[Filmmaraton]- The Pink Panther Movie Collection

"Do you have a rheum??"

For meg var Peter Sellers en sann legende, og på lik linje med Charlie Chaplin, sin tids aller største komiker. Aller mest kjent var han kanskje som den franske politietterforskeren Jacques Clouseau i Blake Edwards' filmer om den Rosa Panteren. Etter mye om og men, gikk jeg omsider til anskaffelse av DVD-boksen med alle disse filmene, og et filmmaraton var derfor på sin plass. Problemet i ettertid skulle for øvrig vise seg å være hvordan man skriver en filmomtale for disse filmene. For dette er filmer som man ikke bare plukker fra hverandre i en voldsom analyse, og trekker fram det ene og det andre om filming, regi osv. Filmene er legendariske i mine øyne, og fortjener derfor ingen kritikk, men heller en felles god omtale hvor man heller nevner litt om hva det er som gjør at man liker filmene slik. Kall det gjerne skryt... ;)
De to første filmene - "The Pink Panther" og "A shot in the dark" - kom begge i 1964, og introduserte oss for den vandrende katastrofen av en politietterforsker ved navn Clouseau. 12 år senere kom den tredje filmen i rekka, "The Pink Panther Strikes Again", etterfulgt av den siste filmen som Sellers spilte Clouseau i før han døde; "The Revenge of the Pink Panther" (1978). En femte film (The Romance of the Pink Panther) var under planlegging, men i 1980 døde Peter Sellers av hjerteinfarkt, og denne filmen ble derfor ikke noe av. I stedet klarte Blake Edwards å snekre sammen en femte film likevel, kalt "Trail of the Pink Panther" (1982), hvor det ble brukt nytt filmmateriale som Peter Sellers hadde rukket å spille inn før han døde. Rundt disse opptakene vevde Edwards sammen en historie og en film bestående av en rekke tilbakeblikk fra de foregående filmene. Clouseau forsvinner nemlig sporløst midtveis i filmen, og resten av filmen brukes på at en reporter intervjuer en del av de som har vært med i de foregående filmene, om hvor han kan ha blitt av. Ganske finurlig "hyllest" i grunn. ;)
Det er fem forskjellige filmer med hver sin handling, og som egentlig ikke er særlig sammenhengende i den forstand at den neste filmen tar opp tråden fra der den forrige slutta. For det gjør de ikke. Men det som ER felles med alle filmene, er at Clouseau utrolig nok tilkalles til et åsted for å oppklare et mysterium eller mord, og at Sellers spiller denne totalt ubrukelige etterforskeren som ikke fører med seg annet enn katastrofer hvor enn han går, og sørger for å gå sin sjef såpass på nervene at han blir lagt inn på sinnsykehus. Men som også til tross for alt dette til slutt på mirakuløst vis (flaks??) likevel klarer å løse sakene. Og det er her jeg kommer inn på det spesielle med filmene. For en ting er at det er "vanlige" komedier som ble ansett som tidenes beste komedier i sin tid (helt ærlig så blir de vel fortsatt omtalt som det den dag i dag...), men det som gjør dem så spesielle for min del, er nemlig Peter Sellers. Som jeg nevnte innledningsvis, var denne mannen sin tids aller største komikere i mine øyne, og sørga for at Pink Panther-filmene fikk en helt spesiell plass i livet mitt. Med sine konstante "blemmer" og knall og fall, selvskading og påføring av skader på andre, underholder Sellers oss med humor som er så tåpelig og dum at det ikke blir annet enn utrolig genialt! Det samme med den evinnelige slossingen mellom Clouseau og hans tjener Cato, som angriper ham til alle døgnets ukristelige tider. Men krona på verket er alle de finurlige forkledningene han kler seg i i de ulike filmene. Mulig det er litt barnslig, men jeg klarer bare ikke gjøre annet enn å riste på hodet og le meg skakk av det.
Og det er mer. For ekstra ubetalelig er den dialekten Sellers har gitt karakteren. "His unintentional massacre of the Queen's English in an outrageous French accent" er den blant annet omtalt som. Her omtales "room" som "rheum", "bump" som "beump", "law" som "leu" og mye mer.
Som jeg har nevnt er dette filmer som begynner å trekke litt på årene, og vi er derfor kanskje litt mer vant til litt annen humor nå til dags, enn den humoren vi får servert i disse filmene. Det er ikke lenger like morsomt å se en mann skli på et bananskall, eller se noen som får en bløtkake i trynet, eller som vi ofte får se i PP-filmene; at Clouseau bommer på døra og går rett i en vegg. Det begynner til dags dato å bli heller.... kjedelig. Men hva er det som gjør at dette blir så morsomt likevel? Og nok en gang er det Sellers som er svaret. For det er ikke bare det han gjør som er så klassisk. Det er mer måten han gjør det PÅ, samt ansiktsuttrykkene som er så ubetalelige, og innen dette området var Sellers intet mindre enn en sann kunstner!
Og som om ikke dette var nok, så er alt dette vevd inn i faktisk nokså intrikate handlinger. For selv om det er Sellers' humor som er sentral her, får vi i tillegg servert mengder av mysterium her, som bare gjør filmene enda mer... absurd, om man kan bruke et slikt ord :)

The Pink Panther-filmene har satt sitt preg i historiebøkene takket være Peter Sellers og hans fantastiske scenekunst, og jeg vet at det er filmer som kommer til å stå i historiebøkene i mange år framover. Takket være min far ble jeg kjent med disse fantastiske filmene, og jeg vet at også jeg kommer til å formidle Peter Sellers' udødelige humor, både til barn og barnebarn (og forhåpentligvis oldebarn), når den tid kommer.
For jeg er også litt av den mening at i en tid hvor man ler av satirisk, sarkastisk, ironisk og stort sett mobbende humor rettet stort sett mot autoritetene i samfunnet, er det litt godt å ha god gammeldags skli-på-bananskall-humor og kople av med. Og her er Peter Sellers en perfekt kandidat.

For å sitere Blake Edwards fra et intervju i New York Times: "Do a joke, top it and then top the topper!"

Samlet karakter:

Udødelig klassiker! ;)