The Pianist (2002)

Andre verdenskrig er under oppseiling, og nazistene utbrer seg stadig mer og mer utover Europa. I denne tiden møter vi den polske pianisten og komponisten Wladyslaw Szpilman som bor sammen med familien i den polske byen Warsawa. Szpilman er jøde, noe som gjør at han på nært hold får oppleve hvilke restriksjoner dette fører til for ham, familien hans og hans folk. De blir tvangsflyttet til en ghetto hvor de får oppleve ulike grusomheter nazistene er i stand til å utføre, og da familien skal sendes til en arbeidsleir, klarer han å rømme fra jødeghettoen og inn i byens ruiner. Gjennom filmen følger vi Szpilman og hans kamp for å overleve gjennom lidelser og fornedrelse, og det å overleve i skjul i alle de årene krigen herjet landet.

Filmen er basert på sanne hendelser fortalt av Szpilman selv i hans bok som manuset er basert på. Regien er av Roman Polanski, en glimrende regissør som forteller Szpilmans historie på en meget gripende og troverdig måte. Polanski viser oss krigens sanne brutalitet, og lar oss føle Szpilmans kamp for å overleve helt inn på kroppen. Polanski ble belønnet med Oscar for innsatsen, en Oscar som virkelig er verdig.
I rollen som Szpilman møter vi Adrien Brody som mottok sin aller første Oscar for sin rolleprestasjon, og dette var en Oscar som virkelig var ham verdig! Brody tilfører Szpilman en utrolig varme og troverdighet, og framstiller den fortvilelsen Szpilman gjennomgikk på en meget god måte. Brody gjorde forresten en formidabel jobb med å forberede seg til denne rollen, da han lærte seg å spille Chopin på piano, og oppga både bil og hus for å føle - i liten grad - hvordan det var å være jøde og ikke ha noen eiendeler under krigen...!
I andre roller møter vi blant andre Thomas Kretschmann, en tysk skuespiller vi kjenner fra bl.a King Kong og Der Untergang, og som jeg håper vi får se mye mer til framover. Han er rett og slett en glimrende skuespiller!
Rent teknisk sett er dette en nærmest perfekt film. Filmingen er herlig, det samme er klippingen, kulissene er helt formidable, Roman Polanskis regi får fram krigens brutalitet og menneskenes fortvilelse og håp på en meget god måte, og setter sammen med musikken den perfekte stemningen.
En glimrende krigsfilm!

9/10

Cry Freedom (1987)

Donald Woods er sjefredaktør i den liberale avisen Daily Dispatch i Sør Afrika. Han har skrevet flere artikler hvor han er kritisk over synspunktene til rettighetsforkjemperen Steve Biko. Men når de møtes ansikt til ansikt for første gang og blir kjent, skifter han synspunkt om Biko, og de to knytter et sterkere og sterkere vennskap. Dette fører til sterke reaksjoner blant de lokale styresmaktene i landet, siden Biko er tvunget til taushet og utestengt fra alle sosiale aktiviteter på grunn av sine meninger og ytringer som oppmuntrer de svarte til kamp mot apartheid. Etter hvert som Woods får se apartheid-politikkens sanne ansikt gjennom Bikos øyne, bestemmer han seg for å spre Bikos budskap til resten av verden. Problemet er bare at vennskapet med Biko har ført til at også Woods blir tvunget til taushet av regjeringen, men fast bestemt på å ikke la Bikos budskap bli glemt, bestemmer han seg for å foreta en dristig flukt ut av Sør-Afrika for å fortelle Bikos fantastiske historie om mot til resten av verden. En flukt som setter hele familien hans i fare.

