The Incredibles (2004)

OBS: Sånn helt til å begynne med vil jeg bare få komme med en aldri så liten "advarsel": Jeg er trøtt og sliten og skriver denne omtalen på et meget dårlig tidspunkt. En del merkelige setningsformuleringer kan derfor forekomme enkelte plasser...

Det var en tid det florerte med superhelter. Ikke bare var det mange av dem, de var også elsket av folket og sett på som en naturlig del av hverdagen. Mr. Incredibe var en av dem, men han var samtidig den mest populære. Han har for øvrig giftet seg med Elastigirl som også er en superhelt(inne). Men når Mr. Incredible en dag blir saksøkt av en han reddet fra selvmord, baller det på seg med søksmål fra flere som plutselig ser seg misfornøyde med måten de ble reddet på. Dette fører til at myndighetene vedtar at det ikke lenger er bruk for superheltenes tjenester og dømmer dem til å leve som en del av den vanlige befolkningen uten å få lov til å utøve sine superkrefter offentlig. Superheltene må altså leve som normale mennesker med vanlige kjedelige jobber som alle andre, men de lever altså nå med hemmelig identitet. 15 år senere virker familien Parr som en hvilken som helst familie. Bob jobber med forsikringer, kona Helen er hjemmeværende husmor med minstesønnen Jack Jack, barna Dash og Violet går på skolen, men på privaten er historien noe helt annet. Bob Parr er nemlig Mr. Incredible, kona er Elastigirl og barna deres har også fått superkrefter. Bob begynner å bli heftig lei av denne kjedelige hverdagen, og da han mottar en melding fra en hemmelig organisasjon ser han en gyllen mulighet for å få et nytt liv som superhelt. Det han ikke vet er at dette vil føre til at ikke bare han, men også resten av familien vil bli dratt inn i sitt livs største og viktigste oppdrag noensinne...!
Det første som slo meg når jeg så denne filmen, er hvor lite typisk Pixar denne filmen egentlig er, men som på samme tid er erketypisk Pixar igjen! Historien i seg selv er egentlig ikke så altfor original, men på samme tid er den oppfinnsom og god. Det som slo meg er at denne filmen på en måte kan virke som en Disney-versjon av X-Men, med tanke på at det er superhelter i fleng her som må leve i "skjul" for ikke å skille seg ut blant de andre "normale", men på samme tid står filmens handling såpass på egne ben likevel at man ikke tenker over dette så altfor mye. Noe annet som gjør at jeg får inntrykk av denne filmen som ikke typisk Pixar, er hvor "brutal" (i mangel av et bedre beskrivende ord) den til tider kan være. Her er det eksplosjoner, skyting, "vold" og skurker som tas av dage på de mest dramatiske måtene som man absollutt ikke er vant til å se i annet enn vanlige live-action-filmer. Ja, filmen bærer rett og slett preg av å være en skikkelig actionfilm, men som takket være animasjonene og humoren gjør at den likevel passer som familiefilm.
Brad Bird står både for manus og regi her, og mannen har klart å lage en egentlig helt vanlig superheltfilm, men som likevel er litt annerledes. Superhelt-tilværelsen er satt på spissen rett og slett, og parodieres vel i en viss grad her. Men det fungerer! No så til de grader! Her er det nemlig bøtter med humor og velskrevne replikker, samt at filmen har en haug med morsomme "absurde" situasjoner. Utover dette er det ikke en film som leverer de altfor store og mange overraskelsene. Det er en familiefilm som i det store og hele egentlig bare tøyer grensene når det gjelder dataanimasjon, for effektene og selve filmen er helt fantastisk godt animert! Så godt at det lik så godt kunne vært en live-action-film!
Til gjengjeld er også karakterene meget troverdige. Samtlige karakterer illustreres på en overbevisende måte og den store gleden av å få utløp for sine frustrerende innestengte superhelt-krefter kommer meget godt fram her. Bare dette i seg selv løfter filmen temmelig mye. I tillegg er det et supert lag med skuespillere som leverer solide tolkninger til karakterene sine her. Craig T. Nelson er meget overbevisende som familiefaren og superheten Mr. Incredible som kjemper innbitt mot fortvilelsen over å ikke kunne utøve sine krefter, Holly Hunter er like glimrende som hans kone Elastigirl som har blitt husmoren man absolutt ikke kødder med og som kan det å sette på plass familien sin, Samuel L. Jackson hører vi som den ultracoole supehelten Frozone, Jason Lee leverer en god tolkning av filmens skurk - Syndrome, og om du ikke allerede har gjettet det, så joda: John Ratzenberger dukker opp her også han, i en bitteliten rolle (men skal ikke avsløre hvilken) ;)
Filmen er ikke fylt så voldsomt med klisjéer denne gangen synes jeg, det er en god story stappe full med action og massevis god herlig humor, erketypisk superheltslossing mot hovedskurken som samtidig er finurlig satt på spissen. Regien er god og skuespillerne bidrar til å gjøre karakterene sine temmelig levende og troverdige. Filmen fikk Oscar for beste animasjonsfilm, samt lydeffekter i 2004. To Oscar-statuer som rett og slett er meget velfortjent! Dette er rett og slett en av de bedre Pixar-filmene, om ikke faktisk den BESTE! Men kunne kanskje vært litt kortere...

