The Thin Red Line (1998)

Det er 2. verdenskrig, og resultatet av kampene ved Guadalcanal vil sterkt påvirke det japanske forspranget i Stillehavet. En gruppe med unge amerikanske soldater blir brakt inn som støtte til de utslitte kamp-enhetene som allerede har utført store deler av kampen der, og en voldsom og slitsom kamp for et meget sentralt område som gir kontroll over et område på over 1000 meter radius, utsetter soldatene i Charlie-kompaniet for et helvete på jord. Krigens grusomheter knytter soldatene sammen, og deres følelser knytter dem sammen som familie.
Etter hvert som kampene herjer, virker det mer og mer som om grunnen til krigen forsvinner stadig lengre og lengre unna, og kampene dreier seg mer om å overleve og å beskytte sine medsoldater.
Gjennom de ulike soldatenes syn og tanker får vi se hvordan krigen påvirker hver enkel, og hvordan krigen oppleves.

Jeg vet knapt nok hvor jeg skal begynne! For denne filmen er nydelig, all over the place! Fra den begynner og til den slutter regisserer Terrence Malick den på en så fantastisk måte at man blir trollbundet av hans fortellermåte! I stedet for å fokusere på selve krigen og eksplosjonene og all den action som man vanligvis finner i slike krigsfilmer, fokuserer Malick på personene som blir utsatt for alt det som fører med krigens brutalitet. Vi blir på denne måten tatt med "bak kulissene" og får oppleve hvordan krigen oppleves av de ulike karakterene, og hva den kan gjøre med mennesker. Og når han i tillegg får hjelp fra John Tolls fantastiske filming, og Hans Zimmers nydelige musikk, gjør dette at filmopplevelsen blir rett og slett perfekt!
Og så er det skuespillerne da. Og makan til samling! Bare hør her: Sean Penn, Nick Nolte, Jim Caviezel, Ben Chaplin, Elias Koteas, Adrien Brody, Woody Harrelson, John Cusack, Nick Stahl, Jared Leto, Dash Mihok, John C. Reilly, John Savage, Thomas Jane, og så dukker sannelig John Travolta og George Clooney opp i to små-roller hver! Og når det er sagt: SAMTLIGE storspiller i denne filmen! Alle som er med gjør en glimrende jobb, og det er feil å si at noen har hovedrollen. For den finnes ikke i denne filmen! Personlig la jeg kanskje mest merke til Nick Nolte i denne filmen, og av alle de nevnte synes jeg det er han som gjør den beste jobben. men som sagt: Alle de andre var en fryd å se!

Filmen ble nominert til ikke mindre enn 7 Oscar-statuetter for beste film, regi, filming, manus, klipping, lyd og musikk, og burde blitt belønnet med samtlige! Det er bare ett problem: Den kom samme år som Saving Private Ryan, og under slike omstendigheter skjønner man at en Steven Spielberg-film om 2.verdenskrig stikker av med de fleste prisene. Når det er sagt, skal jeg komme med en kommentar jeg aldri tidligere ville trodd JEG skulle komme med. Og det er at jeg faktisk synes Terrence Malick gjorde en bedre jobb med Thin Red Line enn Spielberg gjorde med Saving Private Ryan...! Misforstå meg rett: Spielberg gjorde en fantastisk jobb med Ryan og fortjente absolutt regi-Oscar, men Thin Red Line er rett og slett en bedre film, og med en bedre regi denne gangen... Så at den ikke fikk en eneste av de 7 som den var nominert til, er uhyre ufortjent! Nuhvel, nok om det.

