Mystic River (2003)

De tre vennene Jimmy, Sean og Dave vokser opp sammen i Bostons arbeiderklasse. De spiller hockey i gatene, og skriver navnet sitt i nylagt sement. Men så skjer det en tragedie – Dave blir bortført i flere dager av to menn som forgriper seg på ham, en hendelse som får vennene til å gli fra hverandre, og mister kontakten. Flere år senere blir en 19 år gammel jente brutalt drept. En hendelse som bringer de tre vennene sammen igjen, da det viser seg å være datteren til Jimmy. Dave mistenkes for drapet, og Sean som nå har blitt politimann må løse saken før Jimmy, som for øvrig har sonet noen år i fengsel, tar saken i egne hender.

Clint Eastwood har regissert denne intense spennende thrilleren, en jobb han som vanlig gjør på mesterlig vis. Fra begynnelse til slutt lar han oss sitte på kanten av stolen og gruble på HVEM den skyldige egentlig ER, eller om det virkelig er Dave som har gjort det. Eastwood bygger handlingen rundt de ulike familiene som er involvert og viser på en glimrende måte den fortvilelsen, desperasjonen, og sinnet som utløses av en slik hendelse. I rollene som de tre vennene ser vi Sean Penn som Jimmy, Kevin Bacon som Sean og Tim Robbins som Dave. Tre glimrende skuespillere med like glimrende skuespillere som Laurence Fishburne, Laura Linney og Marcia Gay Harden som selskap i de øvrige rollene. Sean Penn storspiller i denne filmen, og viser hvor fortjent den Oscaren han fikk for rollen egentlig er. Det samme gjør Tim Robbins som også ble belønnet for Oscar for sin rolle.

Brian Helgeland, som sørget for manus-Oscar til L.A. Confidential, har tilrettelagt manuset til denne filmen ut ifra boken av Dennis Lehanes, og Eastwoods regi ut ifra dette manuset, i tillegg til et storslagent skuespillerensemble gjør at denne filmen blir et sant mesterverk! Eastwoods regi gjør oss også godt kjente med karakterene, og lar oss som seere føle både sympati, fortvilelse, sorg og sinne sammen med dem. Og det er slik det skal være når man ser en film. Gjennom hele filmen får man stadig hint om hvem som kan være den skyldige, men det som er så bra med denne filmen, er at Eastwoods regi gjør at man ikke klarer å gjette det før til slutten.
En intens filmopplevelse, med en sterk handling som alle bør se. Elven har mange dybder. La den skylle over deg…

9/10

Mission Impossible III (2006)

Enkelte filmer håper man det kommer maaaaaaange av. Mission Impossible er en av dem, for så langt har ikke disse filmene skuffet, og forventningene til film nummer tre var derfor for min del temmelig skyhøye!
Denne gangen blir Ethan Hunt kalt tilbake i tjeneste for å sloss mot den sadistiske våpenhandleren Owen Davian som har kidnappet IMF-agenten (NAVN). Men noe går galt, og Hunt må hindre Davian fra å drepe sitt neste mål: Ethans kone…

Tredje film. Tredje regissør. Tredje gang glimrende action! J.J. Abrams, mannen bak seriene Alias og LOST, regisserer den tredje og siste filmen i rekka, og mannen viser at dramatisk action er noe han virkelig KAN! For makan til action har vi vel neppe sett i noen av de tidligere filmene! Jeg må innrømme jeg var spent da jeg hørte at det skulle komme en film nummer tre, for etter å ha sett en action-orgie fra John Woo i film nummer to, var jeg lenge usikker på om det var mulig å ”hoppe etter Wirkola” med film nummer tre. Så fikk jeg greie på at det var J.J. Abrams som skulle levere greia, og jeg skjønte med en gang at ”Jaja, da blir det i alle fall action!” Og ganske riktig. Men jaggu klarer Abrams å levere en god regi i tillegg. Her er det ikke bare tanketomme eksplosjons-skyte-hoppe-fra-avsindig-høye-høyder-stunts-usannsynlige-neveslagsmålscener. Mannen har tatt hensyn til at det er et plott i forhold til karakterene som må ivaretas også, og man kjenner fortvilelsen til Hunt på kroppen under enkelte scener.

