Gladiator - Extended Special Edition (2000)

"What we do in life, echoes in eternity!"

Den romerske keiseren Marcus Aurelius Caesar har erobret mesteparten av verden, og står bare igjen med en siste voldsomme kamp i Germania. I fronten for denne kampen står general Maximus, en dyktig hærfører som har ledet de fleste av Caesars kamper til seier, og han leder dem til seier også denne gangen. Etter kampen kaller Caesar Maximus til seg og sier han vil overlate ansvaret for Roma til ham etter sin død, i stedet for sin sønn Commodus. Commodus er ikke akkurat stappfull av god moral, og er fiksert på tanken å overta keiserrollen når faren dør. Han tar derfor livet av sin far, og dømmer Maximus og hans familie til å dø. Men Maximus klarer å flykte, og kommer seg hjem, men bare for å finne ut at han er for sen. Hans kone og sønn er brutalt myrdet og gården er brent til grunne. Utmattet av den lange reisen og familiens død besvimer Maximus, og når han våkner er han fanget av slavehandlere. Det tar ikke lange tiden før det blir kjent at han kan sloss, og han selges videre som Gladiator. Takket være sin enorme evne til å ta alle motstandere i arenaen blir han raskt kjent, og føres til Roma hvor de får muligheten til å sloss i det mektige Colosseum. Her ser Maximus en gyllen mulighet for å legge en plan som kan styrte keiseren, og dermed få sin hevn. Og samtidig realisere Marcus Aurelius' siste ønske om et fritt Roma. Kampen mellom en keisers makt og en enkel gladiator er i gang...
Ridley Scott som fra før allerede hadde gjort seg bemerket med storfilmer som Alien, 1492; Conquest of Paradise, Black Hawk Down og Thelma & Louise, ble ikke akkurat mindre legendarisk da han kom ut med denne storfilmen som høstet hele 5 Oscar, deriblant for beste film og beste mannlige skuespiller under Oscar-utdelingen i 2001. "En storfilm om Gladiatorenes krumspring i antikkens Roma...! Du store tid! Dette MÅ jo bare bli bra!" husker jeg folk sa. Og filmen ble rost opp i skyene av all verdens anmeldere. Jeg føyer meg herved glatt inn i rekken, for denne filmen er et sant mesterverk!
Takket være åpningsscenen sitter man trollbundet av det visuelle, og det er allerede her Ridley Scott viser hvor utrolig god peiling han har på å lage storslagne filmer. Slagscenen er så velregissert at det er en sann fryd å se på, og sånn går det videre. Med god hjelp av speisaleffekter visualiserer Scotts regi det antikke Roma på en meget god og troverdig måte, og takket være en god historie fra David Franzoni slipper man å bare se på effektene og bli imponert bare av dem og slossescenene. Når det er sagt, blir man ikke akkurat imponert over manuset, og jeg må være ærlig og si at det faktisk kunne vært bedre. For det er dessverre en del klisjeer her, og en god del av dialogene er for platte og tiltaksløse (i mangel av et bedre ord) til at det engasjerer gjennom hele filmen. Til gjengjeld har Ridley Scott såpass kontroll på regien at han redder filmen fra å bli langdryg og kjedelig. Og det er nå jeg kommer inn på det som står i overskriften. Nemlig at dette er en utvidet versjon, som da selvfølgelig betyr at denne versjonen er noe lengre enn den som gikk på kino. Hele 17 minutter ekstra materiale er flettet inn i filmen, og min mening etter å ha sett disse scenene er som følger: Filmen ble rett og slett enda bedre! Vi får servert scener som i følge min mening gjør enkelte scener i den gamle versjonen mer forklarende, og vi får mer innblikk i gladiatorenes/slavenes tanker og følelser og livssituasjon. Enkelte vil kanskje si at dette er unødvendige scener som gjør filmen kjedeligere, men glem alt det der! De gir filmen bare et mer realistisk preg, og tilfører handlingen det den manglet på kino. Selv synes jeg filmen ble helt annerledes, og jeg nøt å se den enda mer enn det jeg har gjort tidligere.