Filmen er helt fantastisk, og til tross for sin lange spilletid, er den ikke kjedelig ett sekund! Bedre krigsfilm enn denne skal man lete lenge etter! Det er ikke ofte jeg gjør dette, men takket være Malicks fantastiske regi, nydelig kameraføring, musikk som ga meg frysninger og tårer i øya, og skuespillere som samtlige gjør en glimrende jobb, har jeg rett og slett ikke noe annet valg enn å ende opp med følgende karakter:

10/10

Bride of the Monster (1955)

Så var det på tide med en ny Ed Wood-kalkun. Etter å ha sett den syyykt elendige "Plan 9 From Outer Space" var det omsider på tide å få sett "Bride of the Monster", som forøvrig var den siste Wood-filmen Bela Lugosi spilte hovedrollen i før han døde. Jeg harnevnt tidligere at Bela Lugosi var legendarisk for sine Dracula-filmer, og det å få sett ham i hans siste film, som attpåtil er en skikkelig kalkun, er for en filmelsker som meg litt av en opplevelse. Ja, dette er også en kalkun, og jeg gleder meg derfor til å skrive denne anmeldelsen. Here goes!

Dr. Eric Vornoff driver med eksperimenter i sitt private primitive laboratorium i villaen sin. Her eksperimenterer han med atomkraft, hvor hans mål er å skape en hær av muterte supermenn som skal følge hans vilje. I tillegg har han i ett "basseng" en gigantisk blekksprut som han "ofrer" mennesker til. Ryktene om et monster i disse traktene begynner å svirre, og journalisten Janet Lawton får snusen i denne saken hvor mange personer på mystisk vis bare har forsvunnet i dette området, og starter sin egen private etterforskning, noe også det lokale politiet gjør. I tillegg er det en øst-tysk "monster-jeger" som prøver å overtale Dr. Vornoff til å returnere til sitt hjemland, for å fortsette sine eksperimenter der.

Før jeg så denne filmen hadde jeg omtrent samme forventningene som jeg hadde til Plan 9. Dette fordi også dette er en film av Ed Wood, som ble kåret til tidenes verste regissør noensinne, og jeg forventet samme elendighet hva angikk regi, skuespill, kulisser, ikke minst HANDLING. Når det er sagt, sitter jeg faktisk igjen med følelsen av at denne filmen var litt mer gjennomført enn Plan 9. Det virker som om Wood prøvde å være mer seriøs med denne filmen, noe som gjorde at jeg kjedet meg en del. Det var ikke like morsomt å se det elendige skuespillet denne gangen, og kulissene var ikke like kunstige. Men så kommer scenene med blekkspruten, og jeg havner i fosterstilling på gulvet igjen - grunnet latterkrampe...! Fy søren! Hva var det egentlig Wood DREV med, da han laga film??? Noen rykter om denne filmen er at Wood stjal denne blekkspruten fra et rekvisittlager i Hollywood, mens andre hevder at han lovlig fikk låne det. Uansett så manglet de indre mekanismene, og Lugosi og de andre skuespillerne som skulle "utsettes" for denne blekkspruten måtte bruke sine egne armer til å bevege armene på vesenet...! Trenger jeg si mer...??? Nå vel. Det ga iallefall MEG en god latter...! *ler*
Og det er mer. Det er scener hvor en av hovedpersonene holer på å falle ned i noe som jeg ikke helt klarte å oppfatte om skulle forestille kvikksand eller et vanlig dypt hull. Uansett, mannen holder på å falle nedi, og kjemper med å komme seg opp, og plootselig(!) ut fra intet dukker det opp en aligator(!) som kommer for å spise ham. Dette er opptak som tydelig er klippet inn fra noe heeelt annet og ikke filmet av Wood selv (som også er tilfellet med noen undervannsscener med blekkspruten),men hva den aligatoren plutselig har å gjøre i handlingen, er for meg et mysterium... men som sagt: dette er en kalkun, og dette er noe som gjør at denne scenen egentlig ikke kommer som noen overraskelse... Mannen begynner å skyte mot aligatoren som vi aldri får se i samme scene som ham, og han kommer seg til slutt unna (ja, jeg røper åssen det går, for jeg regner med det ikke har noe å si i denne sammenhengen...) :P

Dette er bare noe av all elendigheten, og jeg kunne sikkert holdt på til det uendelige. Men det gidder jeg ikke. Jeg nøyer meg heller med å si at det denne gangen ikke ble like moro å se denne Wood-kalkunen som det var å se Plan 9. Det ble litt for kjedelig denne gangen, men scenene med blekkspruten og Lugosi var ubetalelige!
En kalkun er alltid morsom å se, og denne er ikke noe unntak. Men denne gangen var den ikke like genialt morsomt dårlig som Plan 9. Dette gjør at jeg denne gangen ikke sliter med å bestemme meg for hvordan karakter jeg skal gi. Filmen er rett og slett elendig, og det er kun i scenene med blekkspruten man ler så man rister. Derfor blir det

1/10














"SÅNN skal du holde handa når du rører i grøten!"