9/10

"Shit!! Barnevakta har finni oss!!!"

Cars (2006)

Lightning McQueen er en ung, litt høy-på-pæra-nybegynner racerbil som er med i det siste løpet for sesongen. Av alle bilene er de tre favoritter: The King er veteranen som vinner hvert løp, Chick Hicks er den som alltid fullfører som nr 2, og McQueen er nybegynneren som allerede har rukket å bli den mest profilerte. Når løpet ender uavgjort mellom de tre, blir det avgjort å holde et nytt med bare de tre for å få én vinner, et løp som skal finne sted om en uke i Los Angeles California. Det er et godt stykke å dra, og på veien dit skjer det noe som gjør at McQueen forviller seg bort fra motorveien og havner til slutt i en liten avsides by ved navn Radiator Springs. En by som ligger ved den gamle Route 66, og som har blitt glemt for lenge siden da motorveien ble bygd. Vettskremt av denne oppdagelsen ender McQueen ved et uhell opp med å ødelegge byens hovedvei, og dømmes pga dette til samfunnstjeneste ved å reparere den igjen. Under dette oppholdet for å fikse veien, blir han kjent med en litt rar, men sympatisk slepebil ved navn Mater og en lekker Porche Carrera ved navn Sally, samt mange andre biler som han oppfatter som lettere merkelige. McQueen ønsker bare å komme seg til California og fullføre (vinne) løpet slik at han samtidig vinner en enorm sponsor-kontrakt og blir enda mer populær og berømt, men etter hvert som tiden går og han blir mer og mer kjent med innbyggerne i Radiator Springs, lærer han seg at livet ikke bare dreier seg om troféer og berømmelse, samtidig som han også innser hva vennskap og det å ha en familie betyr...
Det er mye jeg kan si om en Pixar-film. Problemet er bare det at det blir å gjenta meg selv for hver gang. For Pixar-filmer er utstyrt med en garanti om å levere perfekte filmer når det gjelder solide doser av underholdning, humor, rørende historier og generell kos. Men Cars skiller seg samtidig litt mer ut. Hvordan? Vel, på det meste egentlig. For bare historien i seg selv er så genialt original at det er en sann fryd! Joa, man har vært borti klisjeen med at hovedpersonen innser livets realiteter og verdier før, men det som er så genialt med Cars, er detaljene. For her er ALT biler, eller har med biler å gjøre... Aktørene er biler, landskapene er formet som bileffekter, ja, til og med INSEKTENE er bittesmå biler med vinger som surrer rundt, og det er dette som gjør historien så genial. Alt er så gjennomført. Det er dekkbutikker som i den verden blir som våre skoforretninger er for oss, bensinstasjonene blir som kafeer... ja, du skjønner sikkert tegninga. Gjennomført rett og slett :)