Hva med filmens skuespillere? Er det ikke som regel stappfullt med kjente og gode skuespillere i en slik storfilm? Joooda, og det er det for så vidt også her. Det er bare det at ikke så mange av dem leverer like solide rolletolkninger som vi er vant med. Men de to hovedrolleinnehaverne kan i det minste jobben sin, og fortjener derfor en omtale her.
Russel Crowe spiller generalen Maximus som går fra å være general til slave og fra slave til Gladiator, en rolle han ble belønnet med Oscar for. Crowe er både barsk og tøff, og spiller en karakter som kler ham meget godt. Crowe er flink han, det er ikke det, men at han gjør en prestasjon verdig en Oscar er jeg nok ikke enig i. Men samtidig er jeg glad han vant Oscar dette året, for ellers tror jeg det ville vært vanskeligere for Denzel Washington å få Oscar for "Training Day" året etter, med tanke på hvor vanvittig god Russel Crowe var i "A Beautyful Mind" det året. Men det er en annen historie! God i rollen er han. Glimrende faktisk! Bare så det er sagt! :)
Som den slu, moralløse Commodus ser vi en glitrende Joaquin Phoenix, som vi kjenner fra filmer som "Signs" og den fantastiske "Walk The Line". Og når det gjelder skuespillere som utmerker seg i denne filmen, er Phoenix på topp på den listen! Han tilfører karakteren sin det perfekte korrupte preget, og mens jeg har hørt andre mene at han overspiller synes jeg han gjør en fremragende intens god innsats i denne filmen. Phoenix ble også Oscar-nominert, men tapte til fordel for Benicio Del Toro i "Traffic". Synd, for han gjør en særdeles god rolle her, og spiller så bra at jeg fikk frysninger i enkelte scener.
Videre på rollelisten finner vi gode navn som Connie Nielsen, Djimon Hounsou, Oliver Reed (i hans siste rolle før han døde), Derek Jakobi og ikke minst fantastiske Richard Harris som Marcus Aurelius. Alle leverer de sine roller helt greit, men samtidig har man sett alle bedre tidligere. Men dette er kanskje ikke skuespillernes feil. Mye av feilen føler jeg ligger på et manus med for mye klisjefylte replikker, for Ridley Scott har instruert dem godt så det kan ikke være på grunn av hans regi.
Men men! Det er egentlig ikke så viktig i denne sammenheng, for takket være herlig scenografi, nydelig filming, spektakulære effekter og musikk som gir deg frysninger, glemmer man alt dette. I tillegg har Scott såpass godt tak på regien og bruker filming og klipping på en måte som gjør at han får fortalt en episk historie om antikkens Roma og dets kjempende gladiatorer på en glimrende realistisk måte.

Filmen fortjener all den skryt og oppmerksomhet den har fått den, for den er rett og slett storslagen. Det er to timer og tre kvarter med filmkos man får servert her, i form av storslagne slagscener og intense slossescener i Colosseum, enorme effekter og herlig musikk. Og for ikke å gjenta meg selv så altfor mye, avslutter jeg rett og slett bare med følgende kommentar:

HERLIG!

9/10

"AHAHAHA!! Tissen din vises!!"

The Simpsons - The Movie (2007)

Den serien som har gått lengst på amerikansk tv noensinne har blitt film. Skaper dette forventninger ut av en anna verden mon tro?? Gjett'a!!!