Tom Cruise spiller Ethan Hunt for tredje gang, en rolle det virker som han trives i, for denne karakteren er en som passer ham godt og som han gjør meget bra. Men så er jo ikke Cruise kjent for å skuffe i så altfor mange roller heller, akkurat. Mannen er rett og slett en glimrende skuespiller! Som hans nemesis denne gangen ses Philip Seymour Hoffman i storform i rollen som Owen Davian, en rolle han gjennomfører på mesterlig vis! En sann fryd å for en gangs skyld se ham som bad guy! Videre er ikke resten av skuespillerlisten noen skuffelse heller: Ving Rhames er like god som alltid som Luther, Laurence Fishburne som IMF-sjefen (NAVN), samt Billy Crudup, John Rhys-Meyers, Michelle Monaghan og Keri Russel i de øvrige rollene.
Til vanlig har oppfølgerfilmer en tendens til å være heller dårlige og sliter med å levere i forhold til sine forgjengere. Mission Impossible er ikke en av dem. Det er ikke ofte jeg synes en av oppfølgerne er bedre, i hvertfall ikke film nummer tre, men denne gangen virker det jaggu som om det er tilfellet! Jeg digget den rett og slett! Man får ikke bedre action enn dette. Med mindre hovedpersonen er en bakfull sliten ire ved navn John McClane…! ;)
MASSE action, i tillegg til en god story. Sånn skal det være! :)

8/10

"Hei!! Hvem var det som prompa???"

Terminator 3 (2003)

”I’ll be back!” Og sannelig kom han tilbake i en treer! Arnie er tilbake nok en gang som T-101, maskinen som først ble sendt tilbake for å drepe Sarah Connor fordi hun etter hvert ville føde en sønn som skulle bli en leder i motstandsbevegelsen mot maskinene. Så ble han sendt tilbake for å BESKYTTE denne sønnen, og nå er han for tredje gang her for å beskytte John Connor nok en gang, men denne gangen også jenta som skal vise seg å bli hans kommende ”fru” – Kate Brewster. Men heller ikke denne gangen skal denne oppgaven vise seg å bli ”lett”. For akkurat som i film nummer to, er det en annen maskin som har i oppdrag å utslette John Connor og Kate Brewster. Jakten er i gang nok en gang, og det store spørsmålet som vanlig er: ”Klarer de DENNE gangen å forhindre denne STORE atomkrigen??”

Ordtaket sier ”Alle gode ting er tre.” Dette stemmer ikke i dette tilfellet. Når det gjelder Terminator er alle gode ting 2, for de foregående to filmene var rene perler! Man kan trygt si at film nummer tre er en unødvendig oppfølger. Klisjeene ramler inn i bøtter og spann her. Det som slo meg mest når jeg så denne filmen, var egentlig hvor utrolig lik film nr to den er. En terminator sendes tilbake for å beskytte, en sendes for å drepe. Og så bruker de to timer på å løpe fra hverandre, komme i kontakt med hverandre, slåss så robotdelene flyr i hytt og pine, og ting rundt omkring eksploderer. Akkurat som i film nr to. Bortsett fra at i film nummer to, så funka det…! Har manusforfatterne John Brancato, Michael Ferris og Tedi Sarafian egentlig SETT film nr 2??? Jeg tror egentlig ikke det, for da ville de visst hvordan de kopierer den…! Men en ting skal dem ha: De klarte jaggu å få til en overraskende slutt…!


De to foregående filmene ble regissert av James Cameron, og takk Gud for at det ikke er ham som står for regien denne gangen. Tenk hvilken skamplett det ville vært på rullebladet hans..! Denne gangen er det Jonathan Mostow som rører i gryta, og jo da, han gjør jo for så vidt en grei jobb han. Han har klart å mekke en heidundrandes actionfilm! For underholdende, DET er den! Det er bare det at alt er så t-å-p-e-l-i-g! Det sier litt når man klarer å gjøre Arnies terminator til en robot med psykologikunnskaper…. What the f…???
I de øvrige rollene møter vi Nick Stahl som John Connor denne gangen, og jeg må si han klarer å fylle skoene etter Edward Furlong temmelig bra. Til å begynne med var jeg skeptisk til tanken at noen andre skulle ta over rollen som John, men Stahl er en dyktig skuespiller han, og gjør slettes ingen dårlig jobb her. Heller ikke Claire Danes i rollen som Kate Brewster er noen skuffelse. Hun er bare litt vel sutrete til tider, noe som jeg synes ble lettere plagsomt. Men ellers gjør hin en grei jobb. Arnold er nok en gang robot, og jeg begynner jaggu å lure på om han IKKE driver med skuespill i disse filmene. Kisen er stiv som en stokk og såpass mimikkløs i denne filmen at man lurer på om det kanskje var en tabbe å gjøre en filmrolle som robot etter å ha gått inn i politikken…?? Som den andre terminatoren møter vi Kristanna Loken. Jupp – en kvinnelig robot denne gangen, og jeg må være ærlig og si at jeg faktisk synes hun gjør seg som en liten ”terminatrix”.
Nei, filmen er ikke noe bra. Men den er sykt underholdende. Og det er dette som redder den. Actionsekvensene er en sann fryd, og stuntene spektakulære! Spesialeffektene er så gode som bare ILM kan gjøre dem, og slutten er så god at bare den alene løfter filmen noen hakk.
Folk med ”normal” filminteresse, i stedet for sånne som meg som overanalyserer hver en scene i forhold til filming, regi osv, tror jeg kommer til å digge denne filmen. Man venter action, og FÅR det! Bare ikke forvent god handling!

