[Førpremiere] The Bourne Ultimatum (2007)

Det slår meg at filmene om Jason Bourne til tider kan være litt vanskelige å skrive separate handlingsreferater fra, for i det store og det hele er handlingen den samme i alle tre: Bourne løper ræva av seg med en hel nasjon av agenter og myndigheter etter seg mens han desperat finner ledetråder til sin egen fortid. Og så slosses det en heftig god del da. Dette gjør at jeg nå etter å ha sett alle filmene, sitter med følelsen at det ikke er tre filmer det er snakk om her, men en veldig lang en med tre lengre pauser i mellom. Og dette er ikke noen negativ ting! Langt derifra! For når tempoet skrues opp slik det gjør i disse filmene, så kan det være greit med en liten pusteause i mellom kapitlene, så hjerterytmen kan roe seg ned litt. Dette var noe jeg forventet at ville være tilfellet før den siste filmen, for en følelse fortalte meg at dette kom til å bli en heidundrende avslutning på en meget god trilogi.
Alle gode ting er tre, er det noe som heter. Du verden som det stemmer!!!

I tre år har Jason Bourne vært på desperat leting etter svar på hvem han egentlig er. Og han har stadig kommet nærmere og nærmere den endelige løsningen. Men på veien har han også mistet kvinnen han elsket, og plages fremdeles med hukommelsestap. Men dette har bare gjort ham ytterligere bestemt på å avklare sannheten bak sin egen identitet. Hvorfor er de så gira på å få ham ute av det store bildet??
Etter hvert som Bourne dykker dypere og dypere i nye ledetråder, kommer han denne gang over en journalist som har skrevet noen artikler om ham. Via denne journalisten kommer han i kjennskap til et kodeord ved navn "Blackbriar", et kodeord som setter dem begge i livsfare. Og for Bourne sin del finner han raskt ut at "Blackbriar" har røtter som går dypt inne i CIA, og har mer med ham å gjøre enn han hadde forventet.
Sånn helt egentlig er det ikke så mye man trenger å si om denne filmen. Det eneste man i grunnen trenger å vite, er følgende: WOW!!! For dette var heftige saker!!
Men å avslutte omtalen slik, ville bare vært for dumt! For dette er en film som virkelig fortjener en fyldig omtale! For å si det enkelt: Makan til underholdning! Og ikke bare det; Den er BRA også! Her er det et forrykende tempo helt fra åpningsscenen og til filmen slutter, og det er dette jeg mener med at det er bra at det er tre filmer i stedet for en. For her får man ikke lange pustepausene mellom eksplosive action-scener! Tar jeg ikke helt feil, kan man telle på en hånd hvor mange ganger jeg blunka under denne filmen...!
Paul Greengrass har beholdt regissør-rollen siden forrige film, og dette er ikke annet enn et klokt valg fra filmselskapet sin side. Her gjør han i mine øyne en enda bedre jobb enn han gjorde i forrige, og skaper en MEGET verdig avslutning på historien om Jason Bourne. Faktisk gjør han en såpass god jobb at dette i mine øyne blir den beste filmen av de tre, og det er ikke ofte DET skjer, at en oppfølger nummer TO danker ut de foregående...! Men dette klarer Greengrass rett og slett med en intens framvisning av en meget god handling som inneholder intrikate plott, konspirasjoner, korrupsjon og ganske så vittige, lure triks fra Bourne sin side. Han gir oss et godt innblikk i hva jakten har gjort med Bourne og hva den fortsatt gjør med ham, og serverer oss en intens katt og mus lek. Robert Ludlum har som kjent skrevet de tre bøkene om Bourne, og historien er ikke annet enn meget god og spennende. Men bøkene begynner å trekke litt på årene, så det å flette denne handlingen inn i midten/slutten av 2000-tallet, oser det ære av! Dårligere blir det ikke da av at det funker. Og det noe så til de grader! Det har vi jo allerede sett i de to foregående filmene, men jeg ble ekstra imponert denne gangen. Kanskje nettopp fordi de klarer å få en film som inneholder SÅ mye action som denne, til å ikke bikke over på det unaturlige Hollywood-adrenalin-kicket vi så altfor ofte får servert. Det er rett og slett nydelig, all over the place!
Matt Damon er fortsatt Jason Bourne, og personlig er jeg glad for at Damon fikk denne rollen i de tre filmene. For dette er en rolle som kler Damon meget godt, og han framstiller Bourne som en meget troverdig og menneskelig karakter,som samtidig er en hard j*vel...! Det er rett og slett godt å se Damon spille en rolle om en fortvilet mann som er villig til å gjøre alt i sin makt for å avdekke sannheten om sin egen identitet, for han løser det mesterlig.
Vi får også et gjensyn med noen av de som har vært med fra film 1. Joan Allen spiller igjen Pamela Landy, som får stadig mer og mer sympati for Bourne, og ønsker å hjelpe ham i stedet for å ta ham av dage. Dette er også en rolle som kler Allen meget godt.
En av de større gledelige overraskelsene i denne filmen, var Julia Stiles som også har vært med i de foregående. Fra å spille en mer anonym rolle i de to første, får hun her mye mer kameratid. Og det er alt annet enn negativt. For denne gangen får hun bedre tid til å få fram karakteren Nicky Parsons, og hun gjør en meget god jobb her.
Nye ansikter er det også å se, blant annet David Strathairn som CIA's visedirektør Noah Vosen. Strathairn gjør et glimrende arbeid som den lettere korrupte visedirektøren som lett skyr ingen midler for å få Bourne av veien, så lenge det redder hans eget skinn.

"HVA?!? var det DU som tok rekesmørbrødet mitt??

Jeg innrømmer det: Jeg har lett for å kun snakke positivt om en film jeg digger. Rett og slett fordi jeg ikke har LYST til å se etter feil... ;) Men hva skal en stakkar filmomtaler gjøre da, når filmen er så herlig som den er her..??
Når det er sagt er denne filmen på ingen måte perfekt. Men det er jaggu ikke langt unna! For det er heftig action hele veien, det er saftig god regi, det er en god handling, heftig slossing og godt skuespill.
Men... For ganske riktig er det et men her. Og det angår det som vanligvis bruker å føye seg inn i den rekken med positive ting som gjør filmen så bra. Nemlig filmingen. Til tider er den meget forstyrrende, og gjorde meg enkelte scener nesten svimmel. Det brukes nemlig håndholdt kamera så og si hele filmen gjennom. Greit nok, håndholdt brukes ofte, men her er det VELDIG håndholdt, føltes det som. Filmingen er vel flakkende og stressende for min del enkelte plasser, og dette trekker ned litt. Men merk min neste setning: Dette er til gjengjeld det ENESTE jeg har å utsette på filmen...! For på samme tid som den er stressende, så er den også utrolig passende, for man får en følelse av at man følger Bourne mer personlig i jakten. Man føler mer at man er der sammen med Bourne i en stressende hverdag, og gir på denne måten filmen mer intensitet.
Filmen er en adrenalinpumpe, rett og slett. Og en heftig avslutning på en meget god trilogi. Faktisk er jeg meget fristet til å si at jeg synes den var mer heftig enn Die Hard 4.0...! Det er i alle fall ikke langt unna!
Uansett: se den!!

