Man On Fire (2004)

Vi er i Mexico, et land som i det siste har vært plaget av en voldsom bølge av kidnappinger. På en periode av 6 dager er det foregått over 24 kidnappinger. Dette har ført til en voksende panikk blant de mer velstående familiene, og de fleste skaffer seg dermed en livvakt for barna sine. I denne sammenhengen møter vi John Creasy, en utbrent CIA-agent/leiemorder som har gitt opp livet. Rayburn, en venn av Creasy som har flyttet til Mexico, tar ham med seg til Mexico, hvor han skaffer ham oppdraget å være livvakt for familien Ramos' 9-årige datter, Pita. Skeptisk til å begynne med, tar Creasy på seg oppdraget, da han likevel ikke har noe bedre å ta seg til. I starten ser Creasy på oppdraget som plagsomt, da han stadig utsettes for Pitas masende spørsmål om alt og ingenting, men etter hvert som han blir kjent med henne, og hun oppkaller en av kosebamsene sine etter ham, ser det ut til at det tøffe ytre av Creasy mykner opp litt, og han begynner sakte men sikkert å få smaken på livet igjen. Så skjer det fatale: På vei hjem fra en pianotime, blir Pita kidnappet. Creasy blir skutt og nær drept under kidnappingen, og klarer derfor ikke stanse dem i tide. Verden raser sammen for Creasy, og i sykesengen bestemmer han ser for en voldsom hevn over kidnapperne. "I'm gonna kill 'em all!" er replikken fra Denzel som snur handlingen i filmen totalt, og jakten er dermed i gang!
Denne intense thrilleren om Mexicos kidnappingsbølge er regissert av ingen ringere enn Tony Scott, mannen som har gitt oss herlige filmer som Top Gun, Days of Thunder, Crimson Tide, Enemy of the State og Spy Game, bare for å nevne noen. Man skjønner derfor at man har en intens film i vente. Og Scott leverer! Scott er kjent for å bruke kraftige visuelle virkemidler for å få fram handlingen i filmene sine, og denne gangen har han virkelig overgått seg selv! Scott bruker en intens klipping og kameraføring for å gi kidnappingen, samt Creasys kaotiske indre et voldsomt inntrykk. Og det fungerer som bare det! Scott gir filmen på denne måten en voldsomt nervøs og oppjaget atmosfære, en stemning som passer filmen utrolig godt. Tingen er den at det kan være forvirrende til tider, men en slik film med et slikt tema kunne ikke vært gjort på noen annen bedre måte, i følge min mening. Den gir filmen et mer troverdig preg, og fører også blant annet til at all volden i filmen ikke blir overdrevet glad-vold.
I rollen som John Creasy møter vi den to ganger Oscar-vinnende Denzel Washington (Oscar for Training Day og Glory). Denzel fremfører rollen sin på en meget god og troverdig måte, og når han kommer med replikker som "I wish... I wish you had more time!!!!" til en av kidnapperne som han har plassert en tidsinnstilt bombe på, kan man ikke gjøre annet enn å storkose seg og glise!! Denzel ER rett og slett the Man on fire i denne filmen, og det er tydelig å se at han trives i samarbeid med Tony Scott.
I rollen som Pita ser vi den dyktige og sjarmerende Dakota Fanning, en ung Hollywood-barnestjerne som virkelig har vist publikum at å spille er noe hun virkelig mestrer! Fanning er glimrende, og samspillet mellom henne og Denzel er en sann fryd!
Creasys venn, Rayburn, spilles av Christopher Walken, en glimrende skuespiller som ble belønnet med Oscar for sin rolle i "Hjortejegeren". Det er bare skuespillere som Walken som klarer å levere replikker som "Creasy's art is death. He's about to paint his masterpiece" på en troverdig måte. Han er rett og slett glimrende i sin rolle.
Som Pitas foreldre møter vi Radha Mitchell og Marc Anthony som begge gjør glimrende arbeid i sine roller. Spesielt Marc Anthony som kanskje er mest kjent for musikken sin enn som skuespiller. Men fyren kan å spille han. Og det viser han godt her.