Springfield sliter med en voldsomt forurenset innsjø, og det iverksettes raskt tiltak mot dette. Tiltak som innebærer blant annet forbud mot å dumpe avfall i denne innsjøen, tiltak som virker å være nokså idiotsikre. Det eneste problemet er at dem glemte å gjøre det Homer-sikkert...!
For på samme tid har Homer Simpson "adoptert" en gris som takket være Homer har unnslippet skjebnen å ende som slakt. Katastrofen er et faktum når Homer, som selvfølgelig ikke har fått med seg dette forbudet mot avfallsdumping i innsjøen, kaster en lekk silo han har bygget selv for å kaste grisemøkka i, ut i innsjøen. Dette skaper en miljøkatastrofe så enorm, at president Arnold Schwarzenegger blir nødt til å velge mellom 5 utenkelige løsninger mot problemet, og velger en løsning som innebærer å stenge Springfield inne i en glasskuppel, og på denne måten isolere byen fra resten av verden.
Byens innbyggere finner raskt ut at det er Homer som er årsaken til denne katastrofen, og en illsint mobb samler seg utenfor huset deres. De slipper så vidt unna, og Homer bestemmer seg for å ta med seg familien til Alaska, hvor de kan starte på ny frisk. Men det er ikke bare mobben som er sinna på Homer. Marge er også illsint og ungene er dritskuffa, og det tar ikke lange tiden før Homer ender opp alene. Dette gjør at Homer innser at han må gjøre noe for å redde situasjonen, for å vinne Marge og familien tilbake, og det eneste å gjøre er å redde Springfield fra den totale ødeleggelse...
En serie som har gått så lenge, og som er så kjent hele verden over, skaper voldsomme forventninger når det slippes rykter om at det skal bli en helaftens film av vidunderet. Man ser for seg alt det geniale med serien samlet på en og samme gang, og forventer en latterbombe av de sjeldne. Men samtidig blir man også lettere nervøs når man begynner å tenke over hvordan en film på godt over en og en halv time kan bli, med tanke på at den hele tiden må levere humor, saftige replikker, samt en god historie for å at det skal bli en suksess. Så slippes trailer på kino og teve, og man gjør ikke annet enn å gapskratte av de få glimtene man får der, og hva skjer med forventningene? ENDA mer skyhøye! Og SÅ går man på kino og får omsider servert det man så lenge har ventet på. Og hva har skjedd? Jo, de har lykkes så til de grader!!!
For å si det enkelt: Jeg lo fra filmen startet og til jeg kom hjem, og jeg hadde så vondt i magen av all latteren at jeg nærmest hadde problemer med å sove...! For her er det så stappa fullt av humor, geniale replikker og absurde situasjoner at man ler så voldsomt at man nesten ikke får med seg hva som skjer på lerrettet. Karakterene er selvfølgelig de samme som i serien; Homer, Marge, Lisa, Bart, Familien Flanders, Mr Burns og Smithers, Chief Wiggum, Moe, Krusty, og alle de andre kjente og kjære fra serien, og det er selvfølgelig de samme skuespillerne som gjør stemmene; Dan Castellaneta, Julie Kavner, Nancy Cartwright, Yeardley Smith, Hank Azaria, Harry Shearer, Joe Mantegna og mange fler.
Men hva er det egentlig som gjør det hele konseptet med Simpsons så genialt? Svaret er i grunn såre enkelt: Satire! For her er det den gjennomsnittlige amerikanske familie som er satt så til de grader på spissen, at man gjør ikke annet enn å le. Karakterene er erketypiske, og det som ofte preger handlingen i Simpsons er samfunnspolitiske spørsmål som settes voldsomt på spissen. Det hele resulterer i en erkesatirisk opplevelse som ikke gjør annet enn å få deg til å le. Manusforfatter er selvfølgelig seriens skaper Matt Groening, og Groening leverer gang på gang saftige replikker, og politiske poeng som sitter som et skudd. Regissør David Silverman har også stått for regi av en hel drøss av seriens mange episoder. Det at disse to har såpass store roller for at filmen har blitt en realitet er noe jeg ikke ser på som annet enn positivt. Man får på denne måten sikret at seriens særegenhet vedlikeholdes, og ikke sklir ut til noe som ikke kan beskrives som annet enn katastrofalt...!
Og hva mer kan man si? Jo, de har skapt en film som på mange måter er vanvittig genial. Den er tro mot serien i den forstand at de bruker de samme skuespillerne til å gjøre stemmene til de samme karakterene, de har tatt alt det som er så genialt med serien og samla det til en time og førti minutters lang latterbombe, og så er det selvfølgelig en og anna overraskelsen når det gjelder gjesteskuespillere... Det serveres nydelig satire fra filmens begynnelse til slutt, og oser av replikker som sitter så hatten passer! Det er absurde situasjoner som åpner latterdøra di såpass på vidt gap at man sovner med et glis om kjeften når man legger seg senere på kvelden, og det hverdagslige settes så på spissen i en herlig satire, at det man rett og slett gjør når man ser denne filmen ikke er annet enn å kose seg glugg ihjel! Men det ALLER beste, er at filmen i likhet med serien er animert i 2-D, noe som bare forsterker det geniale enda mer, med tanke på hvor lite det er som fortsatt animeres på "gamle-måten" nå til dags, i en tid hvor datateknologien nærmest har tatt overhånd. Dette gjorde rett og slett godt for sjela :)
Jeg var voldsomt Simpsons-fan før denne filmen. Nå i ettertid har jeg bestemt meg for å gå til anskaffelse av samtlige sesonger på devede, for ikke å snakke om filmen når den kommer i butikkhyllene!!! Jeg må bare ha MER!! :D