9/10

"Sjefen sa det var DU som tok rekesmørbrødet hans, så jeg er nok redd jeg er nødt til å...grisebanke deg litt...!"

Disturbia (2007)

På vei hjem fra en fisketur sammen med sin far, blir Kale utsatt for en voldsom bilulykke hvor faren omkommer. Ulykken har gjort ham til en litt mer tilbaketrukken ungdom som lett blir hissig, og da spansklæreren kommer til skade å nevne noe om hans far, klikker det for Kale og han slår ned læreren. Dette fører til at Kale blir dømt til tre måneders husarrest, hvor han får plassert en fotlenke som utløser en alarm dersom han går mer enn 30 meter unna huset. Isolert og alene, og mer og mer frustrert av kjedsomhet begynner Kale å observere ting som skjer i nabolaget for å ha noe å underholde seg med. Med kikkert og digitalkamera "spionerer" han på naboene, aller mest på den nyinnflytta nabojenta Ashley, som snart lukter lunta. Men til hans store overraskelse blir hun også raskt interessert i denne kikkingen. Til å begynne med er alt temmelig uskyldig og morsom "lek", men etter hvert som de begynner å observere en av naboene litt nærmere oppdager de ting som gjør at han raskt kan mistenkes som en massemorder. Men er dette bare paranoide fantasier, eller har dem snublet over noe som kan utsette dem selv for livsfare. Og hvem skal i såfall tro dem??
D.J. Caruso er mannen som serverer oss denne intrikate handlingen. En mann som for mange kanskje ikke er det mest kjente navnet. Mannen er kanskje mest kjent i tv-seriesammenheng, da han blant annet har regissert en del episoder av serien "The Shield". Et relativt ukjent rulleblad til tross; mannen har god kontroll på skuta her han. Problemet her er egentlig manuset. For her tar det fryktelig lang tid før det skjer ting. Folk som ikke har hørt NOE om denne filmen vil jeg tro har en overraskelse i vente. For første halvdel av filmen er som en helt hvilken som helst vanlig drama/komedie hvor man ofte trekker på smilebåndene takket være en del gode humoristiske hendelser og replikker. Men så BOOM! så eksploderer det i et voldsomt temposkifte, og man blir nærmest sittende lamslått av hva i all verden det var som nettopp skjedde...! Og da er det samtidig ikke måte på hvor det skal ta av til tider. Det blir litt for mye, som igjen fører til at det hele blir litt FOR standard og dumt til tider. Samtidig er det også en konstant underliggende tone som gjør at man, dersom man har sett en del thrillere tidligere, også vet at denne filmen er en film i en slik sjanger. Og det er her Caruso's regi kommer inn i bildet. Han gir oss et godt innblikk i den ultrakjedelige tilværelsen Kale plutselig befinner seg i, og klarer å skifte tempoet på en meget god måte som unngår at det blir kaotisk og forvirrende. Samtidig lar han oss seere sitte til slutten å lure på om det er paranoia eller om naboen virkelig ER en massemorder.
Foran kamera har Caruso samlet en gjeng med skuespillere som gjør sitt for å servere en temmelig god underholdning et par timer. Unggutten Kale spilles av det nye Hollywood-stjerneskuddet Shia LaBeouf, og dette er en kar jeg virkelig håper vi får se MASSE til i tiden framover. Karen viste også i Transformers hvilket talent han har, og her gjør han en kanskje enda mer solid framføring enn han gjorde i den fantastiske robot-filmen som jeg elsker over alt på jord! Her leverer LaBeouf en riktig så solid framføring som i mine øyne rett og slett er imponerende! Karen kan det med å spille seriøse roller som også ofte leverer en del humoristiske øyeblikk. Slikt liker vi!
En annen som utmerker seg i denne filmen i tillegg til Shia LaBeouf, er den alltid glimrende David Morse som den mistenkelige naboen. Morse er så herlig kald og intens i denne filmen at man nærmest får frysninger på ryggen. Morse gjør som regel, i mine øyne, alt han tar i til gull. Det har vi sett tidligere i filmer som The Rock, 16 Blocks, Forhandleren, 12 Monkeys og Den Grønne Mil for å nevne noen, og her leverer han nok en knallprestasjon. Han gir rett og slett karakteren det kyniske preget den trenger. Samspillet med unge herr LaBeouf er også en sann fryd, fra begges side. Alldeles glimrende rett og slett!
Mer uheldig er det med stakkars Carrie-Anne Moss som har fått rollen som Kales mor. Moss er flink hun, det er ikke prestasjonen hennes det står på, for hun gir karakteren en temmelig god mor-følelse og troverdighet. Det er bare det at hun spiller en karakter som ikke utmerker seg på noen sett og vis i denne filmen. Det virker som om hun er skrevet inn bare for å ha en mor der, og hun blekner derfor lett i forhold til de øvrige karakterene. Synd i grunn, for jeg liker Moss med tanke på sine tidligere gode roller fra Matrix-filmene og den glimrende Memento.
Det samme kan man si om Aaron Joo som spiller Kales kamerat Ronnie, som deltar i overvåkingen av naboen. Joo spiller i mine øyne en bortkastet karakter som ikke har noe som helst i denne filmen å gjøre. Man sitter nærmest med følelsen av at det er et krav at det skal være med en asiatisk skuespiller som visstnok skal tilføre filmen den mengden med humor som av en eller annen grunn må sprette fram i tide og utide. Problemet i denne sammenheng er at det i de fleste scenene blir for dumt og tåpelig.
I rollen som Ashley ser vi Sarah Roemer, kjent fra The Grudge 2. Roehmer gjør en grei jobb hu, men det er også alt. Ikke noe å utmerke egentlig. Et pent fjes bare for å dekke over en karakter som hovedpersonen skal forelske seg i...
Disturbia er på mange måter en helt grei film den. Den ER spennende, men den ER også treig i starten og langdryg. Men når ting til gjengjeld er i gang, så stanser det ikke heller, men har heller tendenser til å ta litt av enkelte plasser. Replikkene er helt okå skrevet, og en del morsomme tvister og hendelser gjør at man trekker på smilebåndet, men en del klisjeer som får en til å himle med øya. D.J. Caruso serverer historien med en god feel og flow og hele den pakka der, men takket være meget godt skuespill fra de to mest sentrale karakterene (Kale og naboen), løfter dette filmen til over middels på skalaen.
Grei skuring på en søndags kveld dette her, rett og slett.

6/10

"Hæ?? Hvaserdu?? Hvaserdu??? Få se få se få se!!!!"