Dette er en god film. Den er intens og spennende. For noen kan kanskje denne filmen være i meste laget, med tanke på den intense filmingen og klippingen, slik "musikkvideo-kjapphet" som man ser i de fleste rocke-musikkvideoene nå til dags, noe som igjen gjør at man kanskje ikke oppfatter alle disse visuelle poengene. Men dersom man er vant til slikt (og liker det) er denne filmen en sann nytelse. Selv synes jeg dette er filmskaping som i denne sammenhengen gir filmen et særpreg som fungerer til de grader! Den er en visuell nytelse, rett og slett!

8/10

Bicentennial Man (1999)

Det er i nær framtid og de fleste husstander har skaffet seg det aller siste innen husholdningshjelp; en robot som gjør alt du ønsker. Richard Martin har kastet seg på bølgen og gått til innkjøp av en slik robot, og da han introduserer roboten, som for øvrig får navnet Andrew, for familien er det ingen som forventer annet enn et helt ordinært ekstra hjelpemiddel i husholdningen. Tingen er den at Andrew ikke er noen ordinær robot. Han er en unik maskin med følelser, humoristisk sans og en brennende nysgjerrighet på hva det virkelig innebærer å være menneske. Etter hvert som årene går, og Andrew er i tjeneste hos familien Martin, lærer han mye om livet og kjærligheten og finner ut at det er en enorm mengde ting å lære. Men Andrew vil mer enn å bare være en udødelig robot. Han har nemlig et brennende ønske om å bli helt menneske, og setter ut på en lang utforskende reise for å oppnå sitt mål. I løpet av denne reisen møter han på en vitenskapsmann ved navn Rupert Burns som hjelper Andrew å nærme seg drømmen om å bli menneske. Vil han til slutt lykkes?

For meg er denne filmen en av disse filmene som man ser en gang, og så er det ett eller annet spesielt med dem man ikke helt klarer å sette fingeren på, som gjør dem helt spesielle for deg og dermed en av dine favorittfilmer. Jeg så den en gang for lenge siden, og har ønsket å se den igjen helt siden da. Endelig fant jeg den på nettet og bestilte den, etter laaaaaaaaaaaaaaang letetid! Det er nok ikke en film som blir kåret til århundrets film med det første, men av en eller annen grunn digger jeg den! Sikkert fordi den rett og slett er så knusende koslig! ^^
I regissørstolen sitter Chris Columbus, mannen som har gitt oss mye moro og hjertevarme med filmer som Home Alone 1 & 2, Mrs. Doubtfire, Stepmom, 9 Months, og de to første Harry Potter filmene, og det er derfor lett å skjønne at det er en familiefilm det er snakk om her. Chris Columbus har god peiling på hvordan man skal lage en god film for hele familien. Han har en regi som varmer og gir filmene en god humor og liv. Ser man en Chris Columbus-film koser man seg rett og slett glugg ihjel! Jeg gjør iallefall det ;) Han gir filmen det eventyrlige preget den trenger for å gjøre underholdningen komplett, og levendegjør Isaac Asimovs handling på en meget god visuell måte.
Effektene er helt utrolige, og musikken til James Horner er som vanlig fortryllende magisk som den bruker å være spesielt i slike filmer.På skuespillerlisten finner vi en rekke gode skuespillere, men ingen av dem gjør noen særdeles bemerkelsesverdige roller i denne filmen. De spiller bra, det er ikke det, men det er også alt. Den alltid glimrende Robin Williams er roboten Andrew, og han tilfører rollen den humoristiske, gode, varme væremåten den trenger. Han er ikke feiende flott med sine robotbevegelser, men det gjør ikke så mye i denne sammenhengen. Mannen er knall han, akkurat så go' som man forventer at han skal være i slike filmer.
I de øvrige rollene ser vi Embeth Davidtz i to forskjellige roller; en som den voksne Little Miss, og en som hennes barnebarn - Portia, som blir Andrews store kjærlighet, Sam Neill som familiefaren Richard Martin, Wendy Crewson som hans kone, og Oliver Platt som vitenskapsmannen Rupert Burns. Som sagt: ingen av dem gjør tidenes rolleprestasjoner, men ingen av dem sliller dårlig, og i en slik familiefilm er det mer enn bra nok :)

Som jeg sa til å begynne med er dette en film som jeg av en eller annen grunn har fått som en av mine favoritter. Den har god humor, en morsom handling, god regi, og er akkurat passe rørende. Jeg må ærlig innrømme at det kom en liten tåre i øyekroken under denne filmen... ^^
Men med middels skuespillprestasjoner fra de fleste, og diverse annet småplukk, gjør dette at den ikke helt får full pott fra meg. Rent objektivt sett er filmen helt grei, og langt fra super. Bare vanvittig koselig!

