Gandhi (1982)

Gandhi er historien om en enkel mann som ble et symbol på fred og forståelse. Filmen tar for seg livet til Gandhi, fra han var advokat i sin unge alder, til hans siste dager.
Da Gandhi ankommer Sør-Afrika som ung advokat oppdager han allerede da undertrykkelse og rasisme da han blir kastet ut av 1.klasse på toget bare fordi han har en annen hudfarge. Dette vekker sterke reaksjoner hos ham, og han bestemmer seg for å gjøre hva han kan for å likestille levevilkårene der. Raskt blir han en ledende frontfigur da han fremmer metoder for motstand som innebærer ikke-vold og fred, og han får raskt status som frontfigur i kampen mot urettferdighet. Etter noen år flytter han tilbake til India, hvor han innser at han må leve på fattige kår for å forstå hvordan det er å være inder. Han fornekter klær fra den vestlige verden, og begynner å sy sine egne enke klær, og oppfordrer Indias befolkning til å gjøre det samme, samt engasjerer seg voldsomt i kampen om Indias selvstendighet. Gandhi blir fengslet gang på gang opp igjennom årene på grunn av sin såkalte "oppforstring til kamp", noe som gjør at han raskt blir en frontfigur i denne kampen om frihet og selvstendighet, og blir sett på som en leder av hele nasjonen og folket som ser opp til ham.
Det er en intens historie om aktivisme, politikk, religiøs toleranse og frihet.

Richard Attenborough er mannen som forteller denne fantastiske historien om en fantastisk mann som rørte en hel verden med sitt mot og sin "stahet", og dette er en jobb Attenborough løser på mesterlig vis. Attenborough har en måte å fortelle handlingen i filmene sine på, som gir et enormt inntrykk av autensitet og troverdighet. Han får fram viktigheten i det som skal fortelles og gir oss seere et meget godt og realistisk bilde på det. Akkurat som i Cry Freedom forteller Attenborough en historie om undertrykkelse og raseskille på en troverdig og god måte. Filmen handler om en mann, men han glemmer ikke å fokusere på folket og omgivelsene og deres reaksjoner på Gandhis engasjement. Vi får et godt inntrykk av folkets påvirkning og økende støtte til Gandhi, og dette er noe av det som gjør at jeg synes regi-Oscaren til Attenborough er så fordømrade velfortjent! Det fortelles ikke bare en historie om en mann her, det fortelles også en historie om et lands frihet og selvstendighet, og dette klarer Attenborough å få fram meget tydelig.

Videre er filmen teknisk sett perfekt! Scenografien er helt fantastisk, filmingen glimrende, og bare tanken på at de fikk 300 000 statister til scenen med Gandhis begravelse er nok til å bøye seg i støvet for denne filmen.
Ben Kingsley spiller hovedrollen som Mahatma Gandhi, en rolle som kom tidlig i hans karriere og som til dags dato, i følge min mening, er hans beste noensinne! Kingsley ble belønnet med Oscar for rollen, og dette er uhyre velfortjent. Kingsley ER rett og slett Gandhi! Det er helt syk hvor mye han likner!
Gandhi er en fantastisk film, den har alt en god film trenger: gode skuespillere, flott scenografi, troverdighet og realisme og sist, men ikke minst glimrende regi! Rett og slett en fantastisk historie om en mann og hans triumf som forandret en hel verden for alltid!

10/10

Déjà Vu (2006)

Tidlig på morgenen fettirsdag sprenges en bombe på en ferge, og over 500 personer (inkludert barn) blir drept i eksplosjonen. Doug Carlin, en føderal agent blir tilkalt til åstedet for å være med på etterforskningen. Her får han tilbudet om å være med en undersøkelsesgruppe som har utviklet en nye teknologi som gjør det mulig å bruke satelittbilder til å digitalt gjenskape i sammenhengende bilder (og med lyd..!) hva som skjedde for fire dager siden. Ved hjelp av dette kan de bevege seg rundt i rommet med satelitt-bildene på en måte at det nesten er som å være der. Carlin begynner raskt å fatte mistanke til at ting ikke er helt som det burde være, og det viser seg at det de egentlig ser, ikke bare er bilder, men den faktiske fortiden.... LIVE! Dette er noe som raskt får Carlin til å tenke på om dersom det er mulig å manipulere tiden slik at de kan SE inn i den, er det da mulig å SENDE ting tilbake? Som ham selv..? Spørsmålet er om de vil klare å hindre det som skjedde i fortiden, uten at det vil føre til farlige endringer i nåtiden? En intens kamp om tiden er dermed i gang...