Fantastic 4 - Rise of The Silver Surfer (2007)

Stålsett deg! Det er på tide med litt heftig slakt!

Det er vill baluba i USA for tiden, fordi Mr. Fantastic og Sue Storm skal gifte seg. Et bryllup de forøvrig allerede har forsøkt fire ganger å få gjennomført. Nei, livet som superhelt er ikke enkelt... Men denne gangen skal det bli, og alt er lagt til rette for det perfekte bryllup. Alt er pyntet opp til det maksimale, gjestelisten er stappfull av byens storheter, og media blåser opp saken til det nærmest uvirkelige. Midt oppi alt dette plages Reed Richards (Mr. Fantastic) av tanken om det er mulig å kombinere dette superheltlivet med familielivet. En tanke han forøvrig ikke rekker å tenke over så altfor lenge. For det er ett eller annet som har begynt å forårsake merkelige hendelser verden rundt. En intergalaktisk skapning har nemlig ankommet jorda, og på alle tidligere planeter denne skapningen har besøkt, har denne verden vært totalt ødelagt 8 dager senere. Og nå er den altså her. Hos oss, og de Fantastiske 4 er de eneste som kan redde verden fra total ødeleggelse.
Man kommer ingen vei utenom Marvel-universet uten å ende opp med å filmatisere Fantastiske 4, og jeg husker en voldsom glede over nyheten om at en film skulle bli realitet. Fantastiske 4 har alltid vært mine favoritter av Stan Lee's superhelter, og voldsomme forventninger bygde seg opp hos meg. Og så kom skuffelsen. For filmen var ikke noe bra! Den var VM i langdryg, det tok altfor lang tid å bli kjent med karakterene, og altfor lang tid før vi fikk se hvordan de fikk kreftene sine. Nyheten om en oppfølger ble derfor tatt varmt imot hos meg, for NÅ trengte de vel ikke å bruke så veldig lang tid på sånt hverdagslig tull? Nå har de jo fått kreftene sine, så NÅ må vi vel få se dem bruke dem i sensasjonelle kamper med en haug med skurker...??? Bedre ble det ikke av at traileren til filmen etter hvert begynte å trille over lerettet, en trailer som tydelig vitnet om at dette var noe som kom til å skape en heftig kinooplevelse.
Uff, jeg vet knapt nok hvor jeg skal begynne! Men her kan jeg vel egentlig ikke gjøre annet enn å gå rett på sak: Den suger!! Nå tilhører jeg riktignok en av dem som ikke er så veldig kresen på storyen i en superheltfilm, og heller ser på underholdningsverdien av det hele (jeg er til og med en av dem som faktisk ikke synes DareDevil er SÅ ille, men DET er en annen sak...), men her holder det bare ikke. La meg forklare litt nærmere hva jeg mener:
For det første: Storyen. Ooooh, verden er i fare fra å bli utslettet! Hørt det før? Aaaaaltfor ofte. Finn på no nytt for en gangs skyld! I tillegg er replikkene så talentløst elendig skrevet at man nærmest blir flau enkelte scener. Spesielt de scenene hvor de prøver så godt de kan, stakkars, å være morsomme. Joda, det finnes en og annen kommentaren der hvor jeg trakk på smilebåndet, men det aller meste blir rett og slett for dumt. For å være helt ærlig, samt uten å overdrive, føltes det til tider som om manuset var overlatt til en haug med fjortiser. Ærlig talt! Slik humor var morsom da jeg var så ung at jeg lo av alle andres fiser!
For det andre: Tim Story er på banen som regissør igjen, og man skulle tro mannen hadde lært etter den forrige F4-flausen. Utrolig nok, snarere tvert i mot! For denne gangen er alt mye verre, selv om jeg trodde dette ikke kunne være mulig! Jeg satt med følelsen av at alt bare var halvhjerta. Alt er liksom så.... uengasjerende og kjedelig. Stakkaren prøver å få frem tydelig at disse folka er vanlige mennesker som strever med sine hverdagslige problemer, men i mine øyne mislykkes han totalt i dette og klarer ikke å få fram at det er noe "synd på" denne gjengen. Nok en gang presteres det å brukes altfor lang tid på det hverdagslige, noe som nok en gang fører til en meget landryg film. Jamen det er da vel viktig å få fram historien, og følelsene hos disse menneskene, sier du sikkert. En haug med sprøyt, spør du meg. For det er meget mulig å få til det, nemlig, uten at filmen blir så til de grader tiltaksløs som her...! Bare se på X-Men filmene det...! DER har du glimrende superheltfilmer som klarer det kunststykket å fortelle de ulike karakterenes historie og la oss bli kjente med dem, uten at det fører til kjedsomhet og voldsom gjesping...!
For det tredje: Traileren for filmen skapte forventninger om at det var snakk om en mektig intergalaktisk fiende ved navn The Silver Surfer, og noen heftige slosse-scener mellom denne karen og firer-gjengen. Men det som er så eitrandes synd her, er at scenene med denne karen havner voldsomt i skyggen av fokuset på de Fantastiske 4 på det personlige planet. Det vies altfor lite tid til denne karen, men til gjengjeld er han über de scenene han er med!
For det fjerde: Effektene. Med tanke på de ulike superkreftene til de 4, skaper dette en viss utfordring for effektskaperne. Johnny Storm, aka The Human Torch, er godt laget der han plutselig dekkes av flammer og flyr avgårde. Det samme kan man si om Ben Grimm, aka The Thing, og Susan Storm. Men når man kommer til gjengens frontfigur, Reed Richards, aka Mr. Fantastic, er det på tide å spørre seg selv: Er det ikke mulig å gjøre det bedre enn dette i 2007?? Effektene er så elendige, og alt virker bare så falskt når han strekker seg ut og tvinner seg rundt ting i hytt og pine. Uffa meg...!
Men er det egentlig bare elendigheta vi får servert her? Nei, faktisk så er det ikke det, selv om det kanskje kan virke sånn...
For underholdende, det er den faktisk. For når man først får servert de lenge etterlengtede actionscenene, så er de temmelig heftige og spennende.
Skuespillerne er faktisk ikke så altfor verst de heller, men det kan de ikke takke manuset eller regissøren for. Ioan Gruffudd kler rollen som Reed Richards han. Det samme gjør Jessica Alba som Sue Storm, Chris Evans som The Human Torch og ikke minst Michael Chiklis som The Thing. Problemet er bare at de, som alle er filmens 4 hovedpersoner, havner som lettere gjennomsnittlige karakterer og biroller, som havner litt i skyggen av de øvrige karakterene. En av disse er Victor Von Doom, som i forrige film i likhet med de 4 ble rammet av samme ulykke som dem, og fikk uante krefter. Her ser vi igjen Julian McMahon i denne rollen, og likt som i forrige film, stjeler han showet litt her. McMahon gjør i mine øyne en glimrende innsats som skurk, og bare hans rolle i filmen i seg selv løfter filmens helhetsinntrykk noe. Et annet lyspunkt er selve Silver Surfer som fremføres av Doug Jones. Jones har vi sett tidligere i roller som Abe Sapien i HellBoy og skapningen Pan i Pan's Labyrinth. Mannen har et fantastisk kroppspråk og det er vel derfor han stadig blir plukka ut til slike roller, hvor man ikke trenger å si noe. Når det er sagt er det Laurence Fishburne vi hører som stemmen han, og Fishburne gir denne karakteren et ultratøft machopreg som jeg synes funka temmelig bra her!
Nei jeg føler jeg har slakta filmen temmelig heftig nå. Jeg har kanskje det, og om mulig skremt bort de som skulle mene at handling har null å si når man skal underholdes i en kinosal. Til disse må jeg bare få si: For all del! Se den. Kjedelig er den jo egentlig ikke. Det er jo tross alt en superheltfilm. Bare vær obs på en handling basert på en god del drama...!
Når det er sagt, så skulle det vel ikke være så unaturlig å tro at vi nå har noe godt i vente. For med to filmer nå som hittil ikke har vært langt fra å suge villt og hemningsløst, KAN det jo ikke bli verre...! Alle gode ting er tre, er det ikke så? Kanskje de sparer seg slik at film nummer fire VIRKELIG kommer til å svare til tittelen "FANTASTISKE 4"...?!?!?