8/10












Den nye formen for ansiktsløftning har blitt uhyre populær i Hollywood, men noen tar det litt for langt...

The Pianist (2002)

Andre verdenskrig er under oppseiling, og nazistene utbrer seg stadig mer og mer utover Europa. I denne tiden møter vi den polske pianisten og komponisten Wladyslaw Szpilman som bor sammen med familien i den polske byen Warsawa. Szpilman er jøde, noe som gjør at han på nært hold får oppleve hvilke restriksjoner dette fører til for ham, familien hans og hans folk. De blir tvangsflyttet til en ghetto hvor de får oppleve ulike grusomheter nazistene er i stand til å utføre, og da familien skal sendes til en arbeidsleir, klarer han å rømme fra jødeghettoen og inn i byens ruiner. Gjennom filmen følger vi Szpilman og hans kamp for å overleve gjennom lidelser og fornedrelse, og det å overleve i skjul i alle de årene krigen herjet landet.

Filmen er basert på sanne hendelser fortalt av Szpilman selv i hans bok som manuset er basert på. Regien er av Roman Polanski, en glimrende regissør som forteller Szpilmans historie på en meget gripende og troverdig måte. Polanski viser oss krigens sanne brutalitet, og lar oss føle Szpilmans kamp for å overleve helt inn på kroppen. Polanski ble belønnet med Oscar for innsatsen, en Oscar som virkelig er verdig.
I rollen som Szpilman møter vi Adrien Brody som mottok sin aller første Oscar for sin rolleprestasjon, og dette var en Oscar som virkelig var ham verdig! Brody tilfører Szpilman en utrolig varme og troverdighet, og framstiller den fortvilelsen Szpilman gjennomgikk på en meget god måte. Brody gjorde forresten en formidabel jobb med å forberede seg til denne rollen, da han lærte seg å spille Chopin på piano, og oppga både bil og hus for å føle - i liten grad - hvordan det var å være jøde og ikke ha noen eiendeler under krigen...!
I andre roller møter vi blant andre Thomas Kretschmann, en tysk skuespiller vi kjenner fra bl.a King Kong og Der Untergang, og som jeg håper vi får se mye mer til framover. Han er rett og slett en glimrende skuespiller!
Rent teknisk sett er dette en nærmest perfekt film. Filmingen er herlig, det samme er klippingen, kulissene er helt formidable, Roman Polanskis regi får fram krigens brutalitet og menneskenes fortvilelse og håp på en meget god måte, og setter sammen med musikken den perfekte stemningen.
En glimrende krigsfilm!

9/10

Cry Freedom (1987)

Donald Woods er sjefredaktør i den liberale avisen Daily Dispatch i Sør Afrika. Han har skrevet flere artikler hvor han er kritisk over synspunktene til rettighetsforkjemperen Steve Biko. Men når de møtes ansikt til ansikt for første gang og blir kjent, skifter han synspunkt om Biko, og de to knytter et sterkere og sterkere vennskap. Dette fører til sterke reaksjoner blant de lokale styresmaktene i landet, siden Biko er tvunget til taushet og utestengt fra alle sosiale aktiviteter på grunn av sine meninger og ytringer som oppmuntrer de svarte til kamp mot apartheid. Etter hvert som Woods får se apartheid-politikkens sanne ansikt gjennom Bikos øyne, bestemmer han seg for å spre Bikos budskap til resten av verden. Problemet er bare at vennskapet med Biko har ført til at også Woods blir tvunget til taushet av regjeringen, men fast bestemt på å ikke la Bikos budskap bli glemt, bestemmer han seg for å foreta en dristig flukt ut av Sør-Afrika for å fortelle Bikos fantastiske historie om mot til resten av verden. En flukt som setter hele familien hans i fare.