Richard Attenborough har regissert denne fengslende, gripende, spennende og sanne historien om vennskapet mellom to uforglemmelige menn midt oppi den verste tiden med apartheid i Sør Afrika. Attenborough får fram den spenningen og volden som hører med apartheid, og skildrer den ondskapen og det heltemotet som finnes i mennesker på en glimrende måte. Jeg har tidligere bare sett en film regissert av denne mannen, og det var filmen han fikk regi- og produsent-Oscar for; Gandhi, og jeg satt dermed med forventninger om at dette var en handling med et plott som Attenborough kom til å løse på en glimrende måte. Og jeg fikk rett. Mannen er rett og slett dyktig på å få fram følelser i mennesker, og framstille dem på en måte som gjør at man enten hater dem eller forguder dem! Så og si gjennom hele filmen satt jeg med en følelse av sinne. Sinne over hvordan det er mulig for mennesker å være så ondskapsfulle, og enda mer sinna blir jeg når jeg tenker på at dette er en sann historie, og at det som skjer i denne filmen også har skjedd i virkeligheten. Dette var rett og slett en film som nesten gjorde meg flau over å være hvit...!
Når det er sagt, er dette en viktig film. Verden trenger slike filmer som denne, for den gir et godt bilde på hvordan apartheid har foregått, og også foregår fortsatt. Det er skremmende å tenke på hvor mye som fortsatt står igjen å få bukt med, med tanke på at vi er i 2007...!
Av skuespillere finner vi Kevin Kline i rollen som Donald Woods, og denne karen gjør en av sine beste roller i denne filmen! Aldri tidligere har jeg sett Kline så alvorlig og seriøs som i denne filmen, og det passer ham utmerket! Vanligvis finner man Kline i roller som er lettere tøysete og komiske (Olme Beist, In & Out, Wild Wild West, o.l), men her er han seriøs all over the place. Fyren kan rett og slett spille, og viser her hvor godt han hører hjemme i gruppen blant Oscar-vinnende skuespillere (han fikk Oscar for sin rolle i filmen "En Fisk Ved Navn Wanda"). Synd han ikke mottok noen nominasjon for denne rollen, for det fortjener han virkelig!
I rollen som Steve Biko møter vi den alltid glimrende Denzel Washington som BLE nominert til Oscar for sin innsats. Sin første nominasjon før han FIKK sin første Oscar to år etter for sin innsats i "Glory". Denzel er fabelaktig i denne rollen. Personlig synes jeg det er en fryd å se ham i slike roller. Han tilfører dem en realisme på en måte som ingen annen skuespiller kan, og framstiller dem meget troverdig. Bare se på hans framstilling av Malcolm X i filmen med samme navn, så skjønner du hva jeg mener!
Som sagt: dette er en viktig film som alle har godt av å se. Den har et budskap som trenger å komme ut til hele verden, og Richard Attenborough forteller den på en god og realistisk måte.
En bra film som rører deg så det rister i hjerterota!

9/10

Snakes On A Plane (2006)

Man hører tittelen på en film. Man ser coveret. Og så ser man traileren, og skjønner at dette her, det kan aldri bli bra! Snakes On A Plane er en slik film.

Sean Jones er på ferie på Hawaii og blir rent tilfeldig vitne til mordet på en aktor i saken mot en beryktet mafioso ved navn Eddie Kim. Sean blir oppdaget, og har nå Kims bande etter seg. Idet de bryter seg inn på hotellrommet hans, kommer FBI-agenten Neville Flynn til unnsetning. Sean bestemmer seg for å vitne i saken mot Eddie Kim, og blir med nattflyet til Los Angeles under beskyttelse av Flynn. Det eneste problemet er at Eddie Kim er så fast bestemt på å rydde Sean av veien at han får smuglet inn en drøss med giftige slanger om bord på flyet, slanger som er hisset opp av feromoner slik at de blir ekstra hissige og derfor vil drepe alt i sin vei. Slangene blir sluppet løs av en tidsinnstilt mekanisme underveis, og bitemoroa kan dermed begynne.

Dette er en B-film så det holder! Man skjønner ut fra tittelen på filmen at den handler om - ja nettopp - slanger om bord på et fly, og det er da sannelig nok av slanger gjennom denne filmen! Og det er nå jeg skal begynne å rakke ned på så og si det meste med denne filmen... :P
For det første: filmen har et plott som suger hesteballe! En mafioso bestemmer seg for å slippe løs en bønsj med slanger bare for å knerte en eneste tenårings-kjekkas, fordi man er bombesikker på at dersom man gjør slangene gale ved å dynke dem med feromoner så vil de drepe ALT i sin vei?? Give me a break!
For det andre: regien kunne vært så laaaaaaangt bedre. Den skurrer hele veien. David R. Ellis prøver så godt han kan han, stakkar, men får det bare ikke til. Det er enkelte plasser han prøver å få til at vi som seere skal bli kjent med karakterene, for på denne måten å føle sympati med dem, men den eneste tanken jeg satt igjen med, var "Hmm.. lurer på om HU/HAN dør, og i så fall når??"For det tredje: skuespillerne varierer på diverse nivå; alt fra elendige til ikke-fullt-så-elendige. For øvrig gjør kanskje ikke dette så veldig mye, da mesteparten av skuespillet som kreves av dem er å enten hyle når de ser en slange, gurgle når de blir bitt av en slange, eller se styggest ut som mulig dersom de dør etter å ha blitt bitt av en slange.
For det fjerde: filmens skurk er med i til sammen ca to minutter av filmen, og de har derfor prøvd å vinkle skurkerllen over på slangene. Joda, det funker det. Slangene fikk rollen i denne filmen som ondskapsfulle skapninger som bare er ute etter å drepe mennesker og stæsj, men folk med litt mer kunnskaper om dyreriket VET at dette er en teori som på ingen måte noensinne vil funke.
For det femte: filmen er rett og slett dårlig!
MEN! For det er et men her. Og det er at filmen er syykt underholdende. Hvorfor? Jo, fordi man må ta filmen som den er: en b-film som ikke er ute etter annet enn å underholde, og det klarer den til gangs. Samuel L. Jackson er som vanlig en mean motherf***er, noe som ikke er uvanlig når det gjelder rollene vi kjenner ham fra. Han er ikke annet enn über i de fleste filmene han er med i. Dette er langt fra hans beste rolle, men han gjør ingen dårlig jobb her, og det er han som sørger for at vi som seere trekker på smilebåndet til tider.
Nei, jeg har visst slakta filmen nå, men en ting skal sies: Ta filmen for det den er - underholdende. Den er en b-film som er laget nettopp til dette formål, og den ER faktisk spennende. men det holder å se den en gang... ;)