Produsenten er Jerry Bruckheimer. Regissøren er Tony Scott. Høres det kjent ut? Har du sett filmer som Top Gun, Days of Thunder, Beverly Hills Cop 2, Rødt Hav og Enemy of the State burde det gjøre det. Dette er alle filmer som bekrefter at dette er et samarbeid som FUNGERER så det holder!! De to har gitt oss topp underholdning HVER gang, og jeg storkoser meg hver gang jeg ser en film hvor disse to karene har samabeida. Heller ikke denne gangen skuffer de.
Tony Scott i seg selv er en regissør som fortsatt har tilgode å skuffe meg. Jeg til dags dato ikke sett en eneste dårlig film av denne mannen, og mye av grunnen til det (så og si nesten ene og alene grunnen egentlig) er hans stil. Jeg har snakket om Scotts måte å lage filmer på tidligere under omtalen av Man On Fire. Scott bruker filming og klipping for å få fram handlingen i filmene sine, og allerede ved åpningsscenen gjør dette seg gjeldende. Åpningsscenen er ikke annet enn visuelt nydelig å se på. Det er sakte film, det er rask klipping som gir oss raske nærbilder av de ulike passasjerene, samt omgivelsene, også toppes det hele med sykt glimrende musikk av Harry Gregson-Williams som setter en stemning som gir deg gåsehud. Man VET at noe er i ferd med å skje, takket være Scotts avslappende stil og musikken. Med tanke på hvor brutal scenen egentlig er, så er den likevel nydelig å se på, takket være Scott. Og sånn fortsetter det i grunn gjennom hele filmen. En annen scene jeg ble meget imponert over er en scene der hvor Carlin skal, ved hjelp av disse "fortids-opptakene", finne ut hvor gjerningsmannen som de har avslørt tidligere er på vei hen. For disse satelitt-opptakene har en begrenset rekkevidde, og Carlin må derfor kaste seg i bilen og "kjøre etter" for å finne ut hvor gjerningsmannen oppholdte seg for fire dager siden. Her klarer faktisk Scott å skape en sinnsyk spenning i en absurd biljaktscene etter.... ingenting...! (Nei, det er ikke så lett å forklare). Det sier litt om hvor dyktig denne regissøren egentlig er, og filmen er stappfull av slike Scott-perler!
Når det gjelder handlingen, er jeg litt splittet i hva jeg egentlig skal synes. For her er det lett å havne i den fellen at man raskt kan forvente en science fiction-film med tanke på at det snakk om å kanskje kunne reise i tid. Men det som er så bra i denne filmen, er at de har klart å vende handlingen rundt disse teoriene slik at det faktisk blir troverdig. De toner det ned, og fokuserer eller på at det er snakk om en vitenskapelig teori, og mer skal jeg egentlig ikke si for ikke å avsløre altfor mye av det som skjer i filmen. Se den heller :)
Foran kamera møter vi Denzel Washington i rollen som Carlin. Og dette er tredje gang vi ser ham i samarbeid med Tony Scott. Og hva kan jeg si? Alle gode ting er sannelig tre! Det er temmelig tydelig å se at Denzel storkoser seg i samarbeid med denne regissøren, for også i denne Scott-filmen er han i storform! Denzel viser at man kan kaste hvilken som helst rolle til ham, og han vil simpelthen briljere. Er ikke rart denne karen er en av mine favorittskuespillere!
Og han har god støtte. I de øvrige birollene møter vi Val Kilmer som heller ikke har for vane å skuffe, men denne gangen får han dessverre servert en rolle som det ikke er noe å rope hurra for. Men dette er ikke Kilmers feil. Her er det manuset og karakteren som skal ha skylden, for Kilmer gjør det beste som er mulig å få til med denne karakteren han. Så han skuffer ikke som skuespiller.
Paula patton spiller en dame som blir temmelig sentral i filmens handling, og til tross for at dette er en skuespiller som er ganske fersk for de fleste, så gjør hun rollen sin på en god måte.
Videre møter vi også Adam Goldberg som som vanlig gjør en god rolle og bringer litt humor til handlingen med sitt vittige vesen, og Jim Caviezel i en meget god rolle.
Som en konklusjon vil jeg si at dette er en knakende god film. Handlingen er kanskje litt for sci-fi til tider, men den fungerer i denne sammenheng. Dessuten er den syykt spennende, og Tony Scotts regi er som vanlig intens. Intens god!