Akk ja, den tid, den sorg...

2/10

"HVA??? Har noen STJÆLT buksa di???"

The Simpsons - The Movie (2007)

Den serien som har gått lengst på amerikansk tv noensinne har blitt film. Skaper dette forventninger ut av en anna verden mon tro?? Gjett'a!!!

Springfield sliter med en voldsomt forurenset innsjø, og det iverksettes raskt tiltak mot dette. Tiltak som innebærer blant annet forbud mot å dumpe avfall i denne innsjøen, tiltak som virker å være nokså idiotsikre. Det eneste problemet er at dem glemte å gjøre det Homer-sikkert...!
For på samme tid har Homer Simpson "adoptert" en gris som takket være Homer har unnslippet skjebnen å ende som slakt. Katastrofen er et faktum når Homer, som selvfølgelig ikke har fått med seg dette forbudet mot avfallsdumping i innsjøen, kaster en lekk silo han har bygget selv for å kaste grisemøkka i, ut i innsjøen. Dette skaper en miljøkatastrofe så enorm, at president Arnold Schwarzenegger blir nødt til å velge mellom 5 utenkelige løsninger mot problemet, og velger en løsning som innebærer å stenge Springfield inne i en glasskuppel, og på denne måten isolere byen fra resten av verden.
Byens innbyggere finner raskt ut at det er Homer som er årsaken til denne katastrofen, og en illsint mobb samler seg utenfor huset deres. De slipper så vidt unna, og Homer bestemmer seg for å ta med seg familien til Alaska, hvor de kan starte på ny frisk. Men det er ikke bare mobben som er sinna på Homer. Marge er også illsint og ungene er dritskuffa, og det tar ikke lange tiden før Homer ender opp alene. Dette gjør at Homer innser at han må gjøre noe for å redde situasjonen, for å vinne Marge og familien tilbake, og det eneste å gjøre er å redde Springfield fra den totale ødeleggelse...
En serie som har gått så lenge, og som er så kjent hele verden over, skaper voldsomme forventninger når det slippes rykter om at det skal bli en helaftens film av vidunderet. Man ser for seg alt det geniale med serien samlet på en og samme gang, og forventer en latterbombe av de sjeldne. Men samtidig blir man også lettere nervøs når man begynner å tenke over hvordan en film på godt over en og en halv time kan bli, med tanke på at den hele tiden må levere humor, saftige replikker, samt en god historie for å at det skal bli en suksess. Så slippes trailer på kino og teve, og man gjør ikke annet enn å gapskratte av de få glimtene man får der, og hva skjer med forventningene? ENDA mer skyhøye! Og SÅ går man på kino og får omsider servert det man så lenge har ventet på. Og hva har skjedd? Jo, de har lykkes så til de grader!!!
For å si det enkelt: Jeg lo fra filmen startet og til jeg kom hjem, og jeg hadde så vondt i magen av all latteren at jeg nærmest hadde problemer med å sove...! For her er det så stappa fullt av humor, geniale replikker og absurde situasjoner at man ler så voldsomt at man nesten ikke får med seg hva som skjer på lerrettet. Karakterene er selvfølgelig de samme som i serien; Homer, Marge, Lisa, Bart, Familien Flanders, Mr Burns og Smithers, Chief Wiggum, Moe, Krusty, og alle de andre kjente og kjære fra serien, og det er selvfølgelig de samme skuespillerne som gjør stemmene; Dan Castellaneta, Julie Kavner, Nancy Cartwright, Yeardley Smith, Hank Azaria, Harry Shearer, Joe Mantegna og mange fler.
Men hva er det egentlig som gjør det hele konseptet med Simpsons så genialt? Svaret er i grunn såre enkelt: Satire! For her er det den gjennomsnittlige amerikanske familie som er satt så til de grader på spissen, at man gjør ikke annet enn å le. Karakterene er erketypiske, og det som ofte preger handlingen i Simpsons er samfunnspolitiske spørsmål som settes voldsomt på spissen. Det hele resulterer i en erkesatirisk opplevelse som ikke gjør annet enn å få deg til å le. Manusforfatter er selvfølgelig seriens skaper Matt Groening, og Groening leverer gang på gang saftige replikker, og politiske poeng som sitter som et skudd. Regissør David Silverman har også stått for regi av en hel drøss av seriens mange episoder. Det at disse to har såpass store roller for at filmen har blitt en realitet er noe jeg ikke ser på som annet enn positivt. Man får på denne måten sikret at seriens særegenhet vedlikeholdes, og ikke sklir ut til noe som ikke kan beskrives som annet enn katastrofalt...!
Og hva mer kan man si? Jo, de har skapt en film som på mange måter er vanvittig genial. Den er tro mot serien i den forstand at de bruker de samme skuespillerne til å gjøre stemmene til de samme karakterene, de har tatt alt det som er så genialt med serien og samla det til en time og førti minutters lang latterbombe, og så er det selvfølgelig en og anna overraskelsen når det gjelder gjesteskuespillere... Det serveres nydelig satire fra filmens begynnelse til slutt, og oser av replikker som sitter så hatten passer! Det er absurde situasjoner som åpner latterdøra di såpass på vidt gap at man sovner med et glis om kjeften når man legger seg senere på kvelden, og det hverdagslige settes så på spissen i en herlig satire, at det man rett og slett gjør når man ser denne filmen ikke er annet enn å kose seg glugg ihjel! Men det ALLER beste, er at filmen i likhet med serien er animert i 2-D, noe som bare forsterker det geniale enda mer, med tanke på hvor lite det er som fortsatt animeres på "gamle-måten" nå til dags, i en tid hvor datateknologien nærmest har tatt overhånd. Dette gjorde rett og slett godt for sjela :)
Jeg var voldsomt Simpsons-fan før denne filmen. Nå i ettertid har jeg bestemt meg for å gå til anskaffelse av samtlige sesonger på devede, for ikke å snakke om filmen når den kommer i butikkhyllene!!! Jeg må bare ha MER!! :D

Karakter? Er det no tvil???