Eternal Sunshine Of The Spotless Mind (2004)

Joel Barish bestemmer seg for å få slettet kjæresten Clementine Kruczynski fra minnet, da han plutselig får vite at hun har gjort det samme med ham. Han oppsøker derfor firmaet som utfører slike tjenester mens man sover, og de skal komme allerede neste natt han legger seg. I filmen følger vi Barish i de ulike minnene han har med kjæresten, fra de nyeste dårlige minnene med bare krangling og bakover etter hvert som de blir slettet. Men så kommer de til et minne han gjerne vil beholde. Et minne som ikke er så ille, og da får pipen en annen låt. Kanskje han ikke vil ha henne slettet likevel? Barish bestemmer seg derfor for å komme seg ut av drømmene, og få stanset prosessen, og prøver å gjemme seg sammen med Clementine i minner han ikke har sammen med henne.

Filmens manus er skrevet av ingen ringere enn Charlie Kaufman, og det er ikke akkurat så vanskelig å oppdage. Filmen er stappfull av absurde Kaufman-situasjoner, situasjoner som får deg til å le, samt kanskje felle en aldri så liten tåre? For historien er egentlig ganske så koselig. En mann møter en jente. De forelsker seg. Hun "kvitter" seg med ham, han vil derfor "kvitte" seg med henne. Men så kommer han på hvor utrolig glad han er i jenta, og bestemmer seg for å vinne henne tilbake... Aaaawwww!
Det absurde kommer inn i form av at man faktisk kan "slette" folk fra hukommelsen sin, og at det kommer folk hjem til deg og gjør det mens du sover, ved å plassere en stor metallhjelm på hodet ditt og bruker data til å slette minnene... Sci-fi??? Mulig! Kaufman?? Aboslutt! Og så blir hele greia fortalt på en visuell glimrende måte av Michael Gondry. Gondry klarer å fortelle historien på en slik måte at man føler på kroppen at det meste av handlingen i filmen foregår i en drøm. Takket være knall filming, lyssetting og klipping ivaretas drømmeperspektivet enda bedre.
Filmen fikk Oscar for beste manus, noe den virkelig fortjener. Men jeg synes forøvrig den også fortjener en nominasjon til regi.
I rollene som Joel og Clementine ser vi Jim Carrey og Kate Winslet. Kate Winslet ble Oscarnominert for sin rolle, noe som virkelig er fortjent, da dette er en av hennes beste roller, i min mening. Jim Carrey er også en fryd og se i denne filmen, og han spiller noe så uvant som en seriøs rolle...! Jeg må si jeg hadde store forventninger til Carrey i denne filmen, for av en eller annen grunn VET jeg at han kan å spille seriøst hvis han bare får en sånn rolle, og her fikk jeg "ønsket" mitt oppfylt: Å se ham i en sik rolle. Og karen viser jaggu at han kan mer enn å kødde! han er flink rett og slett! I de øvrige rollene møter vi Elijah Wood, Mark Ruffalo, Kirsten Dunst og Tom Wilkinson. Et herlig skuespillerensemble rett og slett, og gjør denne filmen bare enda bedre.
Kort summert: Charlie Kaufmans briljante manus, fortalt på en meget god måte av Michael Gondry, god filming, klipping og lys, gode skuespillere, i det hele tatt en koselig og morsom film, gir denne filmen en god karakter. Allikevel føler jeg at jeg ikke kan gi den toppkarakter. Det er noe som skurrer. Kanskje det at det blir litt flakkende og forvirrende til tider? Hva er drøm, hva er virkelighet?
Nuhvel. En god film!

8/10













"Neineinei! Du har snudd det helt på hodet du! Suppe spiser man med skje. Spaghetti med gaffel!"