8/10














"Nei dæven!! Er de halvsøsken??? De er jo elskere?!?"
"Mm. Jeg SA jo at det skjer ting i Hotell Cæsar for tiden!"

The DaVinci Code (2006)

Midt under en boksignering etter en forelesning om religiøse symboler, blir Robert Langdon, professor i religiøs symbiologi ved Harvard, kontaktet av det franske politi. Den franske museumskuratoren Jacques Sauniere er funnet myrdet midt i det ærverdige franske museet Louvre. Men ikke bare det. Sauniere er naken, og på kroppen har han et stort pentagram tegnet i blod, og ved siden av liket er det skrevet en ubegripelig kode. På åstedet får Langdon en diskre melding fra Sophie Neveau, en fransk kryptograf, at hans liv er i fare. Uvitende om at han er mistenkt i saken, oppdager langdon at han er mer involvert i denne saken enn det han selv hadde ønsket, og at han spiller en stor rolle i å få løst mysteriet med koden. Med hjelp fra Sophie Neveau, løser Langdon koden ved liket, en kode som avslører langt flere ledetråder. Ledetråder som tar dem gjennom kunstverk av DaVinci, koder som fører til at de straks oppdager at de er på sporet av en temmelig legendarisk skatt med en hemmelighet som kirken er villig til å drepe for å holde skjult. Under denne skattejakten finner de koplinger til Sauniere som viser at han hadde tilknytning til en hemmelig orden, kalt Sion-ordenen. En orden som gjennom historien har hatt medlemmer som Newton, Botticelli, Hugo og Da Vinci. En voldsom jakt er igang, en skattejakt som tar dem fra Franrike til England og løses ikke gåten i tide, går den største skatten noensinne med hemmeligheten i graven.

