt opp i media og får meget stor oppmerksomhet, og flere og flere begynner å fatte interesse for spørsmålet om hvem av de to som ville vunnet dersom det virkelig ble arrangert en kamp mellom dem. Rocky som sliter litt med dårlig selvfølelse ser en gyllen mulighet for å få gjort noe med sine indre demoner, og går med på denne oppvisningskampen. En kamp som virkelig vil komme til å bli en for historiebøkene...
Det er ikke ofte at oppfølgere som kommer så lenge etter de foregående filmene i en serie skaper så store forventninger som Rocky gjorde da ryktene om en sjette film ble sluppet. Hvordan i all verden skulle DEN bli, med tanke på hvor gammel Sly egentlig begynner å bli...?? Så fikk man vite at det var Sly selv som stod for både manus og regi, og jeg for min egen del må være såpass ærlig å innrømme at jeg var lettere bekymret over dette. Dette med tanke på alle de uhorvelig elendige rollene man har sett Sly prøve seg i (bortsett fra Cop Land da, hvor jeg personlig mener Sly gjorde en sykt god innsats!) Og hva sitter jeg igjen med av tanker nå i ettertid? Jeg hadde ingen grunn til bekymring. For det Sly har gjort her, er rett å slett å mekke en story som, til tross for at dette er en FEMTE oppfølger, fungerer mye bedre enn en del av de foregående filmene. DET er ikke ofte man opplever! For denne gangen er det ikke fokuset på det å slå en "uslåelig" motstander som blir sett på som filmens "bad guy" som er hovedsaken her. Rocky Balboa har blitt gammel, og det er mye som har skjedd i livet hans siden sist, og dette tar Sly seg god tid til å konsentrere seg om å vise oss. Dette er noe som gir den sjette filmen i rekka en varme og følelse som ingen av de andre filmene har gitt hittil, og samtidig en av de bedre i serien. Samtidig gjør Sly en meget god jobb på å skildre de ulike karakterene, og får fram deres følelser og vesen såpass klart og tydelig at man blir godt kjent med dem, og dermed gjør dem temmelig troverdig. Hva mer er det Sly klarer? Jo han klarer jaggu i tillegg å fortelle historien på en særdeles god måte. Mannen har jaggu ikke blitt dårlig på sine eldre dager, og viser klart og tydelig med denne filmen at han faktisk KAN å stå bak kamera og styre showet. Sly har som jeg nevnte en del flaue filmroller å vise til. Med filmen Rocky Balboa klarer han, i mine øyne, å rette opp dette ryktet temmelig heftig. Personlig synes jeg det er godt å se en Rocky-film som ikke bare fokuserer på at det er en heftig motstander som skal slås her, men som tar hensyn til karakterene det handler om. Det gjør riktignok at filmen er betydelig roligere enn de andre filmene, noe som for enkelte kanskje kan oppfattes som langdrygt og kjedelig. Til å begynne med var jeg litt inne på tanken jeg også, men så innså jeg det faktum at Rocky tross alt begynner å bli gammel, og da kan man rett og slett bare ikke lage en Rocky-film som de andre, det ville bare vært for dumt, og denne tanken virker det som Sly har tenkt også. Dette gir igjen et mer realistisk preg over filmen synes jeg, noe som igjen styrker den betraktelig.
Helt perfekt er den selvfølgelig ikke. For joda, det er greit å tone ned tempo litt og heller fokusere på det som skjer rundt omkring, men problemet er at det enkelte plasser blir litt for langdrygt og kjedelig. Enkelte scener hvor det foregår en samtale som lik så godt kunne vært et opptak av to som konverserer på et kjøkken, er ikke så veldig interessant i lengden. Dette fører til noe langdryghet og gjør at filmen kommer sent i gang, før man får veldig lite tid til filmens høydepunkt. Selv kunne jeg tenkt meg litt mindre prat, og bittelitt mer fokus på den store kampen på slutten, fordi for å være ærlig synes jeg den bar altfor mye preg av å være mer som de kampene man så midt i de foregående filmene, som ikke betydde SÅ mye... Men dette er i en veldig liten grad og gjør ikke så veldig mye på helhetsinntrykket her. Så for all del! Ikke tro at jeg synes denne filmen suger av den grunn! For det gjør den på absolutt INGEN måte! ;) I tillegg har Sly gjort boksescenene i filmen mye mer realistiske enn tidligere, noe som også styrker filmen betraktelig!