John Lasseter er tilbake som regissør for denne Pixar-filmen, og dette er hans fjerde film i rekken. De tre andre er Toy Story 1 & 2, og A Bugs Life. Dette er alle tre filmer som i mitt syn viser at Lasseter kan dette med å få fram en familie-animasjonsfilm som virkelig passer for HELE familien. Samtidig har han en måte å fortelle historien på som gir filmen et preg av å være mer enn bare en animasjonsfilm. Han er flink til å fokusere på det som skjer i omgivelsene, og fortelle historien på en slik måte at man sitter trollbundet i spenning av det som skjer på skjermen. Samtidig er han også flink til å bruke kameravinkling (hvis man kan kalle det kameravinkling i en animasjonsfilm...) til å gi et mer live-action-movie-preg, og dette er noe ihvertfall jeg faller for hver gang :) Når det er sagt er dette kanskje noe som er enda mer gjeldene i Cars enn i noen andre animasjonsfilmer jeg har sett tidligere. For her er det spektakulære bilracing-scener, det er foto av omgivelser, og en haug med action som er så vanvittig godt "filmet" og arrangert at det gir en enorm filmopplevelse! For ikke å snakke om lydeffektene i denne filmen! For lydredigeringen er noe av det mest spektakulære jeg har vært borti til en animasjonsfilm, og burde så absolutt fått en Oscarnominasjon for dette!
Som vanlig er det også en haug med kjente skuespillere å finne bak kulissene her. Vi hører Owen Wilson som den til å begynne med selvopptatte McQueen, og denne mannen passer perfekt til denne rollen. Alle husker vel hans flørtende høy-på-pæra-tolkning fra filmer som Armageddon, Tha Haunting, Shanghai Noon og Shanghai Knights for å nevne noen... ;) Vi hører også stemmene til storstjerner som Paul Newman, samt andre kjente skuespillere som Bonnie Hunt, Michael Keaton, Cheech Marin, Tony Shaloub, George Carlin, og selvfølgelig dukker John Ratzenberger opp som en av stemmene også her. Samtlige gjør de herlige tolkninger av sine roller, og bidrar til å levere nok en Pixar-perle.
Den klisjeaktige stoyen til tross... konseptet er såpass originalt og kult at man kan ikke gjøre annet enn å digge hele greia. Samtidig er det som vanlig bøttevis med god humor (hehe, spesielt fornøyelig er et par scener med noen traktorer, uten at jeg skal avsløre FOR mye), og en haug med spenning og action som nok en gang sikrer en fantastisk filmopplevelse! Et lite tips: se filmen på et litt mer enn middels okå annlegg, lukk alle vinduer og dører, send ut nabovarsel og skru så opp litt ekstra på volumknappen. Tro meg: Det sikrer en enda heftigere filmopplevelse! :)
Bare litt for standard klisjeøyeblikk, samt noe langdrygt enkelte plasser trekker bittelitt ned fra toppkarakter. Bortsett fra det: en aldeles glimrende film!

8/10

"Veit du, jeg så den derre Days of Thunder i går. Den var skikkelig bra laga ass! Men de hadde plassert noen merkelige skapninger som satt INNI bilene da, som visstnok måtte styre dem. DET skjønte jeg ikke...!"