Karakter? Er det no tvil???

10/10

Happy Feet (2006)

Oscar for beste animasjonsfilm 2006?? Den måtte jo bare ses!

Mumble er en pingvin. En keiserpingvin. Og keiserpingvinene er født til å synge Hver pingvin har sin helt egne unike sang som skiller dem ut fra resten av flokken, og bruker denne sangen for å finne sin make. Mumbles problem for øvrig, er at han ikke eier sangstemme. Det finnes ingen pingvin på hele kloden som synger verre enn ham. Men til gjengjeld er han en kløpper på å steppe...! Men det å steppe er ikke akkurat det som ses på som akseptabel og korrekt pingvinoppførsel og det fører til slutt til at Mumble blir vist bort fra flokken og ut i den store vide verden. Samtidig er det mangel på fisk i området, og Mumble ser en mulighet til å endre sitt dårlige rykte ved å finne en løsning på dette problemet. Han begir seg derfor ut på en stor reise i selskap med en gruppe Adelie-pingviner, en reise som viser at det gjelder å være tro mot seg selv dersom man skal utrette noe i den store verden...
Tre filmer var nominert til Oscar for beste animasjonsfilm dette året: Cars, Monster House og Happy Feet. Happy Feet vant. Selv hadde jeg sett den glimrende storanimasjonsfilmen Cars fra Pixar, så nysgjerrigheten ovenfor Happy Feet var derfor stor når den slo ut en slik film. Nå har jeg sett den, og jeg skjønner i grunnen hvorfor den gjorde det. For dette her er glimrende animasjonsunderholdning!
Historien er enkel, og plottet i seg selv har vi hørt før; en som ikke er som de andre og blir vist bort og begir seg på en reise for å komme tilbake som den store helten. Men hva gjør vel det?? Samtidig bærer den godt preg av at dette er en barnefilm, da den fokuserer meget ofte på å underholde med enorme scener med dansing og sang. Første halvdel av filmen består knapt av annet, men det er nettopp dette som er så digg med den. For disse scenene er så himla herlig underholdende! I tillegg får vi servert en god dose humor, ved hjelp av replikker som hos meg åpna latter-låve-døra på vidt gap. Mye takket være Robin Williams i to(!) av rollene. Mannen er jo ikke annet enn hysterisk morsom i slike sammenhenger!
Men det er ikke bare sang og dans som gjelder her, for denne filmen har også et underliggende tema som gjør seg mer gjeldende halvveis ut i filmen. Og det er fokuset på miljøet, og at det er viktig å huske på dyrelivet dersom vi kommer inn og forstyrrer for mye. Dette gir filmen en voldsom vending fra en underholdende barne/familiefilm til en barne/familiefilm som prøver å moralisere. Joda det er fint å tenke på slike ting, men personlig synes jeg det ødela litt i forhold til forventningene mine i forhold til denne filmen. Det blir rett og slett for klisje, og man burde heller holde seg til den steppende pingvinen. Man glemmer rett og slett steppingen pga dette plottet halvveis uti, og gjør filmen til en hvilken som helst eventyrfilm som man egentlig vet hvordan ender. Samtidig er det litt vanskelig å kritisere disse scenene også, for filmen er så visuelt praktfull og har så storslagne animerte scener at de nærmest slo pusten ut av meg. I tillegg er dialogene så godt skrevet at det er en fryd.
Og da kommer jeg over på rollelisten. Og her er det som vanlig i en slik storproduksjon av en animasjonsfilm et stjernegalleri av de sjeldne. Her hører vi stemmene til Elijah Wood som Mumble, Brittany Murphy som hans "soulmate" Gloria, Robin Williams i to roller (en av dem med cubansk aksent...! *ler*), Hugh Jackman som Mumbles far, Nicole Kidman som Mumbles mor, pluss stemmene til Hugo Weaving, Anthony LaPaglia og Steve Irwin(!) Jupp, han rakk faktisk å gi stemmen til en karakter i en animasjonsfilm før han tragisk nok døde.
Men det beste med hele filmen, er all musikken. Det er musikk- og sangscener i fleng her, og hver og en av dem er så fengende at man nærmest hopper opp av sofaen og ut på stuegulvet og hiver seg med i en liten svingom til rytmene som kastes ut av høytalerne. Jeg storkosa meg rett og slett under denne filmen, og takket være godt skrevne replikker og skuespillere som leverer dem helt glimrende, lo jeg høyt og ofte!
Jo, det er i utgangspunktet en barnefilm, men so what?? Alle har godt av å se denne filmen, enten det er fordi man trenger en svingom eller det er for å imponeres av effektene. For dem er rett og slett spektakulære! For dem som er redde for at den skal være FOR barnslig: Steng ute all sanser som fanger opp handlingen. La deg rett og slett bare rive med av underholdningen. Det gjorde jeg, og jeg digga det!