4/10

"Itj GÅÅ fra mæ Piæær, æ kan itj leev utn dæ shø'!"

Plan 9 From Outer Space (1959)

Etter å ha sett Tim Burtons eminente kunstverk Ed Wood, MÅTTE jeg bare se Plan 9 From Outer Space. Det viste seg nemlig at jeg IKKE hadde sett denne filmen, som jeg i utgangspunktet hadde trodd..!
Nå er den endelig sett, og jeg har sannelig fått en opplevelse for livet! *ler*
Jeg kan ta et kjapt resymé over handlingen:

Romvesener vekker til live døde folk, og gjør dem dermed til Zombier og vampyrer for å stoppe menneskeheten fra å skape "Solaranite". Et sprengstoff som visstnok kan sprenge.... hele universet...!! (Nei, det er ikke småtteri skjønner du!) De mener med andre ord at en hel hær med zombier kan hindre oss mennesker fra denne grusomme skjebnen (for øvrig ser det ikke ut til at det faktum at de bare så langt har lykkes i å vekke til live bare TRE personer, får dem til å miste motet innen dét området). Størsteparten av handlingen foregår på en "kirkegård" hvor det er en UFO som lander, og det er litt skummel røyk i kulissene, og et par folk som vandrer rundt i typisk zombie-bevegelser, og prøver så godt de kan å se skumle ut. Stort mer er det egentlig ikke å si om den saken...


Dette er filmen som Edward D. Wood jr ble kjent for. Problemet er bare at den sørga for at han ble kjent som tidenes verste Hollywoodregissør noensinne! Og når man ser denne filmen, så skjønner man raskt hvorfor! *ler enda mer*
Her er det kulisser som beveger seg i bakgrunnen, flyvende tallerkener som man ikke skal se lenge på før man ser at det er pai-fat og andre kakefat, man ser trådene de henger i, men den aller største perla når det gjelder "flauser", er det faktum at en av hovedpersonene i filmen skifter utseendet med jevne mellomrom. La meg utdype: Ed Wood ville ha legenden Bela Lugosi til å spille den gamle mannen som mister kona si i filmen, og hadde noen gamle opptak med Bela som han bygde handlingen og de andre opptakene ut ifra. Problemet er bare det at Lugosi døde før de fikk gått i gang skikkelig med innspillingene, noe som satte Mr. Wood i en aldri så liten klemme. Men han fant en løsning! En løsning som ga nok en grunn til å kåre denne filmen til tidenes kalkun: "Man bruker da bare en stand-in! En stand-in som likner fra nesa og opp! Man trenger da ikke vise ansiktet sitt! Mannen skal jo bare gå rundt og se skummel ut!" I tillegg klippet han inn de scenene han HADDE med Bela Lugosi, som forøvrig var spilt inn på høylys dag. Så enkelte plasser i filmen, skifter det plutselig fra dag til natt, og så tilbake igjen!

Nei! Det er mye man kunne sagt om denne filmen, og jeg kunne sikkert holdt på i det uendelige, men jeg holder meg til å si følgende: Filmen må bare oppleves! Det finnes ikke mange filmer som er mer elendig enn hva denne er, men samtidig havner den i kategorien over filmer som er SÅ elendige at de bare blir morsomme å se på. Rett og slett en udødelig kalkun-klassiker.
Problemer mitt er bare at jeg ikke har PEILING på hvilken karakter jeg skal gi den. Altså: den ER elendig, og burde derfor få på minusskalaen, men så er den bare så vanvittig morsom nettopp på grunn av dette, og dette får meg til å tenke på om jeg derfor skal gi den toppkarakter...! Nei, jeg setter den midt på inntil videre, så får jeg heller komme tilbake og endre karakteren senere *ler nok en gang*

5/10













Det har kommet kraftig kritikk på de nye utstillingsdukkene hos Brio de siste ukene...