The Prestige (2006)

I Victoriatidens England møter vi to unge tryllekunstnere som utkjemper en vennskapelig konkurranse som går ut på å utkonkurrere hverandre med de mest banebrytende fantastiske triksene. Men Robert Angier og Alfred Borden er svært ulike. Mens Angier er den som fører showene sine med høy showbiz-faktor som trollbinder publikum til forestillingens slutt, er Borden den litt mer innadvente typen som ikke er like i stand til å "selge" slik Angier gjør. Til å begynne med går alt bra, hvor de bare beundrer hverandres triks, men når en fatal ulykke fører til at Angiers kone omkommer under et triks, blir disse to vennene bitre fiender og gjør hva de kan for å utkonkurrere den andre. Etter hvert som forestillingene blir mer intense, blir også konkurransen råere, til den til slutt er grenseløs og farlig. De to er til slutt ute etter å rydde den andre av veien...!
Dette er en film jeg faktisk grua meg til å skrive omtale om. For handlingen er nokså tricky og stappfull av tvister og originale vrier som gjør en lett forvirra dersom man ikke følger med her. Det som er så bra her, er at det virker som om det er akkurat slik regissør Christopher Nolan VIL at det skal være, og når DET er sagt, finnes det vel knapt noen bedre person til å fortelle denne intrikate historien enn ham. Nolan har fått oss til å blunke en del ganger før under en film, blant annet med filmen Memento, og her gjør han det samme nok en gang. Det er ofte man må sette seg litt opp i sofaen og tenke "Woow, hva skjedde nå?!?" før man raskt innser det og filmen går videre. Tingen med The Prestige er nemlig den at det er en veldig følg-med-film. Det går i ett hele tida og er stappfull av små tvister som forvirrer deg lett dersom du ikke får med deg hva som skjer. Dette kan til tider være noe irriterende og forvirrende, men så er det Christopher Nolan som styrer showet da, og hva er det denne mannen er flink til? Jo, å redde inn slike situasjoner. For Nolan har en unik evne til å utnytte til fulle når det er snakk om masse intrikate finurlige tvister som lett kan forvirre seerne, men samtidig binde hele kaoset sammen til en herlig forklaring mot slutten. Men ikke uten at man som seer har sittet gjennom stort sett hele filmen og brydd hjernecellene med HVA som er mest logisk. For min del er dette bare noe som gjør hele filmopplevelsen til en enda bedre opplevelse, og gjør at jeg nyter å se den mer. Og The Prestige er en film som er stappfull av slike øyeblikk.
Dette er det vel i hovedsak manuset som skal ha den største æren for, og manuset er basert på boken av Christopher Priest, men tilrettelagt av Nolan selv og broren Jonathan Nolan. Og det er et temmelig intrikat plott de har prøvd seg på her. For handlingen er stappfull av trylling og triks og tvister som får deg til å undre hva som er sant og ikke, helt til den mer geniale slutten. Når det er sagt, syns jeg ærlig talt det ble litt for rotete til tider, og litt for mye dobbeltspill, men samtidig ikke så mye at det ble altfor plagsomt. Bare litt. For når man tror man har fått en løsning, så viser det seg at det er en annen løsning, og heller ikke DEN er den riktige, og dette ble det LITT for mye av for min del.