Når det gjelder skuespillprestasjonene så er ikke dem noe å hoppe i taket for egentlig. Men en ting jeg synes er nokså fornøyelig, er å se Sly gjøre denne rollen igjen. For dette er en rolle som kler ham, og han får frem på en glimrende måte aldringen som Rocky har blitt utsatt for, og gjør ham temmelig troverdig. Det virker på meg som om Sly har lært av en fortid med flaue filmroller, for her leverer han en meget god rolle, og viser at hans karriere er langt fra over! Vi får også et gledelig gjensyn med Burt Young som har spilt Paulie i alle filmene, men også han gjør en av de bedre framføringene av denne rollen i denne filmen.
Filmen er god den! VELDIG god! Til å begynne med var den ikke som jeg hadde forventet, og til å begynne med kjente jeg meg litt skuffa. Men så tok jeg til vettet underveis og sa til meg selv at denne filmen rett og slett ikke kunne vært gjort på noen annen måte, og at det samtidig var en av de beste Rocky-filmene, nettopp på grunn av et godt manus og en god regi fra Sly's side. Sly har kommet seg må jeg si, og viser som sagt med denne filmen at han KAN! Så jeg håper inderlig at han får flere sjanser til å vise det framover! :) En ting er ihvertfall sikkert: Det er mye mer fornøyelig å få et gjensyn med Sly som Rocky enn det var med Arnold som Terminator i T3, for Sly er fortsatt godt trent, og trenger ikke datamanipulering slik Arnie gjorde... Arti å se at Sly fortsatt er i "go'formen" sånn sett :)

Bra jobba Sly!

8/10

"Å gjøre denne rollen igjen tar knekken på meg! Skal vi ikke heller stikke opp til meg en tur, så tar vi et bittelite Rocky-maraton, bare du og jeg, i sofaen og levende lys, hm...?"

I am Sam (2001)

"Love is all you need"