Jeg tror aldri jeg tidligere har vært SÅ spent på en film før, som jeg var på denne filmen. Jeg er nemlig en av dem som har lest boken og synes den var noe av det beste jeg har lest! Forventningene til en filmatisering var derfor skyhøye, og telte dager til den kom på kino allerede flere måneder før premieren. Så kom premieredagen, jeg gikk på kino, og som vanlig etter å ha sett en filmatisering av en bok jeg likte gikk jeg ut av kinosalen med blandede følelser. Nei, den var ikke like bra som boken. Lik, ja, men det manglet for mye. Handlingen var for presset for en kinoversjon, det virket som om de hadde dårlig tid under innspillingen, og skuespillerne virket uengasjerte. Så jeg endte opp med terningkast 4 husker jeg. Men så kom den på DVD med 25 minutter ekstra scener. Og nok en gang var forventningene skyhøye. Og jeg kjøpte den, og jeg så den... og ble glad! Filmen var blitt MYE bedre, og jeg opplevde ikke det samme stresset med å få ferdig filmen som tidligere. La meg gå litt nærmere innpå hva jeg mener:
Ron Howard er mannen som skulle hale denne enorme bestselgeren i land på lerretet. Dette er mannen som har gitt oss glimrende filmer som Apollo 13, Ransom, A Beautyful Mind for å nevne noen, og dette er alle filmer som viser at mannen har peiling på det å skape filmer som får deg til å sitte på kanten av stolsetet i spenning. Og det klarer han også her. På en eller annen måte har han klart å ivareta den spenningen som Dan Brown får fram i boken når det gjelder jakten på de forskjellige ledetrådene, samt avsløringene rundt dem. Her har Howard rett og slett stålkontroll! I tillegg til å ivareta den spenningen, klarer Howard å vise oss at det er en historie å fortelle her. Dette gjør han ved å tone ned spenningen såpass at han unngår å lage filmen til en heseblesende action-film, som kan være lett med en slik type handling. I stedet konsentrerer Howard seg om å fortelle historien ved å få fram historiske opplysninger ved hjelp av dialog mellom skuespillerne, musikk som setter en god stemning, samt fokusere på omgivelsene. Når det gjelder det siste, føler jeg at Howard kunne brukt lengre tid enkelte plasser, men det er bare fordi jeg har lest boken og ventet spent på hvordan det så ut enkelte plasser ut ifra hvordan de var beskrevet der. Her ble jeg litt skuffet. Ellers gjør Howard en grei jobb med å få fram handlingen til Dan Brown på en god måte, selv om jeg må si at han har gjort bedre jobber tidligere med filmer som A Beautyful Mind, Apollo 13 og Ransom.
Når det gjelder skuespillerne er det en stjernesamling av en annen verden. Det eneste som er litt synd er at det virker som om disse er valgt bare for å oppnå publisitet. Mange av dem gjør middelmådige prestasjoner, og virker til tider uengasjerte. Tom Hanks spiller Robert Langdon, en rolle jeg synes han passer i, men som jeg ikke synes han gjør på noen særdeles imponerende måte. Han spiller bra, det er ikke det, men jeg har bare sett ham så mye bedre i andre roller... Synd.
I de øvrige rollene møter vi Audrey Tautou som Sophie Neveau, Jean Reno som politimannen Bezu Fache og Sir Ian McKellen som Leigh Teabing. De to siste gjør gode roller og portretterer karakterene sine på en god troverdig måte. Det samme kan ikke sies om Tautou dessverre. Hun er søt og pen, men det holder ikke her. Hun spiller ikke noe særlig bra, og jeg synes ikke hun passer i rollen i det hele tatt.
Den beste rolleprestasjonen i denne filmen ligger hos Paul Bettany i rollen som munken Silas. En Opus-Dei munk som tukter seg selv med Celice-bånd rundt låret og pisker seg selv på ryggen i sin tjeneste til Gud, og som er besatt på å hindre Langdon i å løse mysteriene. Paul Bettany får fram Silas' voldsomme personlighet på en perfekt måte. Skuespillet hans er rett og slett nydelig i denne filmen!

Kort oppsummert vil jeg si at dette er en god film. Den har en god regi, glimrende filming, og fantastisk blanding av tilbakeblikk i historien mens karakterene snakker om det som skjedde. Skuespillet er så som så, som sagt, og som vanlig når det gjelder filmatisering av en bok tar de seg litt for mye friheter til tider. Dette trekker ned litt.
Som filmatisering funker den sånn litt over middels, mens som film i seg selv uten at man har lest boken, er den en glimrende spenningsfilm som er laaangt over middels.
En god "avslappende" thriller, rett og slett...

8/10

The Terminator (1984)

Året er 2029, og verden ligger i ruiner etter en voldsom atomkrig. De få gjenlevende har startet et opprør mot maskinene som startet dette angrepet. I fronten for disse menneskene, står John Connor som har fått rollen som menneskenes leder i kampen mot maskinene. Men maskinene har en plan. De har sendt en av sine egne - en Terminator - tilbake i tid for å drepe John Connors mor, Sarah Connor, før han blir født. Menneskene på sin side sender soldaten Kyle Reese for å beskytte Sarah. Intetanende havner Sarah Connor midt i sitt verste mareritt noensinne, og må sammen med Reese finne en måte å stanse denne maskinen før han får tak i henne. Det store spørsmålet er: Kan Sarah unnslippe denne ustoppelige trusselen og redde sitt framtidige barns liv, eller menneskeheten bli utryddet av en alvorlig rå klump med mutantmetall?