Men en slik film er ikke bare avhengig av et godt manus og en god regi for å kunne bli en god opplevelse. Det er to MEGET viktige ingredienser, ja! Men absolutt ikke de eneste. Man trenger skuespillere foran kamera som kan levere en troverdig tolkning av disse intrigene, og personlig mener jeg det er viktig med skuespillere som har en god kjemi for at dette skal fungere mer enn sånn noenlunde okei. Og som filmens to sentrale tryllekunstnere ser vi Christian Bale som Alfred Borden og Hugh Jackman som Robert Angier. Nolan brukte også Christian Bale som superhelt da han gjorde det store å nesten overgå Tim Burton med filmen "Batman Begins" og det er tydelig å se at dette er en skuespiller Nolan er fortrolig med. Dette gjelder også andre veien, for det virker som Bale koste seg under innspillingen av denne filmen. Det samme kan sies om Hugh Jackman som vi kjenner som Wolverine i de glimrende X-men-filmene. Ikke bare gjør disse to en glimrende jobb på settet, de gjør også en glimrende jobb sammen, hvor den ene utfyller den andre på en herlig måte. Så her har Nolan virkelig gjort blinkskudd med kjemien. Som deres "designer" av triksene de utøver ser vi en alltid glitrende Michael Caine, som Nolan også brukte sist i Batman Begins, og Caine leverer en vel så god prestasjon som filmens to hovedrolleinnehavere. I tillegg møter vi David Bowie i en nokså fornøyelig og god rolle, og bare dette i seg selv er en gledelig overraskelse.
Mer synd syns jeg det er på stakkars Scarlett Johanssen som jeg faktisk denne gangen føler var lettere malplassert blant en ellers glimrende samling skuespillere. For bortsett fra å være fullstendig nydelig som hun alltid er, gjør hun ikke akkurat så mye utav seg i denne filmen. Joda, hun er flink, det er ikke det. Men hun drukner liksom litt i rampelyset fra de andre. Synd i grunn, for egentlig kler hun slike roller.Hva sitter jeg så igjen med som en konklusjon? At dette er en forvirrende film som altfor få kommer til å like? Nei egentlig så tror jeg ikke det, for Chrisopher Nolan har så godt grep om regien og forteller historien såpass greit at man får alle svarene, og klarer ikke gjette hva som er sant før filmen er heeelt ferdig. En del vil nok kanskje sitte og blunke og klø seg i huet etter filmen og synes det ble litt for mye av det gode, mens andre igjen bare vil sitte måpende og håpe på mer. Selv faller jeg litt midt i mellom disse merker jeg, hvor jeg føler at jeg på den ene siden har fått servert nok en perle av Christopher Nolan, mens jeg på den andre siden følte at man ikke helt klarte å bestemme seg for en løsning og heller tok alle som en. Men så er den så eitrende intens og herlig på samme tid, så jeg klarer ikke å gjøre annet enn å digge den. Joda, Christopher Nolan ER en av mine favorittregissører. Det er kanskje litt av grunnen... ;) Historien er iallefall nok original til å bli husket lang tid framover, og dette er et stort pluss! Skal nok ikke se bort ifra at jeg ser den både en og to og tre ganger til. 0 problem med det! :)