Den mentalt tilbakestående Sam blir sittende som eneforsørger for sin nyfødte datter etter at barnemoren stikker av fra ansvaret. Men takket være god hjelp fra sine mange enestående venner klarer han å oppdra henne likevel. Og Sam er virkelig en god og kjærlig far som er 100% hengiven ovenfor sin lille datter. Problemene begynner forøvrig å melde seg når Lucy blir eldre, og når Lucy når en alder av 7 år begynner hun å vokse fra ham på det mentale stadiet. Dette er noe som gjør at barnevernet begynner å gripe inn, en handling som truer det sterke båndet som er knyttet mellom far og datter, da de helst ser Lycy plassert i et forsterhjem. Men Sam gir seg ikke så lett. Han bestemmer seg for å ta opp kampen mot barnevernet og kommer i kontakt med karriereadvokaten Rita Harrison. Rita er en karrierekvinne som er helst bryr seg lite om andre enn seg selv, men for å prøve å motbevise dette tar hun på seg saken til Sam gratis. En sak som for hennes del vil vise seg å føre til enorme forandringer i hennes liv. Sammen begir de seg ut på en kamp for å overbevise samfunnet om at Sam fortjener å få sin datter tilbake, en kamp som virkelig viser dem hvor mye kjærligheten i seg selv betyr...
I aller første omgang høres det ut som en hvilken som helst onsdags-film på TV Norge, men etter å ha sett filmen vet jeg knapt hvor jeg skal begynne. For denne filmen er rett og slett N-Y-D-E-L-I-G all over the place!! Og dette er en kommentar som tar meg til skuespillerne i denne filmen med en gang.
Sean Penn spiller den tilbakestående Sam, og jeg lyver ikke når jeg sier at dette må være den aller beste skuespillerprestasjonen (når det gjelder å spille slike roller) jeg har sett på lenge! Glem alle som har spilt slike roller før! Eller... nei ikke GLEM dem, for Tom Hanks i "Forrest Gump", Daniel Day Lewis i "My Left Foot", Leonardo DiCaprio i "What's Eating Gilbert Grape", og Robert DeNiro i "Awakening", for å nevne noen, gjorde alle suverene minneverdige roller, og burde absolutt ligge friskt i minne til enhver diskusjon om hvorfor akkurat disse er så flotte skuespillere. Men her er det bare det at Sean Penn i "I am Sam" overgår i mine øyne det man har sett av slike roller tidligere. Han er så suveren og overbevisende og fantastisk god i denne filmen at jeg satt med tårer i øynene helt fra han dukka opp i filmen og til rulleteksten kom. Og det sier litt med tanke på at han stort sett er med i nesten hver scene...! Sean Penn har egentlig alltid vært en av mine favorittskuespillere, selv om han merkelig nok ikke har vært en av topp 10 (skammer meg litt nå kjenner jeg), men etter å ha sett ham i filmer som Mystic River, The Assassination of Richard Nixon og denne her, var jeg ikke sein med å plassere ham blant topp 3-skuespillere! Helt fantastisk skuespill som allerede i den første scenen nærmest overbeviste meg om at han virkelig ER tilbakestående!Som den mer selvopptatte advokaten Rita Harrison ser vi en strålende Michelle Pfeiffer som også viser her hvorfor hun er blant topp 3 av mine absolutte favoritter av kvinnelige skuespillere. Michelle Pfeiffer er perfekt i rollen og klarer å få fram en kvinne som til tross for en god karriere og et liv i luksus, plages av intriger og problemer på hjemmebane. Man skjønner raskt at dette er en kvinne som takler hverdagen bak en fasade, og dette får Michelle Pfeiffer fram på en utrolig god, overbevisende og troverdig måte. Samtidig er også samspillet med Sean Penn en sann fryd å se på, og gjør filmen enda mer rørende enn den er fra før.
Som datteren Lucy ser vi en meget ung Dakota Fanning som bare var 7 år under innspillingen av denne filmen. Her spiller hun i sin tredje filmrolle som forøvrig var hennes gjennombrudd og førte til en god plassering på Hollywoods stjernehimmel (selv om hun tidligere har gjort en haug andre tv-serie roller da...), og viser her hvilket naturtalent hun virkelig er! Jenta er sykt dyktig, og samspillet med Sean Penn er så rørende og herlig at man sitter med konstant fuktige øyne de scenene de er sammen!