Der Untergang (2004)

Det er april 1945, og Tyskland står ved kanten av nederlag idet den Russiske hæren nærmer seg fra øst, og de allierte styrkene angriper fra vest. I Berlin, Det Tredje Rikets hovedstad, er Hitler fast bestemt på at Tyskland til slutt vil oppnå seier, og beordrer sine generaler og rådgivere til å kjempe til siste mann. "Der Untergang" viser oss hva som skjedde disse siste dagene i "Det Tredje Riket", sett fra Hitlers sekretær Traudl Junges synspunkt, da Hitler og hans nærmeste søkte tilflukt i "Fører-bunkeren" mot slutten av krigen. Vi får se hvordan det påvirket Hitler da hans aller høyeste og mest betrodde offiserer, blant annet Himmler og Göring, vender seg bort fra Føreren for å redde sine egne liv, mens andre, blant annet familien Goebbels, er fast bestemte på å dø sammen med ham. Vi møter en Hitler som sakte men sikkert synker inn i en verden av paranoia, full av optimisme det ene øyeblikket, og villig til å ta sitt eget liv i det neste. Alle kjenner historien, så jeg kommer ikke med noen spoiler når jeg sier at Hitler til slutt tar sitt eget liv. Når omsider Hitler er død, møter vi rester av en styrke som må finne en måte å få slutt på all drepingen som ligger i kampen om Berlin, og til slutt kapitulere. Til tross for løfter de har gitt til sin Fører...

Filmen mottok en Oscar-nominasjon for beste utenlandske film da den kom, og jeg må si jeg er temmelig forundret over at den ikke fikk Oscar for dette. Filmen er rett og slett helt fantastisk! Regissør Oliver Hirschbiegel forteller historien på en meget god måte, og gir oss et godt innblikk i hvordan krigen ble opplevd, sett fra tyskernes side, for en gangs skyld.
Filmen skapte en del diskusjoner da den kom, fordi folk var redde for at den skulle fremstille Hitler på en måte som gjorde at folk begynte å føle sympati med ham, nettopp fordi filmen skildrer en del av hans mer humane sider. Personlig synes jeg filmen skildrer Hitler på en måte som stemmer godt overens med historiebøkene - en mann med svært få sympatiske trekk, et voldsomt hat ovenfor jødene,men også en dyktig hærfører og god familiemann.

som I rollen som Hitler ser vi Bruno Ganz, som jeg synes portretterer Hitler på en så bra måte at det nesten er skummelt! Det er som å se Hitler, og det at han ikke ble Oscarnominert til beste mannlige hovedrolle det året, får meg bare til å riste på hodet. Det er rett og slett en av de beste skuespillerprestasjonene jeg noensinne har sett! Det er godt å se en skuespiller som gjør et SÅ grundig arbeid når man skal spille en SÅ kjent historisk person, og det var mange ganger jeg satt med frysninger når han var på skjermen. Og det er nettopp DET som er så skummelt med denne filmen. Ganz klarer å portrettere Hitler på en slik måte at man som seer nærmest føler sympati med ham. Det var like før jeg felte en tåre i scenen da han tar sitt eget liv...! Men når det er sagt, er ikke Ganz alene med å briljere på settet. Alexandra Maria Lara som Traudl Junge, Corinna Harfouch som Magda Goebbels, Ulrich Matthes som Joseph Goebbels, Juliane Köhler som Eva Braun, Heino Ferch som Albert Speer, Thomas Kretschmann som SS-Gruppenführer Hermann Fegelein, og Ulrich Noethen som Reichsführer SS Heinrich Himmler er samtlige en fryd å se i rollene.
Den nest beste utenlandske krigsfilm jeg har sett, etter Das Boot!