9/10














"Og så det ALLER viktigste å huske min sønn: bruk kondom!!!"

Sphere (1998)

Midt i Stillehavet på havets bunn er det oppdaget et fartøy som har krasjlandet. Et romfartøy. En gruppe med vitenskapsfolk - en psykolog, en matematiker, en biolog og en astrofysiker- tilkalles for å representere en "velkomstkomite" for eventuelle romvesener da det er registrert aktivitet fra innsiden av skipet. De blir derfor sendt ned i dypet for å bo på en undersjøisk høyteknologisk base mens de skal utforske dette fartøyet. Etter hvert som de utforsker skipet gjør de stadig mer overraskende oppdagelser om dets opprinnelse. Oppdagelser som er vel så skremmende som overraskende. Samtidig finner de i skipets lasterom en enorm lysende kule. En kule som tilsynelatende er av utenomjordisk INTELLIGENS, og som de etter hvert oppdager har evnen til å trenge inn i deres sinn og virkeliggjøre deres verste mareritt og det de frykter aller mest. Den manifesterer rett og slett deres underbevisste tanker. Samtidig blir ikke situasjonen bedre av at en storm på overflaten gjør at forbindelsen med dem på overflaten kuttes og de er dermed overlatt helt til seg selv. En klaustrofobisk kamp mot en usynlig ukjent terror, samt hverandre er igang...