I de øvrige rollene møter vi en haug med andre skuespillere som også leverer solide troverdige roller. Vi møter mer eller mindre kjente fjes som Richard Schiff, Dianne Wiest, Loretta Devine og Laura Dern for å nevne noen, men en jeg gjerne vil bemerke spesielt er Doug Hutchison. Doug Hutchison er kanskje ikke så kjent for de aller fleste. Noen kjenner ham kanskje fra filmen The Green Mile, hvor han spilte den ekle klysete Percy Wetmore, men aller mest bemerket gjorde han seg kanskje da han spilte Eugene Victor Tooms i to episoder i serien X-Files på 90-tallet. Her dukker han opp som en av de tilbakestående vennene av Sam, og jeg må være ærlig å si at mannen overraska meg no så til de grader her! For jeg visste at mannen var flink, men jeg ante virkelig ikke at mannen var SÅ dyktig...! Av alle bi-karakterene var det altså han som utmerka seg mest hos meg, og jeg håper å se ham i større roller framover. Mannen fortjener virkelig mer etter å ha gjort slike roller!
Men en film trenger så mye mer enn gode skuespillere for å gjøre et godt inntrykk. Man trenger også en god handling og en regissør som kan formidle denne handlingen på en god måte. Når det gjelder manuset, er dette noe som fungerer meget fint her! Historien er enkel, men samtidig har den et tema som jeg føler er verdt å tenke litt over. Greit nok at det handler om en tilbakestående mann som får ansvaret for en baby. Høres litt sånn typisk Hollywood-drama ut, ja, men allikevel klarer jeg ikke la være å trekke sammenligninger til det hverdagslige når jeg ser denne filmen. Jeg tror nok det er mange foreldre som føler seg "tilbakestående" når det gjelder å få ansvaret for en baby for aller første gang. Nå er jeg ikke i samme situasjon selv, men jeg kan tenke meg til at det slettes ikke er verdens enkleste situasjon... Hva gjør jeg nå?? Hvordan løser jeg denne situasjonen?? HVORFOR SKRIKER HAN/HUN HELE TIDEN...??? osv, osv... ;) Regissør Jessie Nelson har nok hatt dette friskt i minne da hun i samarbeid med Kristine Johnson skrev dette manuset, for hun forteller denne historien på en meget god og "innsiktsfull" (i mangel på et bedre ord) måte. Man føler Sams situasjon på kroppen, og engasjeres voldsomt følelsesmessig med karakteren hans og livssituasjonen hans. Og dette er vel noe som betyr at Jessie Nelson har lykkes...? :) Videre får hun fram en intens situasjon som får deg til å bite negler i spenning om hvordan det hele kommer til å ende...
Men er alt bare perfekt med denne filmen? Dessverre så er det ikke det. Det var en ting som irriterte meg med denne filmen, og det var filmingen. Filmingen var til tider plagsom og gjorde meg til tider temmelig stressa. Den var forstyrrende, og ødela litt av opplevelsen. Ikke mye! Bare bittelitt... Det er mulig regissør Nelson ville ha slik filming for å skape en spesiell atmosfære, jeg vet ikke, men atmosfæren er der fra før den, takket være skuespillet. Det er stort sett håndholdt kameraføring her, og jeg tror nok ikke det var den beste løsningen her. Misforstå meg rett: filmingen er generelt temmelig god, men det er enkelte scener det blir litt for "urolig" og stressende til at jeg klarte å føle meg komfortabel med den. Men heldigvis ikke så altfor mange scenene. Bortsett fra det er det ikke så mye mer jeg har å utsette på filmen.
Som sagt: dette er en temmelig rørende film. Det er en film som går rett inn i hjerterota på deg, og med mindre man er laget av stein, er det en film som får deg til å grine nesa både sår og rød! Den har en god story som fortelles glimrende av Jessie Nelson, og et skuespill av en anna verden!! Den har et manus som er velskrevet, replikkene er gode, og i tillegg til å ha scener som bare er rørende og triste, har den også en haug med gode varme scener som får deg til å le og trekke på smilebåndene.
Rett og slett en herlig film som gjør godt å se i tider hvor man overøses med Hollywood-action med eksplosjoner og skyting og vold.
Jeg har kanskje en tendens til å være litt raus med karakterene, men når jeg faller slik for slike filmer, er det i grunn lite jeg kan gjøre med det. Digger jeg en film, er egentlig ikke manus og slike detaljer så viktige. Og det er vel egentlig denne filmen et perfelt eksempel på.
Jupp, den har blitt en av mine favorittfilmer. Rett og slett!