3/10













"Du pus? Når du sa 'gummislange'... mente du ekte slange?? Jeg fant nemlig en sånnen...."

Superman Returns (2006)

Supermann har vært borte i fem år siden noen forskere hevdet å finne spor av hjemplaneten hans - Krypton - ute i verdensrommet. Når han kommer tilbake opplever han at verden har forandret seg litt siden sist. Nasjoner har gått videre uten ham, Lois Lane har fått en sønn og er forlovet med redaktørens nevø, Richard White, og fått Pulitzer-prisen for artikkelen "Hvorfor verden ikke trenger Supermann". I tillegg er Lex Luthor ute av fengselet og har en ny plan som kan ødelegge "milliarder av liv".

Det er mye jeg kunne sagt negativt om denne filmen, for den har en rekke mangler. Problemet er bare det at det er en superheltfilm, og jeg har visst en svakhet når det gjelder slike filmer. Jeg digger dem uansett hvordan handlingen er. Til og med de forhatte filmene "DareDevil" og "Elektra" likte jeg som god underholdning. Superman Returns er akkurat sånn. Den har en handling som skranter så det gjør vondt, men du og du som den er underholdende!! Bryan Singer ga oss to perfekte superheltfilmer da han mekka "X-Men" og "X-Men 2". De hadde i tillegg til å handle om superhelter, en story som funka og glimrende superheltfilm-regi. Men så gjorde han tabben og gikk bort fra X-Men for å lage Superman Returns. For her har Singer virkelig bæsja på leggen når det gjelder story. Uten å avsløre for mye for dere som enda ikke har sett filmen, kan jeg si såpass at det er enkelte ting som blir litt for dumt, rett og slett. Faktisk gjorde det meg til tider litt sinna...!
Når det er sagt, er Singers regi helt grei. Han kan å regissere superheltfilmer, absolutt. Men han skulle lært av sin egen innsats på X-Men-settet. Jeg sier ikke at han gjorde en dårlig jobb med denne filmen, langt ifra. Det er bare det at jeg har sett det bedre.
Det som ER bra med filmen, derimot, er hvor godt bygd opp i mot de klassiske filmene med Christopher Reeve den er. Storyen bygger på det vi allerede har sett i de foregående filmene, og jaggu bruker de opptak med Marlon Brando i denne filmen! Gamle opptak fra den aller første selvfølgelig, men likevel... Det gir en god følelse av at det er en oppfølger fra de foregående filmene, og ikke bare en re-make. Det er bra!
Når det gjelder skuespillerne, er det to personer de har truffet blink med. Den første er Brandon Routh som spiller i sin første film her, og skal man gjøre en debut; hvorfor ikke gjøre det som Supermann?? Det første som slo meg da jeg så klipp fra filmen, var "Ånei!! De har hyra en ung guttevalp som bare er pen å se på, og dermed gjør ham til et tenåringsidol!!" Men så så jeg filmen, og jaggu er han bra i rollen! Det virker som om han har sett opptak av Christopher Reeve i rollen som Kent, for han viderefører Reeves tolkning virker det som. Og han viderefører den BRA! Gutten er jo flink han!
Den andre er Kevin Spacey som Lex Luthor. Si hva du vil, men Spacey er og blir en genial skuespiller. Gi ham en hvilken som helst rolle, og han gjør den med glans! Han er riktignok ingen Gene Hackman (som spilte Luthor i de første filmene, og som forøvrig er en av mine favorittskuespillere), men han gjør en glimrende "stand-in".
Som Lois Lane møter vi en sukkersøt Kate Bosworth, og her kommer bomskuddet. Hun passer ikke. Hun er for ung, for yndig, for søt... og for sutrete! Jeg likte ikke Bosworth i denne rollen. Det er mange andre som hadde passet bedre. Men men!