10/10

Harry Potter & The Order of the Phoenix (2007)

Det er et nytt skoleår, og Harry skal begynne det femte året på "Hogwarts school of witchcraft and wizardry". Men ting er liksom ikke så greit denne skolestarten. De aller fleste i trollmannssanfunnet tror ikke noe på hendelsen året før da Harry konfronterte Voldemort, og tror heller han farer med løgn, noe som igjen fører til at Harrys integritet føres i tvil. Sommeren før han skal starte på skolen igjen, utsettes Harry også for et møte med et par "deatheaters" som også setter hans fetter Dudley i fare. Harry blir tvunget til å bruke magi, noe som igjen fører til en høring i Magidepartementet. Heller ikke denne hendelsen blir Harry trodd på. Og som om ting ikke var ille nok, så har magiminister Cornelius Fudge utnevnt en ny lærer i forsvar mot svartekunster, Professor Dolores Jane Umbridge, som med sine strenge og "departementsgodkjente" pensum i forsvarsmagi gjør at de unge trollmennene og heksene er sørgelig uforberedt på å forsvare seg mot de mørke kreftene som truer dem. Dette fører til at Harry, med støtte fra sine venner Ron og Hermione, bestemmer seg for å ta saken i egne hender og lære seg magi på den virkelige måten. De starter hemmelige møter med en gjeng elever og kaller seg "Dumbledore's Army", og Harry lærer dem hvordan man forsvarer seg mot svartekunster. Samtidig haster det å bli forberedt, for slaget mot de mørke kreftene ledet av Voldemort nærmer seg faretruende raskt, og Harry leder dem i kampen som lærer dem hva vennskap, lojalitet og offer virkelig betyr...!
Den femte filmen i rekka, den femte gleden hos meg. Rett og slett! Harry Potter-konseptet er og forblir genialt i min verden!
Noe av det jeg liker best med filmene er den utviklingen som skjer for hver film. For årene går og Harry og vennene hans blir stadig eldre. Samtidig virker det som om alt blir bare farligere og farligere jo eldre de blir. Sammenligner man denne filmen med den aller første er magien blitt temmelig mørkere og mer dyster, og det er tydelig merkbart at disse filmene er en del av en god saga skapt av fantastiske J.K. Rowling. Denne forandringen er også noe som gjør at denne filmen er mindre barnefilm enn den aller første, da Harry bare var 12 år, og handlingen følger Harrys utvikling og er myntet på samme aldersgruppe som Harry. Dette er også temmelig merkbart i alle filmene, og dette er vel kanskje noe av det folk ikke tenker over når det gjelder diskusjonen om filmene passer for de aller minste.
Når det er sagt, er det en historie å tenke på her. Denne filmen er som sagt en del av en saga, og her er vi så og si midtveis. Dette fører blant annet til at det er en del som må tas hensyn til, når det gjelder historie og detaljer. Nå har ikke jeg lest bøkene, men jeg vet at dersom man skal gjøre om disse bøkene til film, er det en adskillig del færre ting filmen må konsentrere seg om i forhold til bøkene. Samtidig er det masse som skal fortelles og som film kan dette føre til en del "dødtid" og langdryge scener. Når det gjelder Harry Potter er dette noe de har klart å unngå i de tidligere filmene, og jaggu har de også klart det denne gangen. Noen vil kanskje synes denne filmen har en del scener hvor man med fordel kunne forkortet, eller kanskje kuttet helt ut, enkelte scener, men med tanke på at denne filmen nettopp er en del av en dypere historie, ser jeg på det som en nødvendighet at nettopp disse scenene er med. Ja, det er en del mer prat i denne filmen kontra eksempelvis den forrige som var stappfull med actionfylte scener, men det som er så bra er at det er snakk om ungdommer i utvikling, det er mye som skjer, det er mye som trenger forklaring, det er en hel haug med følelser som må ivaretas hos aktørene, og regissør David Yates gjør dette på en meget god måte ut ifra Rowlings historie. Selv satt jeg under denne filmen og fikk ikke helt taket på om Yates prøver å formidle denne filmen som en barnefilm, ungdomsfilm, eller voksenfilm, en tanke som gjorde at jeg rett etter å ha sett den følte meg lettere forvirret på om jeg likte Yates' regi eller ikke. Men nå som filmen har sunket inn, føler jeg at hans regi rett og slett ga filmens handling det perfekte preget som den trengte. Harry Potter prøver rett og slett å finne sin plass i den voksne verden, med alle dens vanskeligheter og prøvelser dette fører med seg (som for eksempel forelskelse og liknende), og Yates' regi gir filmen akkurat dette preget. Dette gjør filmen på alle mulige måter glimrende.
Når det gjelder gjengen foran kamera, er det fortsatt den samme gamle gjengen vi har blitt kjent med fra starten. Hele gjengen gjør så solide innsatser at jeg kan ikke gå inn på alle her uten å ende opp med tidenes "skolestil". Glimrende skuespillere som Alan Rickman, Maggie Smith, Michael Gambon, Robbie Coltrane, Julie Walters, Jason Isaacs, Richard Griffiths, Gary Oldman, Emma Thompson og David Thewlis for å nevne noen, er som vanlig solide i karakterene sine og gjør glimrende rolletolkninger nok en gang. Men noen må trekkes fram, og den første jeg velger å konsentrere meg om er fantastiske Ralph Fiennes som bringer liv til den onde fyrsten Voldemort for andre gang. Fiennes er så fantastisk i rollen at jeg satt med frysninger hver gang han var på skjermen. Fyren er så perfekt OND at det er en sann fryd å se ham. Mannen kan virkelig det med å spille heslige roller. Vi har sett ham tidligere som skrudd nazi-offiser i Schindler's List, schizo drapsmann i Red Dragon, og sist som ond fyrste i den forrige Harry Potter - Ildbegeret. Fiennes er rett og slett et fyrverkeri på skjermen, og gir et saftig bidrag til å få denne filmen til å passe best for de litt eldre aldersgruppene.
Den andre jeg vil trekke fram, er Imelda Staunton, som vi for første gang ser i Harry Potter som den altfor strenge Dolores Umbridge. Imelda Staunton ble forøvrig Oscarnominert for sin rolle som Vera i filmen "Vera Drake" fra 2004, og gjør ingen dårlig innsats i denne filmen heller. Hun leverer en solid rolletolkning, og spiller så bra at man sitter i kinosetet og er fly forbannet på karakteren hennes.
Den tredje og siste er Helena Bonham Carter som spiller den helskrudde Bellatrix Lestrange. Helena Bonham Carter skal ha en voldsomt dårlig dag på settet for å gjøre en dårlig rolle, noe hun heldigvis ikke hadde på settet til denne filmen. For til tross for en særdeles liten rolle i filmen (men til gjengjeld en særdeles viktig en), gjør hun den så overbevisende god at det er en sann fryd. Jeg som ikke har lest bøkene, var lenge spent på hvordan denne rollen ville være, og jeg kan i ettertid ikke si annet enn at Helena Bonham Carter var en sann innertier til den.
Når det gjelder trekløveret Harry, Ronny og Hermione ser vi fortsatt Daniel Radcliffe, Rupert Grint og Emma Watson, og blant de tre er det fortsatt Rupert Grint som leverer den aller beste prestasjonen i mine øyne. Men med tanke på hvor ferske de alle tre egentlig var før de fikk rollene sine i Harry Potter-filmene, gjør de gode framføringer nok en gang, alle tre. Radcliffe ER Harry Potter, Watson ER Hermoine, og Grint ER Ron rett og slett. Det er det ingen tvil om, og at noen andre skal overta er rett og slett som å banne i kirka! Bare så det er sagt ;)
Såh. Likte jeg denne filmen, som jeg likte de forrige? Absolutt! Jeg digga den! Det er så langt den mest mørke og dystre Harry Potter-filmen i rekka, men samtidig en av de bedre. David Yates bidrar til å ivareta den underliggende frykten for at Voldemort skal returnere, og formidler historien på en meget god måte. Effektene er geniale, og filmen i sin helhet er så stappa full av gode underholdende scener at man nok en gang får en filmopplevelse av de sjeldne. Samtidig er det godt å ha nok et kapittel i Harry Potter-sagaen avdekket, med en dyptgående rød tråd som får deg til å sitre i spenning om hva som skjer videre.
"Filmmagi" rett og slett...! ;)