Enkelte filmer blir klassikere, enten vi liker det eller ikke. Denne filmen er en sann klassiker. Hvorfor, er jeg egentlig ikke helt sikker på... For konseptet er egentlig latterlig enkelt: En robot sendes tilbake til fortiden for å endre framtiden ved å drepe moren til menneskenes leder. Menneskene sender en soldat for å beskytte denne moren, og en kamp mellom disse to er i gang. That's it! Men det er så mye mer enn det. Og noe av det er det enkle faktum at dette er en film som ble laget tidlig på 80-tallet, en tid da science fiction-filmer ble mottatt med stoooor takk. Og midt oppi denne trenden jumper James Cameron inn med sin fantasi, og gir oss en skikkelse som ble legendarisk med replikker som "I'll be back!" og sitt steinharde ansikt. Litt av æren for at denne filmen ble udødeliggjort skal faktisk Arnold Schwarzenegger ha. Arnie klarte faktisk (i mine øyne) å spille denne maskinen troverdig, takket være sitt mimikkløse ansikt, og stakkato-engelske dialekt. Det er faktisk en rolle jeg synes Arnie gjør bra...! (Det er en setning jeg håper jeg slipper å si så veldig mange flere ganger....!)
Når det er sagt har James Cameron en god kontroll på framtids/nåtids-krasj-filmen sin. Han styrer det hele i land på en god måte, og gir oss et godt innblikk i Sarahs fortvilte situasjon der hun plootselig får vite at hun skal bli mor til framtidens leder, og grunnen til menneskenes overlevelse...!
For øvrig har også Cameron sagt i et intervju en gang at alle filmene han lager er kjærlighetshistorier. Dette kan kanskje være lettere vanskelig å tro når man ser filmene hans. Spesielt filmer som Terminator-filmene, Aliens og The Abyss hvor det er hardpakka action og spenning fra begynnelse til slutt. Det er vel bare Titanic som til tross for heftige actionscener er temmelig gjennomlysende en kjærlighetshistorie. Men så begrunner han det med følgende: "I terminator handler det om kjærligheten mellom en mann og en kvinne (Reese og Sarah), i Aliens forholdet mellom en kvinne og et barn (mor-datter), og i the Abyss om forholdet mellom mann og kone. Det er det som er det sentrale grunnliggende temaet, selv om det er masse action rundt dette." (ikke direkte sitat!)

Så tilbake til filmen! Filmen er spilt inn i 1984, og bærer preg av det på laaaang vei. Spesielt nå når man ser den 23 år etter...! Skuespillet er egentlig ikke noe å hoppe i taket av (bortsett fra Arnies robot-mimikk), regien bærer preg av at det er action og spenning som teller, men får samtidig fram hvor farlige følger det får for framtiden dersom terminatoren lykkes.
Storyen er fantasifull og god den, med tanke på når filmen er laget. Effektene er dårlige når man ser dem nå, men når man nettopp tenker på at filmen er så gammel som den er, så er de temmelig imponerende. Cameron har god kontroll, og gir oss underholdning så det suser etter!
En udødelig klassiker!

9/10
















"Faen! Jeg klarer aldri å treffe den jæ**a kaninen for å vinne dette dritt-skyte-spillet!!"

World Trade Center (2006)