9/10

What Dreams May Come (1998)

Chris Nielsen finner sin "soul-mate" når han er på ferie og møter Annie. Med andre ord: De gifter seg, og blir en lykkelig familie med to barn. Men så skjer det tragiske. De to barna omkommer i en bilulykke. Chris og Annie sliter med sorgen, men de klarer seg så lenge de har hverandre. Men så, fire år senere, skjer det nok en ulykke, men denne gangen er det Chris som er involvert. Også han omkommer, og vi får følge ham i livet etter døden. Her møter han Albert, som viser seg å være en lege han praktiserte under for mange år siden, og Albert blir en slags veileder i etterlivet og viser ham alt det fantastiske som finnes her. Her er verden akkurat slik som man drømmer at den skal være. For Chris blir det å være i himmelen som å leve i et maleri. Et maleri som kona i det virkelige livet holder på å male... Deres drømmemotiv, hvor de hadde planlagt å trekke seg tilbake til når de ble gamle sammen.
Men til tross for denne paradisiske tilværelsen, er savnet til kona for stort for ham, og han føler seg tom uten henne. I den virkelige verden føler Annie det samme, og klarer ikke leve uten Chris, noe som ender med at hun tar sitt eget liv. Chris får vite dette, og tror nå han vil få se sin kone igjen. Det er bare ett problem: De som tar sitt eget liv havner visstnok i "helvetet". Fast bestemt på å redde henne, reiser Chris til helvete sammen med Albert og "The Tracker" for å redde henne for denne fortapelsen som hun ikke engang selv vet at hun har tvunget på seg selv.
Filmen ble belønnet for Oscar for beste visuelle effekter, og det er kanskje ikke så rart når man ser denne filmen. Effektene er spektakulære, og gir virkelig oss seere en god følelse av at det er akkurat slik det er når vi kommer til "himmelen". Filmen er en ren visuell nytelse, rett og slett. Filmingen er glimrende, kulissene er Oscar-verdige (ja, de ble nominert også), og musikken setter kronen på verket slik at man nærmest griner i hver scene.
Regien er ved Vincent Ward, og er ikke akkurat Hollywoods mest kjente navn. Men med denne filmen viser han at man ikke trenger å ha en milevis lang filmresymé for å gjøre det bra i regi-stolen. Sam Mendes gjorde det med American Beauty, Ward gjør det med What Dreams May Come. (Selv om Mendes fikk Oscar for SIN innsats da...). Ward visualiserer forestillingen om himmel og helvete på en praktfull måte, så bra at man nærmest GLEDER seg til den dagen kommer! Han klarer å sette stemningen såpass bra på både himmel og helvete at man nærmes føler at man virkelig ER der, når man ser filmen.
I rollen som Chris ser vi en fremragende Robin Williams som også i denne filmen viser at det å spille alvorlige roller virkelig er noe han virkelig mestrer. Året før fikk han Oscar for sin rolle i Good Will Hunting. han spiller ikke så veldig mye dårligere her akkurat :) Som Albert ser vi Cuba Gooding Jr., svenske Max Von Sydow som "The Tracker" og Anabella Sciorra som Annie. Tre skuespillere som forøvrig også gjør glimrende roller i denne filmen!

Jeg så denne filmen ikke så lenge etter at den kom husker jeg, men så falt den raskt i glemmeboken. Hvorfor, aner jeg ikke, for dette er sånn type film man ikke glemmer så lett. Men så så jeg noen klipp nylig fra denne filmen, og jeg tenkte: "DEN filmen SKAL jeg ha! For jeg synes å huske den var helt fantastisk!" Når det er sagt, så er den ikke SÅ fantastisk. Ikke slik jeg husker den fra den første gangen. For det blir litt for mye av det gode til tider. Litt _for_ mye død og elendighet, og litt for mye sukkersøte standard happy far-møter-sin-døde-familie-gjenforenings-scener. Altså, misforstå meg rett, for jeg liker egentlig slike filmer. De er så koselige, men skal man være objektiv, så blir det litt for mye.
Bortsett fra det er filmen god og rørende, glimrende regi, og flotte skuespillere. Og så synes jeg den gir en glimrende versjon av hvordan etterlivet er (dersom det virkelig ER noe sånn da...).
Kort oppsummert: En ikke dårlig film, men ikke forvent så altfor mye, når det gjelder handling. Kos deg heller med skuespillet og effektene/kulissene! For DET er magisk i denne filmen!

7/10













"Fido, KILL!"