Filmen er basert på en bok skrevet av ingen ringere enn Michael Crichton, som tidligere har gitt oss fantasifulle og spennende historier som Jurassic Park og Congo, og det er derfor lett å forstå at det er snakk om spenning og action her. Crichton har en fantasi ulik noen annen og kan virkelig dette med å skape en atmosfære som er til å ta og føle på. Dette er også tilfellet i denne filmen. Historien er god, og har en flust av matematiske, filosofiske teorier som flettes inn i denne intense thrilleren på en glimrende måte. Det viser rett og slett at mannen er nøye, og dikter ikke bare opp egne teorier og finner på en masse overnaturlig sprøyt som man ofte ser i liknende filmer, men har tydeligvis satt seg godt inn i de ulike teoriene vi får presentert i filmen. I følge min mening gir dette bare filmen et mer realistisk preg, og fører til at spenningen øker til det tredobbelte. Minst!
Til å fortelle denne historien har dem plukka fram Barry Levinson som har gitt oss gode filmer som Good Morning Vietnam, Bandits og Rain Man for å nevne noen. Det var med andre ord litt uvant å se en slik thriller av denne mannen, men hva kan jeg si? Mannen har rett og slett peiling og viser oss med denne filmen her at han kan levere alt han får servert i fanget. Levinson forteller historien på en intens og god måte og levner aldri noen tvil om at det er snakk om en thriller her. Spenningen mellom karakterene er der hele tiden, spenningen i situasjonen er der hele tiden, og små hint til at "oi, dette kommer aldri til å gå bra" lures inn ved hjelp av replikker, blikk, samt kameravinkler og klipping. Man sitter allerede ved åpningsscenen og venter spent på hva som skjer videre når psykologen Norman (som er den første av de fire vi møter) sitter i et helikopter og snakker om dette flykrasjet, og helikopterpiloten kommer med kommentaren
"I never mentioned a plane crash...!"
Samtidig er det nok av intense scener som byr på den ene overraskelsen etter den andre, noe som gjør at dette absolutt ikke er en film man slapper av med. Man sitter på kanten av stolen og biter konstant negler fordi det er så spennende!
Med seg på laget har han også fått med seg et trekløver av de sjeldne som ikke akkurat trekker ned på kvaliteten av filmen: Dustin Hoffman, Sharon Stone og Samuel L. Jackson.
Hoffman spiller psykologen Norman Goodman som kalles til stedet fordi han har skrevet en rapport om kontakt med utenomjordisk liv. Og hva kan man egentlig si om Hoffman annet enn at mannen ikke kan annet enn å levere knallroller?? Denne filmen er langt fra noe unntak!
Det samme kan sies om Sharon Stone som biologen med en fortid som deppressiv og suicidal. Stone gjør som vanlig en solid og knakende god framføring her. Å spille nervevrak er noe hun kan for å si det slik.
Som matematikeren Harry ser vi King Cool of Hollywood - Samuel L. Jackson. Jeg har alltid vært av den oppfatning av at alt denne manne tar i blir til gull. Helt til han kom med Snakes on A Plane i fjor. Bevares, for en film...! Elendig film, men god Sammy! Heldigvis. Men her er Sammy slik vi er vant med å se ham: I en knall rolle med en knall prestasjon i en knall film. Her er det Sammy som står for det meste av humoristiske kommentarer, og spiller karakteren som etter sigende kommer med de forskjellige "løsningene" rundt den enorme kula. Samtidig framstiller han Harry på en såpass god måte at man sitter og lurer på om det er no muffens med denne karakteren eller ikke, og takket være hans skuespill og Levinsons regi, er dette noe vi som seere aldri helt får greie på helt før den avslørende slutten. Aldeles glimrende rett og slett!

Harry: So that's what the little green men are saying now? "Take me to your therapist"?

I de øvrige rollene får vi gode prestasjoner av Liev Schreiber som astrofysikeren Ted, Peter Coyote som ekspedisjonslederen Captain Harold C. Barnes samt Queen Latifah i en mindre rolle som en av mannskapet på undervannsbasen.
Samtlige bidrar med et skuespill som sammen med den intense storyen og den intense regien bidrar til å skape et samspill mellom seg som gir oss seere en herlig spenningsfylt filmopplevelse som får deg til å sitte med en spent følelse i magen lenge etter at den er ferdig!
For å sitere et godt brukt uttrykk av min gode filmvenn Fjompen: Jeg kosa meg glugg ihjel når jeg så denne filmen! ;) Jeg digger den og synes den er en av de beste innen sin sjanger. Rett og slett!

9/10















"Ooooooh!! sjekk DEN iskremkula da!!!"