9/10

The Incredibles (2004)

OBS: Sånn helt til å begynne med vil jeg bare få komme med en aldri så liten "advarsel": Jeg er trøtt og sliten og skriver denne omtalen på et meget dårlig tidspunkt. En del merkelige setningsformuleringer kan derfor forekomme enkelte plasser...

Det var en tid det florerte med superhelter. Ikke bare var det mange av dem, de var også elsket av folket og sett på som en naturlig del av hverdagen. Mr. Incredibe var en av dem, men han var samtidig den mest populære. Han har for øvrig giftet seg med Elastigirl som også er en superhelt(inne). Men når Mr. Incredible en dag blir saksøkt av en han reddet fra selvmord, baller det på seg med søksmål fra flere som plutselig ser seg misfornøyde med måten de ble reddet på. Dette fører til at myndighetene vedtar at det ikke lenger er bruk for superheltenes tjenester og dømmer dem til å leve som en del av den vanlige befolkningen uten å få lov til å utøve sine superkrefter offentlig. Superheltene må altså leve som normale mennesker med vanlige kjedelige jobber som alle andre, men de lever altså nå med hemmelig identitet. 15 år senere virker familien Parr som en hvilken som helst familie. Bob jobber med forsikringer, kona Helen er hjemmeværende husmor med minstesønnen Jack Jack, barna Dash og Violet går på skolen, men på privaten er historien noe helt annet. Bob Parr er nemlig Mr. Incredible, kona er Elastigirl og barna deres har også fått superkrefter. Bob begynner å bli heftig lei av denne kjedelige hverdagen, og da han mottar en melding fra en hemmelig organisasjon ser han en gyllen mulighet for å få et nytt liv som superhelt. Det han ikke vet er at dette vil føre til at ikke bare han, men også resten av familien vil bli dratt inn i sitt livs største og viktigste oppdrag noensinne...!
Det første som slo meg når jeg så denne filmen, er hvor lite typisk Pixar denne filmen egentlig er, men som på samme tid er erketypisk Pixar igjen! Historien i seg selv er egentlig ikke så altfor original, men på samme tid er den oppfinnsom og god. Det som slo meg er at denne filmen på en måte kan virke som en Disney-versjon av X-Men, med tanke på at det er superhelter i fleng her som må leve i "skjul" for ikke å skille seg ut blant de andre "normale", men på samme tid står filmens handling såpass på egne ben likevel at man ikke tenker over dette så altfor mye. Noe annet som gjør at jeg får inntrykk av denne filmen som ikke typisk Pixar, er hvor "brutal" (i mangel av et bedre beskrivende ord) den til tider kan være. Her er det eksplosjoner, skyting, "vold" og skurker som tas av dage på de mest dramatiske måtene som man absollutt ikke er vant til å se i annet enn vanlige live-action-filmer. Ja, filmen bærer rett og slett preg av å være en skikkelig actionfilm, men som takket være animasjonene og humoren gjør at den likevel passer som familiefilm.
Brad Bird står både for manus og regi her, og mannen har klart å lage en egentlig helt vanlig superheltfilm, men som likevel er litt annerledes. Superhelt-tilværelsen er satt på spissen rett og slett, og parodieres vel i en viss grad her. Men det fungerer! No så til de grader! Her er det nemlig bøtter med humor og velskrevne replikker, samt at filmen har en haug med morsomme "absurde" situasjoner. Utover dette er det ikke en film som leverer de altfor store og mange overraskelsene. Det er en familiefilm som i det store og hele egentlig bare tøyer grensene når det gjelder dataanimasjon, for effektene og selve filmen er helt fantastisk godt animert! Så godt at det lik så godt kunne vært en live-action-film!
Til gjengjeld er også karakterene meget troverdige. Samtlige karakterer illustreres på en overbevisende måte og den store gleden av å få utløp for sine frustrerende innestengte superhelt-krefter kommer meget godt fram her. Bare dette i seg selv løfter filmen temmelig mye. I tillegg er det et supert lag med skuespillere som leverer solide tolkninger til karakterene sine her. Craig T. Nelson er meget overbevisende som familiefaren og superheten Mr. Incredible som kjemper innbitt mot fortvilelsen over å ikke kunne utøve sine krefter, Holly Hunter er like glimrende som hans kone Elastigirl som har blitt husmoren man absolutt ikke kødder med og som kan det å sette på plass familien sin, Samuel L. Jackson hører vi som den ultracoole supehelten Frozone, Jason Lee leverer en god tolkning av filmens skurk - Syndrome, og om du ikke allerede har gjettet det, så joda: John Ratzenberger dukker opp her også han, i en bitteliten rolle (men skal ikke avsløre hvilken) ;)
Filmen er ikke fylt så voldsomt med klisjéer denne gangen synes jeg, det er en god story stappe full med action og massevis god herlig humor, erketypisk superheltslossing mot hovedskurken som samtidig er finurlig satt på spissen. Regien er god og skuespillerne bidrar til å gjøre karakterene sine temmelig levende og troverdige. Filmen fikk Oscar for beste animasjonsfilm, samt lydeffekter i 2004. To Oscar-statuer som rett og slett er meget velfortjent! Dette er rett og slett en av de bedre Pixar-filmene, om ikke faktisk den BESTE! Men kunne kanskje vært litt kortere...

9/10

"Shit!! Barnevakta har finni oss!!!"