Ed Wood (1994)

Edward D. Wood jr. ble betraktet som tidenes verste Hollywoodregissør, og filmene hans har fått status som kultfilmer i løpet av de senere årene, takket være dette. Hans mest kjente film er kanskje "Plan 9 from Outer Space" som er så dårlig at den ble kåret til tidenes verste film noensinne.
Ed Wood var kjent for sin "originale" stil ved at han blant ikke brydde seg noe om en kulisseffekt veltet under innspilling eller ledningene vistes, og når en films planlagte hovedperson dør under innspillingen for å bli erstattet av en stand-in som er mye høyere og må gjemme ansiktet sitt gjennom resten av filmen på grunn av dette, skjønner man hvorfor man blir kåret til tidenes verste regissør...
Men så skjedde det noe gøy i 1994. Tim Burton bestemte seg for å lage en film. Og filmen skulle handle om tidenes verste Hollywoodregissør - Ed Wood.

I filmen møter vi en ung Edward D. Wood (Johnny Depp i en fabelaktig rolle, som alltid), som lever i kjølvannet av Orson Welles' suksess Citizen Kane, og er derfor på evig søken etter å lykkes i show-biz, og lage en stor kassasuksess. Men det er ikke så lett når man ikke har penger, og bare har et skuespillerteam man ikke akkurat kan skryte av: dronningen innen TV-grøss (Sarah Jessica Parker i rollen som Dolores Fuller), en svensk overvektig fribryter (George "The Animal" Steele i rollen som Tor Johnsen), og en avdanket skuespillerlegende (Martin Landau i rollen som Bela Lugosi). Utrolig nok fikk Ed Wod laget flere filmer, og dette er filmen som handler om hvordan han til slutt fikk laget den filmen som gjorde ham kjent - ja rettere sagt legendarisk: Plan 9 From Outer Space.

Og hva kan jeg si? Annet enn at Tim Burton nok en gang viser hvorfor han er min favorittregissør?? For filmen oser av at det er Burton's verk dette her. Mannen har en måte å visualisere ting på som jeg synes er av en annen verden! Filmene hans er rett og slett en magisk opplevelse, og denne filmen er absolutt ikke noe unntak! Det eneste jeg skjemmes over, er at jeg ikke hadde sett den tidligere...! Skal man lage en film om tidenes verste regissør, finnes det ikke en bedre mann til jobben å få fram vittighetene, og det absurde ved hele opplegget! Burton har en regi som man legger merke til allerede under åpningsscenene, og det er derfor jeg elsker filmene til denne mannen. Det, samt at man som regel får en film med en morsom story, i tillegg til glimrende skuespillere.
I denne filmen møter vi en haug med store talenter. Johnny Depp briljerer som den eksentriske Ed Wood, og viser som vanlig hvilken dyktigskuespiller han er. Han er rett og slett fabelaktig! Martin Landau vant Oscar for sin portrettering av legendariske Bela Lugosi, som for øvrig gjorde seg selv til en legende ved å spille Dracula i de mest kjente Dracula-filmene og alle de andre monsterfilmene som herjet fra 30-tallet. Martin Landau's arbeid er en sann fryd for øyet, ja, han spiller rett og slett så bra at man får frysninger!
I tillegg møter vi en super Sarah Jessica Parker, den alltid briljante Bill Murray, Patricia Arquette som Kathy O'Hara som etter hvert giftet seg med Wood, og Vincent D'Onofrio som Orson Welles (Jeez!! Han var lik i denne filmen!!).
Som vanlig når det gjelder en Tim Burton-film, har jeg så og si ingenting å utsette når det gjelder det tekniske ved denne filmen. Filmen er i svart-hvitt, noe jeg føler gir en ekstra god stemning i forhold til denne filmen, filmingen er god, og musikken gir en super stemning som i tillegg til at filmen er i svart-hvitt får den til å virke som om er laget på den tiden den handler om. For øvrig var det uvant å høre musikk av Howard Shore i en Tim Burton-film, da jeg er vant til at Danny Elfman lager musikken til alle hans filmer, men Shore gjorde ikke annet enn suverent arbeid!
Til slutt gir Tim Burtons regi den perfekte absurde stemningen som passer til denne filmen, og gjør at jeg ikke klarer å gi den annet enn toppkarakter!

10/10













"Se! jeg kan trylle!! INGEN kanin!!!"