Harry Potter & The Order of the Phoenix (2007)

Det er et nytt skoleår, og Harry skal begynne det femte året på "Hogwarts school of witchcraft and wizardry". Men ting er liksom ikke så greit denne skolestarten. De aller fleste i trollmannssanfunnet tror ikke noe på hendelsen året før da Harry konfronterte Voldemort, og tror heller han farer med løgn, noe som igjen fører til at Harrys integritet føres i tvil. Sommeren før han skal starte på skolen igjen, utsettes Harry også for et møte med et par "deatheaters" som også setter hans fetter Dudley i fare. Harry blir tvunget til å bruke magi, noe som igjen fører til en høring i Magidepartementet. Heller ikke denne hendelsen blir Harry trodd på. Og som om ting ikke var ille nok, så har magiminister Cornelius Fudge utnevnt en ny lærer i forsvar mot svartekunster, Professor Dolores Jane Umbridge, som med sine strenge og "departementsgodkjente" pensum i forsvarsmagi gjør at de unge trollmennene og heksene er sørgelig uforberedt på å forsvare seg mot de mørke kreftene som truer dem. Dette fører til at Harry, med støtte fra sine venner Ron og Hermione, bestemmer seg for å ta saken i egne hender og lære seg magi på den virkelige måten. De starter hemmelige møter med en gjeng elever og kaller seg "Dumbledore's Army", og Harry lærer dem hvordan man forsvarer seg mot svartekunster. Samtidig haster det å bli forberedt, for slaget mot de mørke kreftene ledet av Voldemort nærmer seg faretruende raskt, og Harry leder dem i kampen som lærer dem hva vennskap, lojalitet og offer virkelig betyr...!
Den femte filmen i rekka, den femte gleden hos meg. Rett og slett! Harry Potter-konseptet er og forblir genialt i min verden!
Noe av det jeg liker best med filmene er den utviklingen som skjer for hver film. For årene går og Harry og vennene hans blir stadig eldre. Samtidig virker det som om alt blir bare farligere og farligere jo eldre de blir. Sammenligner man denne filmen med den aller første er magien blitt temmelig mørkere og mer dyster, og det er tydelig merkbart at disse filmene er en del av en god saga skapt av fantastiske J.K. Rowling. Denne forandringen er også noe som gjør at denne filmen er mindre barnefilm enn den aller første, da Harry bare var 12 år, og handlingen følger Harrys utvikling og er myntet på samme aldersgruppe som Harry. Dette er også temmelig merkbart i alle filmene, og dette er vel kanskje noe av det folk ikke tenker over når det gjelder diskusjonen om filmene passer for de aller minste.
Når det er sagt, er det en historie å tenke på her. Denne filmen er som sagt en del av en saga, og her er vi så og si midtveis. Dette fører blant annet til at det er en del som må tas hensyn til, når det gjelder historie og detaljer. Nå har ikke jeg lest bøkene, men jeg vet at dersom man skal gjøre om disse bøkene til film, er det en adskillig del færre ting filmen må konsentrere seg om i forhold til bøkene. Samtidig er det masse som skal fortelles og som film kan dette føre til en del "dødtid" og langdryge scener. Når det gjelder Harry Potter er dette noe de har klart å unngå i de tidligere filmene, og jaggu har de også klart det denne gangen. Noen vil kanskje synes denne filmen har en del scener hvor man med fordel kunne forkortet, eller kanskje kuttet helt ut, enkelte scener, men med tanke på at denne filmen nettopp er en del av en dypere historie, ser jeg på det som en nødvendighet at nettopp disse scenene er med. Ja, det er en del mer prat i denne filmen kontra eksempelvis den forrige som var stappfull med actionfylte scener, men det som er så bra er at det er snakk om ungdommer i utvikling, det er mye som skjer, det er mye som trenger forklaring, det er en hel haug med følelser som må ivaretas hos aktørene, og regissør David Yates gjør dette på en meget god måte ut ifra Rowlings historie. Selv satt jeg under denne filmen og fikk ikke helt taket på om Yates prøver å formidle denne filmen som en barnefilm, ungdomsfilm, eller voksenfilm, en tanke som gjorde at jeg rett etter å ha sett den følte meg lettere forvirret på om jeg likte Yates' regi eller ikke. Men nå som filmen har sunket inn, føler jeg at hans regi rett og slett ga filmens handling det perfekte preget som den trengte. Harry Potter prøver rett og slett å finne sin plass i den voksne verden, med alle dens vanskeligheter og prøvelser dette fører med seg (som for eksempel forelskelse og liknende), og Yates' regi gir filmen akkurat dette preget. Dette gjør filmen på alle mulige måter glimrende.