8/10

"Åhåhå-og så,sier den andre tomaten.... hehehehe.... KOM AN KETCHUP!!"

Gladiator - Extended Special Edition (2000)

"What we do in life, echoes in eternity!"

Den romerske keiseren Marcus Aurelius Caesar har erobret mesteparten av verden, og står bare igjen med en siste voldsomme kamp i Germania. I fronten for denne kampen står general Maximus, en dyktig hærfører som har ledet de fleste av Caesars kamper til seier, og han leder dem til seier også denne gangen. Etter kampen kaller Caesar Maximus til seg og sier han vil overlate ansvaret for Roma til ham etter sin død, i stedet for sin sønn Commodus. Commodus er ikke akkurat stappfull av god moral, og er fiksert på tanken å overta keiserrollen når faren dør. Han tar derfor livet av sin far, og dømmer Maximus og hans familie til å dø. Men Maximus klarer å flykte, og kommer seg hjem, men bare for å finne ut at han er for sen. Hans kone og sønn er brutalt myrdet og gården er brent til grunne. Utmattet av den lange reisen og familiens død besvimer Maximus, og når han våkner er han fanget av slavehandlere. Det tar ikke lange tiden før det blir kjent at han kan sloss, og han selges videre som Gladiator. Takket være sin enorme evne til å ta alle motstandere i arenaen blir han raskt kjent, og føres til Roma hvor de får muligheten til å sloss i det mektige Colosseum. Her ser Maximus en gyllen mulighet for å legge en plan som kan styrte keiseren, og dermed få sin hevn. Og samtidig realisere Marcus Aurelius' siste ønske om et fritt Roma. Kampen mellom en keisers makt og en enkel gladiator er i gang...
Ridley Scott som fra før allerede hadde gjort seg bemerket med storfilmer som Alien, 1492; Conquest of Paradise, Black Hawk Down og Thelma & Louise, ble ikke akkurat mindre legendarisk da han kom ut med denne storfilmen som høstet hele 5 Oscar, deriblant for beste film og beste mannlige skuespiller under Oscar-utdelingen i 2001. "En storfilm om Gladiatorenes krumspring i antikkens Roma...! Du store tid! Dette MÅ jo bare bli bra!" husker jeg folk sa. Og filmen ble rost opp i skyene av all verdens anmeldere. Jeg føyer meg herved glatt inn i rekken, for denne filmen er et sant mesterverk!
Takket være åpningsscenen sitter man trollbundet av det visuelle, og det er allerede her Ridley Scott viser hvor utrolig god peiling han har på å lage storslagne filmer. Slagscenen er så velregissert at det er en sann fryd å se på, og sånn går det videre. Med god hjelp av speisaleffekter visualiserer Scotts regi det antikke Roma på en meget god og troverdig måte, og takket være en god historie fra David Franzoni slipper man å bare se på effektene og bli imponert bare av dem og slossescenene. Når det er sagt, blir man ikke akkurat imponert over manuset, og jeg må være ærlig og si at det faktisk kunne vært bedre. For det er dessverre en del klisjeer her, og en god del av dialogene er for platte og tiltaksløse (i mangel av et bedre ord) til at det engasjerer gjennom hele filmen. Til gjengjeld har Ridley Scott såpass kontroll på regien at han redder filmen fra å bli langdryg og kjedelig. Og det er nå jeg kommer inn på det som står i overskriften. Nemlig at dette er en utvidet versjon, som da selvfølgelig betyr at denne versjonen er noe lengre enn den som gikk på kino. Hele 17 minutter ekstra materiale er flettet inn i filmen, og min mening etter å ha sett disse scenene er som følger: Filmen ble rett og slett enda bedre! Vi får servert scener som i følge min mening gjør enkelte scener i den gamle versjonen mer forklarende, og vi får mer innblikk i gladiatorenes/slavenes tanker og følelser og livssituasjon. Enkelte vil kanskje si at dette er unødvendige scener som gjør filmen kjedeligere, men glem alt det der! De gir filmen bare et mer realistisk preg, og tilfører handlingen det den manglet på kino. Selv synes jeg filmen ble helt annerledes, og jeg nøt å se den enda mer enn det jeg har gjort tidligere.