Såh! hva syns jeg om filmen? Jo! Filmen er KNALL underholdende, for action er det nok av her! I tillegg er effektene så gode at det gir en "super" (tok du'n?? ;) ) stemning! Men så er det det med storyen da. Den trekker heftig ned. Middelmådig regi - ikke dårlig, grei nok - greit skuespill (bra fra Routh og Spacey) og fartsfyllte actionscener sikrer en, i det store og det hele, god filmopplevelse. Litt langdryg til tider. Denne gang blir det ikke bedre enn

5/10

"OI!! Se DER!! Elkjøp har tilbud på det nye SPider-Man-spillet på Playstation 3!!"

The Legend of Bagger Vance (2000)

Rannulph Junuh er en av Amerikas aller beste golfspillere og vinner alt han kommer over. Han har alt han kan drømme om; berømmelse, rikdom og en vakker kvinne – rikmannsdatteren Adele Invergordon. Rett og slett det perfekte liv. Helt til han blir kalt inn i militæret og blir sendt ut i krig – 1.verdenskrig. Her opplever han så mye – unnskyld språket – faenskap at han blir merket for livet, og når han ti år senere kommer hjem, kommer han hjem som en forandret mann. Han drikker, og har trukket seg tilbake fra golfspillingen med unnskyldningen at han har mistet sin ”sving”. Året er 1928 og den store depresjonen rammer landet. I desperasjon for å unngå å måtte selge sin fars store drøm – et golf-kompleks – arrangerer Adele Invergordon en golf-turnering, hvor to av landets mest kjente og beste golfspillere vil delta. Men byens høye herrer vil ha en representant fra sin egen by i tillegg, og bare en er god nok til å spille mot de to andre, nemlig Junuh. Men hvordan skal dem få en avdanket golfspiller som har mistet svingen sin og funnet veien til flaska, til å spille igjen? Hjelpen viser seg i å komme i form av en litt annerledes kar som tilbyr seg å være hans caddie for bare 5 dollar. Hans navn er Bagger Vance…

Filmen er regissert av Robert Redford, en glimrende skuespiller som her viser at han også kan det å regissere. Redfords fortellermåte gir handlingen den gode varmen og humoren den trenger for å gi oss en god filmopplevelse. Han kaster ikke bort unødvendig mye tid med å utdype i det uendelige om hvordan Junuh finner veien til flaska, og dermed har blitt en dårlig spiller. Dette er noe som blant annet fører til at filmen ikke blir så veldig langdryg, men får en god jevn flyt hele veien. Handlingen er god den. En riktig så koselig historie, med et morsomt sluttpoeng, og Redford forteller den på en behagelig måte.
Og så er det skuespillerne da. Jeg må si den eneste grunnen til at jeg kjøpte denne filmen, var faktisk at det var en dramafilm med Will Smith. For med filmen Ali viste Will Smith at han faktisk KAN å spille seriøse roller, og en annen dramafilm med ham er derfor verdt å eie. Og han skuffer ikke! Langt ifra! Han er glimrende i rollen som Bagger Vance, en kar som kanskje ikke er helt som alle andre. Han er også den som tilfører filmen humor og varme. Faktisk en av de bedre rollene jeg har sett av Smith. I alle fall den som utmerker seg mest i denne filmen. I rollen som Junuh ser vi Matt Damon, og også denne karen gjør en god rolle. Matt Damon er flink han, det har han vist mange ganger med roller i filmer som Good Will Hunting, The Talented Mr. Ripley, og Saving Private Ryan for å nevne noen. Også her gjør han en god rolle. Han framstiller Junuh på en god og troverdig måte, med det menneskelige preget han trenger. Som hans tidligere livs store kjærlighet ser vi en alltid glimrende Charlize Theron, og også hun gjør en fremragende jobb i denne filmen.
Filmen er koselig den. Den har en god story som Robert Redford forteller bra, og skuespillere som gjør en god jobb. Jeg hadde aldri trodd at golf ville være spennende å SE på…! Det eneste som trekker ned er at det enkelte plasser er litt klisjé-aktig og lettere forutsigbart, men den jevnt over gode flyten gir filmen en god karakter likevel.

8/10

"Du Bagger? Når skal vi fortelle ham at han bomma på ballen?"
"Njaa... tror vi venter _litt_ til..."