Når det gjelder gjengen foran kamera, er det fortsatt den samme gamle gjengen vi har blitt kjent med fra starten. Hele gjengen gjør så solide innsatser at jeg kan ikke gå inn på alle her uten å ende opp med tidenes "skolestil". Glimrende skuespillere som Alan Rickman, Maggie Smith, Michael Gambon, Robbie Coltrane, Julie Walters, Jason Isaacs, Richard Griffiths, Gary Oldman, Emma Thompson og David Thewlis for å nevne noen, er som vanlig solide i karakterene sine og gjør glimrende rolletolkninger nok en gang. Men noen må trekkes fram, og den første jeg velger å konsentrere meg om er fantastiske Ralph Fiennes som bringer liv til den onde fyrsten Voldemort for andre gang. Fiennes er så fantastisk i rollen at jeg satt med frysninger hver gang han var på skjermen. Fyren er så perfekt OND at det er en sann fryd å se ham. Mannen kan virkelig det med å spille heslige roller. Vi har sett ham tidligere som skrudd nazi-offiser i Schindler's List, schizo drapsmann i Red Dragon, og sist som ond fyrste i den forrige Harry Potter - Ildbegeret. Fiennes er rett og slett et fyrverkeri på skjermen, og gir et saftig bidrag til å få denne filmen til å passe best for de litt eldre aldersgruppene.
Den andre jeg vil trekke fram, er Imelda Staunton, som vi for første gang ser i Harry Potter som den altfor strenge Dolores Umbridge. Imelda Staunton ble forøvrig Oscarnominert for sin rolle som Vera i filmen "Vera Drake" fra 2004, og gjør ingen dårlig innsats i denne filmen heller. Hun leverer en solid rolletolkning, og spiller så bra at man sitter i kinosetet og er fly forbannet på karakteren hennes.
Den tredje og siste er Helena Bonham Carter som spiller den helskrudde Bellatrix Lestrange. Helena Bonham Carter skal ha en voldsomt dårlig dag på settet for å gjøre en dårlig rolle, noe hun heldigvis ikke hadde på settet til denne filmen. For til tross for en særdeles liten rolle i filmen (men til gjengjeld en særdeles viktig en), gjør hun den så overbevisende god at det er en sann fryd. Jeg som ikke har lest bøkene, var lenge spent på hvordan denne rollen ville være, og jeg kan i ettertid ikke si annet enn at Helena Bonham Carter var en sann innertier til den.
Når det gjelder trekløveret Harry, Ronny og Hermione ser vi fortsatt Daniel Radcliffe, Rupert Grint og Emma Watson, og blant de tre er det fortsatt Rupert Grint som leverer den aller beste prestasjonen i mine øyne. Men med tanke på hvor ferske de alle tre egentlig var før de fikk rollene sine i Harry Potter-filmene, gjør de gode framføringer nok en gang, alle tre. Radcliffe ER Harry Potter, Watson ER Hermoine, og Grint ER Ron rett og slett. Det er det ingen tvil om, og at noen andre skal overta er rett og slett som å banne i kirka! Bare så det er sagt ;)
Såh. Likte jeg denne filmen, som jeg likte de forrige? Absolutt! Jeg digga den! Det er så langt den mest mørke og dystre Harry Potter-filmen i rekka, men samtidig en av de bedre. David Yates bidrar til å ivareta den underliggende frykten for at Voldemort skal returnere, og formidler historien på en meget god måte. Effektene er geniale, og filmen i sin helhet er så stappa full av gode underholdende scener at man nok en gang får en filmopplevelse av de sjeldne. Samtidig er det godt å ha nok et kapittel i Harry Potter-sagaen avdekket, med en dyptgående rød tråd som får deg til å sitre i spenning om hva som skjer videre.
"Filmmagi" rett og slett...! ;)

9/10