Hva med filmens skuespillere? Er det ikke som regel stappfullt med kjente og gode skuespillere i en slik storfilm? Joooda, og det er det for så vidt også her. Det er bare det at ikke så mange av dem leverer like solide rolletolkninger som vi er vant med. Men de to hovedrolleinnehaverne kan i det minste jobben sin, og fortjener derfor en omtale her.
Russel Crowe spiller generalen Maximus som går fra å være general til slave og fra slave til Gladiator, en rolle han ble belønnet med Oscar for. Crowe er både barsk og tøff, og spiller en karakter som kler ham meget godt. Crowe er flink han, det er ikke det, men at han gjør en prestasjon verdig en Oscar er jeg nok ikke enig i. Men samtidig er jeg glad han vant Oscar dette året, for ellers tror jeg det ville vært vanskeligere for Denzel Washington å få Oscar for "Training Day" året etter, med tanke på hvor vanvittig god Russel Crowe var i "A Beautyful Mind" det året. Men det er en annen historie! God i rollen er han. Glimrende faktisk! Bare så det er sagt! :)
Som den slu, moralløse Commodus ser vi en glitrende Joaquin Phoenix, som vi kjenner fra filmer som "Signs" og den fantastiske "Walk The Line". Og når det gjelder skuespillere som utmerker seg i denne filmen, er Phoenix på topp på den listen! Han tilfører karakteren sin det perfekte korrupte preget, og mens jeg har hørt andre mene at han overspiller synes jeg han gjør en fremragende intens god innsats i denne filmen. Phoenix ble også Oscar-nominert, men tapte til fordel for Benicio Del Toro i "Traffic". Synd, for han gjør en særdeles god rolle her, og spiller så bra at jeg fikk frysninger i enkelte scener.
Videre på rollelisten finner vi gode navn som Connie Nielsen, Djimon Hounsou, Oliver Reed (i hans siste rolle før han døde), Derek Jakobi og ikke minst fantastiske Richard Harris som Marcus Aurelius. Alle leverer de sine roller helt greit, men samtidig har man sett alle bedre tidligere. Men dette er kanskje ikke skuespillernes feil. Mye av feilen føler jeg ligger på et manus med for mye klisjefylte replikker, for Ridley Scott har instruert dem godt så det kan ikke være på grunn av hans regi.
Men men! Det er egentlig ikke så viktig i denne sammenheng, for takket være herlig scenografi, nydelig filming, spektakulære effekter og musikk som gir deg frysninger, glemmer man alt dette. I tillegg har Scott såpass godt tak på regien og bruker filming og klipping på en måte som gjør at han får fortalt en episk historie om antikkens Roma og dets kjempende gladiatorer på en glimrende realistisk måte.

Filmen fortjener all den skryt og oppmerksomhet den har fått den, for den er rett og slett storslagen. Det er to timer og tre kvarter med filmkos man får servert her, i form av storslagne slagscener og intense slossescener i Colosseum, enorme effekter og herlig musikk. Og for ikke å gjenta meg selv så altfor mye, avslutter jeg rett og slett bare med følgende kommentar:

HERLIG!

9/10

"AHAHAHA!! Tissen din vises!!"

The Simpsons - The Movie (2007)

Den serien som har gått lengst på amerikansk tv noensinne har blitt film. Skaper dette forventninger ut av en anna verden mon tro?? Gjett'a!!!