9/10

Die Hard 4.0 (2007)

Det er 12 år siden sist. Jeg husker jeg satt i kinosalen og storkosa meg i to timer med herlig action som trøkka deg langt inn i seteryggen. Jeg husker jeg tenkte at dette var den beste hittil. Jeg husker at jeg var glad for at det nå var en trilogi, og at trilogien ble avsluttet med en slik genial action-bombe av en film. Jeg husker jeg var glad i årene som fulgte for at det ikke skulle komme fler... Så gikk vi inn i 2007...

John McClane har begynt å trekke på årene. Han har fått en høyere stilling i politiet, en stilling som blant annet betyr at han kan ta det betraktelig roligere. Han har også blitt en beskyttende familiefar - kanskje FOR overbeskyttende - ovenfor sin nå voksne datter, noe som for øvrig fører til en del familiekrangler, også denne kvelden.
McClane blir sendt på et vanlig rutineoppdrag for å hente en relativt ukjent hacker ved navn Matthew Farrel. McClane tar motvillig på seg dette oppdraget med den oppmuntrende tanken "Tja, hva kan vel gå galt? Jeg skal jo tross alt bare hente en guttunge og frakte ham en plass..." Men alle som kjenner til karakteren John McClane vet at et eller annet kommer til å skje... Og ganske riktig. Det tar ikke lange tiden før McClane og Farrel er omringet av kuleregn, da noen andre er ute etter å drepe Farrel pga det han vet. McClane klarer så vidt å redde Farrel ut av dette kuleregnet, men straks etter begynner andre problemer å melde seg: Trafikklysene slutter å fungere, telefonlinjene dør, børsen går kraftig ned, og alt i alt et totalt kaos begynner å rå. Et angrep på den amerikanske infrastrukturen er satt i gang av en gruppe datakyndige folk ledet av en mann ved navn Thomas Gabriel. McClane må i samarbeid med Farrel stanse Gabriel før han klarer å sende USA tilbake til steinalderen ved å økonomisk ruinere landet. I tillegg har Gabriel kidnappet McClanes datter, og jakten er for fjerde gang for McClane i gang...
Jeg må være ærlig og si at det var en del skepsis hos meg i forkant av denne filmen. Med tanke på hvor gode de tre foregående filmene var, var det ikke mye som skulle til for å stampe hardt på, og ødelegge hele Die Hard-konseptet med en firer tolv år etter. Enda mer skeptisk ble jeg da jeg fikk vite hvem som hadde tatt over styringen etter John McTiernans fantastiske arbeid med film nr 1 og 3, nemlig Len Wiseman. Dette fordi mannen har tidligere gitt oss filmene Underworld og Underworld; Evolution, to filmer som sløste bort rundt fire timer av livet mitt som jeg aldri vil få igjen...! Når det er sagt var jeg også noe optimistisk. Det kan jo hende han har lært av sine feil, og tenker på publikum og hva de forventer av en Die Hard-film...? Så jeg gikk inn i kinosalen med åpent sinn. Spesielt etter å ha sett trailer for filmen, en trailer som fjernet all tvil om at dette kom til å bli annet enn actionfylt om ikke annet...
Tanker i ettertid? Endelig har Wiseman en god film på cv'en!! For her har'n jaggu skjønt poenget! Wiseman klarer denne gangen å servere en historie i tillegg til alt som sier pang, og serverer den på en meget god måte. Manuset er godt og bærer godt realistisk preg av dagens høyteknologiske samfunn, og Wiseman klarer å flette denne historien inn i Die Hard-konseptet på en grei måte. Hvorfor jeg bare sier "grei" skal jeg komme tilbake til litt senere.
Samtidig er det godt å se at det for en gangs skyld ikke er tyskere eller andre utlendinger som er skurkene. Denne gangen er det amerikanske cybertekno-freaks som står for "terroren", og jakten på dem fører McClane i som vanlig helt vanvittige actionscener som bare han kan overleve. Herregud som jeg kosa meg i en del av dem! Det er bare McClane som karer å "skyte" ned et helikopter med en BIL(!) og overleve etter å ha "ramla" ned på halepartiet på et jagerfly som har sprengt alt i fillebiter rundt ham...! (se filmen, så skjønner du hva jeg mener...) ;)
Foran kamera finner vi selvfølgelig Bruce Willis som helten (antihelt?) John McClane som motvillig havner i utenkelige voldsomme terrorsituasjoner gang på gang på gang. Og med tanke på at Willis egentlig var lei å av å spille actionfilmer, gir han på nytt liv til McClane på en meget god måte. McClane begynner å bli gammel og sliten, og dette får Willis så utrolig bra frem. Samtidig kommer det ekstra tydelig fram hans hat ovenfor teknologi i denne filmen. Spesielt morsom er scenen hvor McClane og Farrel er hjemme hos en meget anerkjent hacker ved "kodenavn" Warlock. Her finner de ut hvor Gabriel befinner seg, og kommer i kontakt med ham via webcam og mic:

John McClane: (after covering a webcam) Freddy, cn you trace these guys?
Greg: Mr. McClane? Covering the camera does not turn off the microphone...!