Det er 11.september 2001 og John McLoughlin gjør seg klar til en ny dag på jobb i havnepolitiet. Han står opp klokken 03:30, tar seg en dusj, kysser kona farvel, og ser til barna før han forsvinner ut døra, klar for en helt vanlig arbeidsdag lik alle andre. Ute har solen så vidt begynt å stå opp, og folkelivet begynner sakte men sikkert å yre i gatene.
Så skjer det noe. Man synes man hører et drønn, bakken rister, og det skrangler i glass og andre løse gjenstander. Ingen vet noenting, men ryktene begynner å gå om at det har vært en eksplosjon i World Trade Center. Så kommer beskjeden som ingen helt klarer å oppfatte som troverdig i starten; et fly har flydd rett inn i ett av tårnene...! McLoughlin og hans menn blir kalt ut til åstedet for å hjelpe de som er fanget i bygningen. De er blant de første på åstedet, og dermed blant de første som beveger seg inn i den ødelagte bygningen. Så begynner kaoset. Det går rykter om at et annet fly har krasjet i det andre tårnet... Så begynner alt å riste, og bygningene raser etter hvert sammen. McLoughlin og hans menn blir fanget i ruinene, og en personlig kamp for å overleve er dermed i gang for dem. Til sutt er de bare to overlevende som må prøve å holde liv i hverandre til hjelpen kommer...
Helt fra da jeg fikk vite at disse hendelsene skulle filmatiseres var jeg meget skeptisk. Klarer man å lage en film om USA under angrep, UTEN å vinkle det hele slik at USA framstår som den evige sårbare uskyldige nasjonen, og framstå som erkepatriotisk??
Så fikk jeg greie på hvem som skulle sitte med ansvaret for dette; Oliver Stone, og jeg tenkte med en gang: JA! HAN klarer det!
Men klarte han det? Tjaa, vil jeg heller si. Greit nok, det amerikanske flagget vaier ikke høyt i vinden i annenhvert bilde, og det går ikke akkurat som noen rød tråd gjennom hele filmen at "dette skal sannelig hevnes! Man gjør ikke slik mot Amerika ustraffet!" heller. Stone har vinklet det hele mot menneskene rundt denne katastrofen, og konsentrerer seg om historien til de to politimennene som er fanget i ruienene, og deres familier. Og dette funker. Tingen er bare den at det funker som om det er en helt vanlig dramafilm, og ikke en film om det som skjedde den dagen. Dette sier jeg fordi Stone fokuserer veldig lite på selve angrepet.
Når det er sagt, er starten av filmen visuelt nydelig. Stone bruker de første ti minuttene til å vise oss bilder fra en stille morgen i New York, mens byen sakte men sikkert våkner til liv. Han filmer diverse folk på undergrunnsbanen, folk som går i gatene, vi får også se tomme gater, og Craig Armstrong dekker det hele med musikk som setter en perfekt stemning. En stemning som forteller oss seere at noe er i ferd med å skje...
Stones regi er alltid god. Denne gangen er den også det. Ikke like bra som jeg hadde forventet, men han har temmelig god kontroll på det kaoset som oppstod denne dagen.
Nicholas Cage og Michael Peña som henholdsvis politimennene John McLoughlin og Will Jimeno gjør begge to fremragende arbeid i sine roller, og her synes jeg faktisk Michael Peña er den som leverer best av de to.
I rollen som McLoughlins kone Donna og Jimenos kone Allison, ser vi Maria Bello og Maggie Gyllenhaal, to skuespillere som hver gjør sin jobb utmerket! De gjør sterke og troverdige roller, og man føler desperasjonen og fortvilelsen sammen med dem.Som en oppsummering må jeg si at dette var en helt middels film. Jeg må være ærlig å si at den skuffa meg litt. Jeg hadde venta å se litt mer av det som skjedde enn det vi får se. I stedet synes jeg det blir fokusert vel mye på det som skjer med de to i ruinene og deres familier, og dette gjorde at jeg personlig mista litt følelsen av at det var denne hendelsen med tvillingtårnene filmen skulle handle om. Det blir som jeg nevnte tidligere, at det hele funker som en helt vanlig dramafilm.
Men regien er bra, skuespillet er supert, effektene er helt fantastiske. Men jeg savnet som sagt litt mer World Trade Center-ulykke-handling enn det vi fikk servert, til at man kan kalle filmen World Trade Center. "Problemet" er bare at man har brukt den sanne historien til de to familiene, noe som på en annen side igjen gjør at det hele blir temmelig dramatisk og sterkt.
For øvrig gjorde også dette at filmen ikke ble så patriotisk som den kunne ha blitt. Noe jeg for øvrig fryktet. Stone har gjort en grei jobb han. Det er bare det at den kunne vært gjort så eitrandes mye bedre...!

6/10