Cars (2006)

Lightning McQueen er en ung, litt høy-på-pæra-nybegynner racerbil som er med i det siste løpet for sesongen. Av alle bilene er de tre favoritter: The King er veteranen som vinner hvert løp, Chick Hicks er den som alltid fullfører som nr 2, og McQueen er nybegynneren som allerede har rukket å bli den mest profilerte. Når løpet ender uavgjort mellom de tre, blir det avgjort å holde et nytt med bare de tre for å få én vinner, et løp som skal finne sted om en uke i Los Angeles California. Det er et godt stykke å dra, og på veien dit skjer det noe som gjør at McQueen forviller seg bort fra motorveien og havner til slutt i en liten avsides by ved navn Radiator Springs. En by som ligger ved den gamle Route 66, og som har blitt glemt for lenge siden da motorveien ble bygd. Vettskremt av denne oppdagelsen ender McQueen ved et uhell opp med å ødelegge byens hovedvei, og dømmes pga dette til samfunnstjeneste ved å reparere den igjen. Under dette oppholdet for å fikse veien, blir han kjent med en litt rar, men sympatisk slepebil ved navn Mater og en lekker Porche Carrera ved navn Sally, samt mange andre biler som han oppfatter som lettere merkelige. McQueen ønsker bare å komme seg til California og fullføre (vinne) løpet slik at han samtidig vinner en enorm sponsor-kontrakt og blir enda mer populær og berømt, men etter hvert som tiden går og han blir mer og mer kjent med innbyggerne i Radiator Springs, lærer han seg at livet ikke bare dreier seg om troféer og berømmelse, samtidig som han også innser hva vennskap og det å ha en familie betyr...
Det er mye jeg kan si om en Pixar-film. Problemet er bare det at det blir å gjenta meg selv for hver gang. For Pixar-filmer er utstyrt med en garanti om å levere perfekte filmer når det gjelder solide doser av underholdning, humor, rørende historier og generell kos. Men Cars skiller seg samtidig litt mer ut. Hvordan? Vel, på det meste egentlig. For bare historien i seg selv er så genialt original at det er en sann fryd! Joa, man har vært borti klisjeen med at hovedpersonen innser livets realiteter og verdier før, men det som er så genialt med Cars, er detaljene. For her er ALT biler, eller har med biler å gjøre... Aktørene er biler, landskapene er formet som bileffekter, ja, til og med INSEKTENE er bittesmå biler med vinger som surrer rundt, og det er dette som gjør historien så genial. Alt er så gjennomført. Det er dekkbutikker som i den verden blir som våre skoforretninger er for oss, bensinstasjonene blir som kafeer... ja, du skjønner sikkert tegninga. Gjennomført rett og slett :)
John Lasseter er tilbake som regissør for denne Pixar-filmen, og dette er hans fjerde film i rekken. De tre andre er Toy Story 1 & 2, og A Bugs Life. Dette er alle tre filmer som i mitt syn viser at Lasseter kan dette med å få fram en familie-animasjonsfilm som virkelig passer for HELE familien. Samtidig har han en måte å fortelle historien på som gir filmen et preg av å være mer enn bare en animasjonsfilm. Han er flink til å fokusere på det som skjer i omgivelsene, og fortelle historien på en slik måte at man sitter trollbundet i spenning av det som skjer på skjermen. Samtidig er han også flink til å bruke kameravinkling (hvis man kan kalle det kameravinkling i en animasjonsfilm...) til å gi et mer live-action-movie-preg, og dette er noe ihvertfall jeg faller for hver gang :) Når det er sagt er dette kanskje noe som er enda mer gjeldene i Cars enn i noen andre animasjonsfilmer jeg har sett tidligere. For her er det spektakulære bilracing-scener, det er foto av omgivelser, og en haug med action som er så vanvittig godt "filmet" og arrangert at det gir en enorm filmopplevelse! For ikke å snakke om lydeffektene i denne filmen! For lydredigeringen er noe av det mest spektakulære jeg har vært borti til en animasjonsfilm, og burde så absolutt fått en Oscarnominasjon for dette!
Som vanlig er det også en haug med kjente skuespillere å finne bak kulissene her. Vi hører Owen Wilson som den til å begynne med selvopptatte McQueen, og denne mannen passer perfekt til denne rollen. Alle husker vel hans flørtende høy-på-pæra-tolkning fra filmer som Armageddon, Tha Haunting, Shanghai Noon og Shanghai Knights for å nevne noen... ;) Vi hører også stemmene til storstjerner som Paul Newman, samt andre kjente skuespillere som Bonnie Hunt, Michael Keaton, Cheech Marin, Tony Shaloub, George Carlin, og selvfølgelig dukker John Ratzenberger opp som en av stemmene også her. Samtlige gjør de herlige tolkninger av sine roller, og bidrar til å levere nok en Pixar-perle.
Den klisjeaktige stoyen til tross... konseptet er såpass originalt og kult at man kan ikke gjøre annet enn å digge hele greia. Samtidig er det som vanlig bøttevis med god humor (hehe, spesielt fornøyelig er et par scener med noen traktorer, uten at jeg skal avsløre FOR mye), og en haug med spenning og action som nok en gang sikrer en fantastisk filmopplevelse! Et lite tips: se filmen på et litt mer enn middels okå annlegg, lukk alle vinduer og dører, send ut nabovarsel og skru så opp litt ekstra på volumknappen. Tro meg: Det sikrer en enda heftigere filmopplevelse! :)
Bare litt for standard klisjeøyeblikk, samt noe langdrygt enkelte plasser trekker bittelitt ned fra toppkarakter. Bortsett fra det: en aldeles glimrende film!