Springfield sliter med en voldsomt forurenset innsjø, og det iverksettes raskt tiltak mot dette. Tiltak som innebærer blant annet forbud mot å dumpe avfall i denne innsjøen, tiltak som virker å være nokså idiotsikre. Det eneste problemet er at dem glemte å gjøre det Homer-sikkert...!
For på samme tid har Homer Simpson "adoptert" en gris som takket være Homer har unnslippet skjebnen å ende som slakt. Katastrofen er et faktum når Homer, som selvfølgelig ikke har fått med seg dette forbudet mot avfallsdumping i innsjøen, kaster en lekk silo han har bygget selv for å kaste grisemøkka i, ut i innsjøen. Dette skaper en miljøkatastrofe så enorm, at president Arnold Schwarzenegger blir nødt til å velge mellom 5 utenkelige løsninger mot problemet, og velger en løsning som innebærer å stenge Springfield inne i en glasskuppel, og på denne måten isolere byen fra resten av verden.
Byens innbyggere finner raskt ut at det er Homer som er årsaken til denne katastrofen, og en illsint mobb samler seg utenfor huset deres. De slipper så vidt unna, og Homer bestemmer seg for å ta med seg familien til Alaska, hvor de kan starte på ny frisk. Men det er ikke bare mobben som er sinna på Homer. Marge er også illsint og ungene er dritskuffa, og det tar ikke lange tiden før Homer ender opp alene. Dette gjør at Homer innser at han må gjøre noe for å redde situasjonen, for å vinne Marge og familien tilbake, og det eneste å gjøre er å redde Springfield fra den totale ødeleggelse...
En serie som har gått så lenge, og som er så kjent hele verden over, skaper voldsomme forventninger når det slippes rykter om at det skal bli en helaftens film av vidunderet. Man ser for seg alt det geniale med serien samlet på en og samme gang, og forventer en latterbombe av de sjeldne. Men samtidig blir man også lettere nervøs når man begynner å tenke over hvordan en film på godt over en og en halv time kan bli, med tanke på at den hele tiden må levere humor, saftige replikker, samt en god historie for å at det skal bli en suksess. Så slippes trailer på kino og teve, og man gjør ikke annet enn å gapskratte av de få glimtene man får der, og hva skjer med forventningene? ENDA mer skyhøye! Og SÅ går man på kino og får omsider servert det man så lenge har ventet på. Og hva har skjedd? Jo, de har lykkes så til de grader!!!
For å si det enkelt: Jeg lo fra filmen startet og til jeg kom hjem, og jeg hadde så vondt i magen av all latteren at jeg nærmest hadde problemer med å sove...! For her er det så stappa fullt av humor, geniale replikker og absurde situasjoner at man ler så voldsomt at man nesten ikke får med seg hva som skjer på lerrettet. Karakterene er selvfølgelig de samme som i serien; Homer, Marge, Lisa, Bart, Familien Flanders, Mr Burns og Smithers, Chief Wiggum, Moe, Krusty, og alle de andre kjente og kjære fra serien, og det er selvfølgelig de samme skuespillerne som gjør stemmene; Dan Castellaneta, Julie Kavner, Nancy Cartwright, Yeardley Smith, Hank Azaria, Harry Shearer, Joe Mantegna og mange fler.
Men hva er det egentlig som gjør det hele konseptet med Simpsons så genialt? Svaret er i grunn såre enkelt: Satire! For her er det den gjennomsnittlige amerikanske familie som er satt så til de grader på spissen, at man gjør ikke annet enn å le. Karakterene er erketypiske, og det som ofte preger handlingen i Simpsons er samfunnspolitiske spørsmål som settes voldsomt på spissen. Det hele resulterer i en erkesatirisk opplevelse som ikke gjør annet enn å få deg til å le. Manusforfatter er selvfølgelig seriens skaper Matt Groening, og Groening leverer gang på gang saftige replikker, og politiske poeng som sitter som et skudd. Regissør David Silverman har også stått for regi av en hel drøss av seriens mange episoder. Det at disse to har såpass store roller for at filmen har blitt en realitet er noe jeg ikke ser på som annet enn positivt. Man får på denne måten sikret at seriens særegenhet vedlikeholdes, og ikke sklir ut til noe som ikke kan beskrives som annet enn katastrofalt...!
Og hva mer kan man si? Jo, de har skapt en film som på mange måter er vanvittig genial. Den er tro mot serien i den forstand at de bruker de samme skuespillerne til å gjøre stemmene til de samme karakterene, de har tatt alt det som er så genialt med serien og samla det til en time og førti minutters lang latterbombe, og så er det selvfølgelig en og anna overraskelsen når det gjelder gjesteskuespillere... Det serveres nydelig satire fra filmens begynnelse til slutt, og oser av replikker som sitter så hatten passer! Det er absurde situasjoner som åpner latterdøra di såpass på vidt gap at man sovner med et glis om kjeften når man legger seg senere på kvelden, og det hverdagslige settes så på spissen i en herlig satire, at det man rett og slett gjør når man ser denne filmen ikke er annet enn å kose seg glugg ihjel! Men det ALLER beste, er at filmen i likhet med serien er animert i 2-D, noe som bare forsterker det geniale enda mer, med tanke på hvor lite det er som fortsatt animeres på "gamle-måten" nå til dags, i en tid hvor datateknologien nærmest har tatt overhånd. Dette gjorde rett og slett godt for sjela :)
Jeg var voldsomt Simpsons-fan før denne filmen. Nå i ettertid har jeg bestemt meg for å gå til anskaffelse av samtlige sesonger på devede, for ikke å snakke om filmen når den kommer i butikkhyllene!!! Jeg må bare ha MER!! :D

Karakter? Er det no tvil???

10/10