Willis er god i denne filmen han. Han ER McClane, enkelt og greit. Men håper for Guds skyld dette er siste gangen! For til tross for at han gjør en glimrende jobb, begynner Willis å trekke på årene og det vises her. Så la ham slippe mer action framover nå. La McClane hvile! :)
Skurken denne gangen portretteres av Timothy Olyphant som vi tildigere har sett i blant annet Gone in 60 Seconds. Det skal litt til å følge opp skurkeroller framført av Alan Rickman i den første og Jeremy Irons i den siste, men mannen gjør en meget god jobb her. Til tross for at det egentlig bare er snakk om datamaskiner her, klarer Olyphant å få fram treffende skumle trekk hos Gabriel. Håper å se mer av ham framover :)
Som hackeren Matt Farrel ser vi Justin Long, og han gjør en formidabel innsats som den smånervøse, stakkarslige hverdagslige datamannen som plootselig havner midt oppi all skytemoroa og må hjelpe selveste John McClane i å ta skurkene. Justin Long var vittig, han er morsom og han gjør karakteren sin meget troverdig, samtidig som samspillet med Willis fungerer maks!
Såh! Oppsummering! Hva synes jeg om filmen? Da jg tidligere valgte å omtale Wisemans måte å flette Die Hard konseptet inn i manuset på en grei måte var dette fordi jeg ikke fikk helt den store Die Hard-følelsen av denne filmen dessverre. Jo, han heter fortsatt John McClane, og er en rå jævel på å ta skurker, men til tross for alt vi får servert av action her i tillegg til gode kommentarer, satt jeg likevel med følelsen at dette kunne være en hvilken som helst actionfilm i stedet for Die Hard. Og det er kanskje fordi at jeg personlig forbinder Die Hard med rå brutal slossing, enda mer tempo enn det var, samt kanskje litt mer syting fra McClane mens han går der vaklende og blodig etter all julingen han har fått. Det mangla litt i denne filmen føler jeg, men det er vel kanskje nettopp fordi McClane begynner å komme opp mot en god årgang...? Samtidig følte jeg at de strevde litt enkelte plasser for å være morsomme. Altså, det er en hel haug med gode kommentarer i denne filmen. Kommentarer som gjorde at jeg lo høyt og ofte, men samtidig var det noen scener hvor jeg satt i kinosalen og tenkte at "dette var vel egentlig en scene hvor alle skal sprute ut i latter...?" mens det i salen var bare lettere humring... Men en god del morsomme kommentarer var det absolutt, og filmen var stappfull av action den! Så ikke tro at jeg mislikte filmen, for all del! Jeg digga den jeg! Men som sagt: Mer som en vanlig actionfilm enn som en Die Hard-film...
Filmen er underholdende til tusen, og gjør så mye annet enn å skuffe! Wiseman har omsider en god film på cv'en sin, skuespillerne lever gode prestasjoner, manuset er godt, og adrenalinet spruter! (hvis man kan si at adrenalin KAN sprute...!) ;)
Men levde ikke HELT opp til Die Hard-konsept-forventningene... Dessverre.

8/10
















"Dæven! Den selgern ble sinna når jeg sa nei!"

Transformers (2007)

Langt ute i universet finnes en enorm energikilde, kalt "The Allspark", en gigantisk kube som er så full av energi at den til og med kan skape verdener og tilføre dem liv. På denne måten har den skapt liv til en verden ved navn Cybertron. En verden befolket av roboter, kalt Transformers, bestående av to grupper: de gode Autobots og de onde Decepticons. Til å begynne med levde disse to gruppene i fred og harmoni, men etter hvert oppstod det en konflikt mellom disse to gruppene, en konflikt som utviklet seg til krig som førte til at "The Allstar" forsvant fra denne planeten og ut i det fjerne verdensrom. Etter tusener av år med leting har robotene omsider funnet spor av "The Allstar" på planeten Jorden, og mengder av dem er allerede ankommet planeten. Men de har gjemt seg ved å "forkle" seg som hverdagslige gjenstander blant oss mennesker, som f.eks. biler, cd-spillere, fly, osv. Archibald Witwicky er en sjøfarer som på 1800-tallet finner en hule under polarisen. Her oppdager han kuben og en nedfryst Megatron (Decepticonenes leder) som krasjlandet her for flere tusen år siden da han fant kubens tilholdssted på jorden. Ved et uhell aktiverer Archibald et energifelt ved Megatron som fører til at et kart som viser kubens tilholdssted blir brent inn i brillene hans. Ca To hundre år senere møter vi hans etterkommer Sam Witwicky som uvitende blir innblandet i robotenes søken etter kuben da hans far kjøper en bil til ham. En Camaro som viser seg å være Autoboten Bumblebee. Samtidig møter vi en liten gruppe soldater som akkurat har overlevd et angrep på militærbasen av en Decepticon. Krigen som har foregått mellom Autobotene og Decepticons er snart i gang igjen, men denne gangen på jorden med en liten gruppe mennesker i mellom seg, som med hjelp av Autobotene må prøve å redde verden fra de onde Decepticonene og deres plan om å overta kontrollen over universet...
ÅHERREGUD! er det første jeg sa, da jeg fikk vite at dette skulle bli film! For dette er en film jeg har ventet lenge på! Jeg er en av dem som vokste opp med denne tegneserien på tv og som samlet haugevis av Transformers-leker. Det er derfor kanskje ikke så rart at jeg gleda meg som en unge til denne filmen. Forventningene var ENORME, takket være ivrig lesing på imdb, lansering av stillbilder fra innspillingen, og ikke minst ståpels på ryggen da de lanserte trailer
! Og så kom endelig dagen... ÅHERREGUD! var det første jeg sa da jeg kom ut av kinosalen! For dette var ikke annet enn TIDENES filmopplevelse for min del. Og her kommer grunnen:
Da jeg fikk vite at dette skulle bli film (er vel ca to år siden nå), var jeg temmelig spent på hvem som skulle få ansvaret for å regissere. "Her BØR de velge en som har peiling på storslagne effekt-filmer og heftig robot-action!" husker jeg at jeg tenkte. Og så kom nyheten: Michael Bay. Og jeg husker jeg satte meg tilbake i setet og ikke gjorde annet enn å glise. Jepp, dette kommer til å gå bra, tenkte jeg. Og med tanke på at mannen har gitt oss filmer som Bad Boys 1 og 2, Armageddon, Pearl Harbor og den briljante The Rock, er det lett å innse at mannen har peiling når det gjelder hardbarka action og storslagne slag-scener! Så der slappa jeg godt av. Og mannen skuffer ikke. Tvert i mot! Han fører robot-skuta så trygt i havn at det er en sann fryd! Det osa Michael Bay av denne filmen, og da tenker jeg på typiske sakte-film-scener med mektig filmmusikk til, filming som panorerer over byene, kamera som filmer rundt skuespillerne mens de reiser seg i sakte film, bare for å nevne noe. Michael Bay har rett og slett sin egen stil som passer perfekt til denne filmen. Noen annen regissør til denne filmen ville rett og slett bare blitt FEIL. Bare så det er sagt! ;)Storyen er så som så med tanke på at det handler om avanserte roboter som utspiller en intergalaktisk krig på.... jorden...! Men Bays visuelle fortellerteknikk gjør at man "glemmer" dette plottet litt her, for her er fokuset mest på det visuelle. Det er action så det holder, det er mengder med Bay-humor, og litt sukkersøtt til tider mellom enkelte karakterer, men det er ikke til å unngå i slike filmer. Alt funker her, og da holder det i bøtter og spann for meg! Dessuten er det Transformers det er snakk om her, så objektive viktigperer; ta dere en bolle! ;) Og så effektene da! Her våger jeg meg til å si såpass at jeg virkelig blir sinna hvis denne filmen IKKE stikker av med Oscar for beste effekter...! For MAKAN til effekter da mann! Det er rett og slett nydelig å se robotene forvandle seg fra eksempelvis biler til enorme robotskapninger, og effektene blir bare bedre og bedre...!
Når det gjelder handlingen, så er det faktisk en handling som fungerer i denne sammenhengen. Vanligvis er det lett å få en lettere tanketom og hjernedød handling når det er snakk om slike filmer, men her er selve handlingen en viktig faktor for å føre filmen framover. Den sørger for at filmen har en rød tråd og på denne måten unngår å havne "på viddene".
Foran kameraet møter vi en rekke unge nye talenter, og dette var forøvrig noe jeg var lettere skeptisk til før jeg så den. En stund var jeg redd den skulle bli en skikkelig "tenårings-flick" med tanke på at de bruker unge kjekke ungdommer som man helst ser i såpeserier og slikt. Men her gjorde de sannelig en god jobb også! I rollen som Sam møter vi Shia LaBeouf, en skuespiller som er relativt fersk i Hollywood, med hittil småroller i tv-serier og roller i filmer som I,Robot og Constantine. Men til tross for hittil små roller gjør han en glimrende innsats som tenåringen Sam som har sitt å slite med i den verste ungdomsalderen.
Den kvinnelige hovedrollen tilhører også en relativt ukjent skuespiller ved navn Megan Fox, som hittil har vært å se i for det meste tv-serier. Hun gjør ingen glimrende innsats, men er så nydelig å se på at det holder i massevis. Dessuten har hun en sjarm som kler karakteren hennes meget godt, og det skal ikke forundre meg om denne filmen har åpnet døren for flere store roller framover. Jeg vil ihvertfall se mer til denne jenta framover ;)
Ellers møter vi Josh Duhamel som vi kjenner fra den gode tv-serien Las Vegas, og selv om også han lett faller under kategorien fløtepus-tv-kjekkas, passer han utrolig godt og gjør en god rolle i denne filmen.
I tillegg møter vi veteranstjerner som Jon Voight, John Turturro i andre sentrale roller, og Anthony Anderson, Kevin Dunn og Bernie Mac er noen av dem som er med på å hjelpe oss med å trekke på smilebåndene.