8/10

"Veit du, jeg så den derre Days of Thunder i går. Den var skikkelig bra laga ass! Men de hadde plassert noen merkelige skapninger som satt INNI bilene da, som visstnok måtte styre dem. DET skjønte jeg ikke...!"

The Prestige (2006)

I Victoriatidens England møter vi to unge tryllekunstnere som utkjemper en vennskapelig konkurranse som går ut på å utkonkurrere hverandre med de mest banebrytende fantastiske triksene. Men Robert Angier og Alfred Borden er svært ulike. Mens Angier er den som fører showene sine med høy showbiz-faktor som trollbinder publikum til forestillingens slutt, er Borden den litt mer innadvente typen som ikke er like i stand til å "selge" slik Angier gjør. Til å begynne med går alt bra, hvor de bare beundrer hverandres triks, men når en fatal ulykke fører til at Angiers kone omkommer under et triks, blir disse to vennene bitre fiender og gjør hva de kan for å utkonkurrere den andre. Etter hvert som forestillingene blir mer intense, blir også konkurransen råere, til den til slutt er grenseløs og farlig. De to er til slutt ute etter å rydde den andre av veien...!
Dette er en film jeg faktisk grua meg til å skrive omtale om. For handlingen er nokså tricky og stappfull av tvister og originale vrier som gjør en lett forvirra dersom man ikke følger med her. Det som er så bra her, er at det virker som om det er akkurat slik regissør Christopher Nolan VIL at det skal være, og når DET er sagt, finnes det vel knapt noen bedre person til å fortelle denne intrikate historien enn ham. Nolan har fått oss til å blunke en del ganger før under en film, blant annet med filmen Memento, og her gjør han det samme nok en gang. Det er ofte man må sette seg litt opp i sofaen og tenke "Woow, hva skjedde nå?!?" før man raskt innser det og filmen går videre. Tingen med The Prestige er nemlig den at det er en veldig følg-med-film. Det går i ett hele tida og er stappfull av små tvister som forvirrer deg lett dersom du ikke får med deg hva som skjer. Dette kan til tider være noe irriterende og forvirrende, men så er det Christopher Nolan som styrer showet da, og hva er det denne mannen er flink til? Jo, å redde inn slike situasjoner. For Nolan har en unik evne til å utnytte til fulle når det er snakk om masse intrikate finurlige tvister som lett kan forvirre seerne, men samtidig binde hele kaoset sammen til en herlig forklaring mot slutten. Men ikke uten at man som seer har sittet gjennom stort sett hele filmen og brydd hjernecellene med HVA som er mest logisk. For min del er dette bare noe som gjør hele filmopplevelsen til en enda bedre opplevelse, og gjør at jeg nyter å se den mer. Og The Prestige er en film som er stappfull av slike øyeblikk.
Dette er det vel i hovedsak manuset som skal ha den største æren for, og manuset er basert på boken av Christopher Priest, men tilrettelagt av Nolan selv og broren Jonathan Nolan. Og det er et temmelig intrikat plott de har prøvd seg på her. For handlingen er stappfull av trylling og triks og tvister som får deg til å undre hva som er sant og ikke, helt til den mer geniale slutten. Når det er sagt, syns jeg ærlig talt det ble litt for rotete til tider, og litt for mye dobbeltspill, men samtidig ikke så mye at det ble altfor plagsomt. Bare litt. For når man tror man har fått en løsning, så viser det seg at det er en annen løsning, og heller ikke DEN er den riktige, og dette ble det LITT for mye av for min del.