Så hva sitter jeg igjen med som oppsummering? Jo: Dette er en film som tydeligvis er blitt laget for å underholde, og den underholder så til de GRADER! Fra åpningsscenen til rulletekstene er det ikke ETT eneste kjedelig sekund! Typisk action-film hvor O'Store Amerika er den O'Store helten er den, men hva gjør vel det i denne sammenheng?? Med tanke på handlingen er den også kanskje lettere banal, men så er det jo også tross alt snakk om Transformers her!
Michael Bay ror det hele elegant i land med glimrende filmskaping og stil, og selv om det er lettere sukkersøtt til tider, så funker det også!
Filmen er rett og slett så forbanna herlig at jeg ikke KAN gjøre annet enn å gi den dønn toppkarakter! Når kommer oppfølgern??? :-D

10/10

300 (2006)

Leonidas, konge av Sparta og gift med Dronning Gorgo, er trent fra barnsben av til å bli den ultimate kriger, men når en persisk utsending overleverer beskjeden som overgivelse av Sparta fra sin keiser Xerxes viker ikke Kong Leonidas en tomme. Sammen med 300 av sine beste menn legger han kursen mot Thermopylene, et fjellpass så smalt at bare en hest med vogn kan passere om gangen.
Den persiske hæren teller opp mot 250 000, den spartanske teller 300, det blodigste slaget noensinne er i ferd med å ta sted. Perserkongen Xerxes foreslår at Kong Leonidas skal gå over på deres side og bli konge for hele Hellas, men Kong Leonidas svarer at det er bedre å dø for Hellas enn å bli monark for sine landsmenn. Når Xerxes heller gir ordre om at Kong Leonidas og hans menn skal overgi seg kommer følgende legendariske beskjed fra Kong Leonidas:
”COME AND GET THEM”.

Jeg storkosa meg under denne filmen, og det var ikke på grunn av en drøss med 300 staute karer med vaskebrettmager kun ikledd lærtruser...! Her er det så mye action og underholdning at man nærmerst blir svett! Det øses på med slow-motion-
nærbilde-
slossescener, folk som hopper i sakte film over kamera, og spretter over alt med spyd og sverd, blod som spruter og en drøss med cheezy replikker! Filmingen er rett og slett porno, effektene er herlige, og musikken ga meg frysninger! Til å begynne med ble jeg litt lei av all slow-motion-scenene, for de var jo overalt! I alle scener, til alt som skjedde, men etter hvert tok det seg opp, og gjorde filmen betraktelig bedre etter hvert som slossingen begynte.
Skuespillet er VELDIG teatersk, men det er sånn det skal være i slike filmer synes jeg. Det passer ikke med annet. Gerard Butler er veldig god i rollen som Kong Leonidas, og jeg fikk nærmest gåsehud i scenen hvor han utbryter "Madness?? THIS IS SPARTAAA!!" før han tupper en kis utfor en stooooor dyyyyp brønn (bildet til venstre).
Zack Snyder leverer en veldig god regi, med tanke på materialet filmen er basert på; Frank Millers tegneserie med samme navn. Miller ga oss som kjent legendariske "Sin City", og det er lett å se at også 300 stammer fra samme mann. Det formelig OSER Frank Miller av 300, og det er kanskje enda en grunn til at jeg koste meg såpass mye på kino...
Glimrende underholdning dette her og absolutt verdt å få med seg på kino!!

P.S: Takk til Bygdefjompen som stilte sitt handlingsreferat til disposisjon :)

8/10











"Pass deg litt så skal jeg nok knuse den kokosnøtta di jeg! HIIIIIIIYAAAAAAAAA!!!!"