Men en slik film er ikke bare avhengig av et godt manus og en god regi for å kunne bli en god opplevelse. Det er to MEGET viktige ingredienser, ja! Men absolutt ikke de eneste. Man trenger skuespillere foran kamera som kan levere en troverdig tolkning av disse intrigene, og personlig mener jeg det er viktig med skuespillere som har en god kjemi for at dette skal fungere mer enn sånn noenlunde okei. Og som filmens to sentrale tryllekunstnere ser vi Christian Bale som Alfred Borden og Hugh Jackman som Robert Angier. Nolan brukte også Christian Bale som superhelt da han gjorde det store å nesten overgå Tim Burton med filmen "Batman Begins" og det er tydelig å se at dette er en skuespiller Nolan er fortrolig med. Dette gjelder også andre veien, for det virker som Bale koste seg under innspillingen av denne filmen. Det samme kan sies om Hugh Jackman som vi kjenner som Wolverine i de glimrende X-men-filmene. Ikke bare gjør disse to en glimrende jobb på settet, de gjør også en glimrende jobb sammen, hvor den ene utfyller den andre på en herlig måte. Så her har Nolan virkelig gjort blinkskudd med kjemien. Som deres "designer" av triksene de utøver ser vi en alltid glitrende Michael Caine, som Nolan også brukte sist i Batman Begins, og Caine leverer en vel så god prestasjon som filmens to hovedrolleinnehavere. I tillegg møter vi David Bowie i en nokså fornøyelig og god rolle, og bare dette i seg selv er en gledelig overraskelse.
Mer synd syns jeg det er på stakkars Scarlett Johanssen som jeg faktisk denne gangen føler var lettere malplassert blant en ellers glimrende samling skuespillere. For bortsett fra å være fullstendig nydelig som hun alltid er, gjør hun ikke akkurat så mye utav seg i denne filmen. Joda, hun er flink, det er ikke det. Men hun drukner liksom litt i rampelyset fra de andre. Synd i grunn, for egentlig kler hun slike roller.Hva sitter jeg så igjen med som en konklusjon? At dette er en forvirrende film som altfor få kommer til å like? Nei egentlig så tror jeg ikke det, for Chrisopher Nolan har så godt grep om regien og forteller historien såpass greit at man får alle svarene, og klarer ikke gjette hva som er sant før filmen er heeelt ferdig. En del vil nok kanskje sitte og blunke og klø seg i huet etter filmen og synes det ble litt for mye av det gode, mens andre igjen bare vil sitte måpende og håpe på mer. Selv faller jeg litt midt i mellom disse merker jeg, hvor jeg føler at jeg på den ene siden har fått servert nok en perle av Christopher Nolan, mens jeg på den andre siden følte at man ikke helt klarte å bestemme seg for en løsning og heller tok alle som en. Men så er den så eitrende intens og herlig på samme tid, så jeg klarer ikke å gjøre annet enn å digge den. Joda, Christopher Nolan ER en av mine favorittregissører. Det er kanskje litt av grunnen... ;) Historien er iallefall nok original til å bli husket lang tid framover, og dette er et stort pluss! Skal nok ikke se bort ifra at jeg ser den både en og to og tre ganger til. 0 problem med det! :)

8/10

"Åhåhå-og så,sier den andre tomaten.... hehehehe.... KOM AN KETCHUP!!"