Richard Attenborough har regissert denne fengslende, gripende, spennende og sanne historien om vennskapet mellom to uforglemmelige menn midt oppi den verste tiden med apartheid i Sør Afrika. Attenborough får fram den spenningen og volden som hører med apartheid, og skildrer den ondskapen og det heltemotet som finnes i mennesker på en glimrende måte. Jeg har tidligere bare sett en film regissert av denne mannen, og det var filmen han fikk regi- og produsent-Oscar for; Gandhi, og jeg satt dermed med forventninger om at dette var en handling med et plott som Attenborough kom til å løse på en glimrende måte. Og jeg fikk rett. Mannen er rett og slett dyktig på å få fram følelser i mennesker, og framstille dem på en måte som gjør at man enten hater dem eller forguder dem! Så og si gjennom hele filmen satt jeg med en følelse av sinne. Sinne over hvordan det er mulig for mennesker å være så ondskapsfulle, og enda mer sinna blir jeg når jeg tenker på at dette er en sann historie, og at det som skjer i denne filmen også har skjedd i virkeligheten. Dette var rett og slett en film som nesten gjorde meg flau over å være hvit...!
Når det er sagt, er dette en viktig film. Verden trenger slike filmer som denne, for den gir et godt bilde på hvordan apartheid har foregått, og også foregår fortsatt. Det er skremmende å tenke på hvor mye som fortsatt står igjen å få bukt med, med tanke på at vi er i 2007...!
Av skuespillere finner vi Kevin Kline i rollen som Donald Woods, og denne karen gjør en av sine beste roller i denne filmen! Aldri tidligere har jeg sett Kline så alvorlig og seriøs som i denne filmen, og det passer ham utmerket! Vanligvis finner man Kline i roller som er lettere tøysete og komiske (Olme Beist, In & Out, Wild Wild West, o.l), men her er han seriøs all over the place. Fyren kan rett og slett spille, og viser her hvor godt han hører hjemme i gruppen blant Oscar-vinnende skuespillere (han fikk Oscar for sin rolle i filmen "En Fisk Ved Navn Wanda"). Synd han ikke mottok noen nominasjon for denne rollen, for det fortjener han virkelig!
I rollen som Steve Biko møter vi den alltid glimrende Denzel Washington som BLE nominert til Oscar for sin innsats. Sin første nominasjon før han FIKK sin første Oscar to år etter for sin innsats i "Glory". Denzel er fabelaktig i denne rollen. Personlig synes jeg det er en fryd å se ham i slike roller. Han tilfører dem en realisme på en måte som ingen annen skuespiller kan, og framstiller dem meget troverdig. Bare se på hans framstilling av Malcolm X i filmen med samme navn, så skjønner du hva jeg mener!
Som sagt: dette er en viktig film som alle har godt av å se. Den har et budskap som trenger å komme ut til hele verden, og Richard Attenborough forteller den på en god og realistisk måte.
En bra film som rører deg så det rister i hjerterota!

9/10

Snakes On A Plane (2006)

Man hører tittelen på en film. Man ser coveret. Og så ser man traileren, og skjønner at dette her, det kan aldri bli bra! Snakes On A Plane er en slik film.

Sean Jones er på ferie på Hawaii og blir rent tilfeldig vitne til mordet på en aktor i saken mot en beryktet mafioso ved navn Eddie Kim. Sean blir oppdaget, og har nå Kims bande etter seg. Idet de bryter seg inn på hotellrommet hans, kommer FBI-agenten Neville Flynn til unnsetning. Sean bestemmer seg for å vitne i saken mot Eddie Kim, og blir med nattflyet til Los Angeles under beskyttelse av Flynn. Det eneste problemet er at Eddie Kim er så fast bestemt på å rydde Sean av veien at han får smuglet inn en drøss med giftige slanger om bord på flyet, slanger som er hisset opp av feromoner slik at de blir ekstra hissige og derfor vil drepe alt i sin vei. Slangene blir sluppet løs av en tidsinnstilt mekanisme underveis, og bitemoroa kan dermed begynne.

Dette er en B-film så det holder! Man skjønner ut fra tittelen på filmen at den handler om - ja nettopp - slanger om bord på et fly, og det er da sannelig nok av slanger gjennom denne filmen! Og det er nå jeg skal begynne å rakke ned på så og si det meste med denne filmen... :P
For det første: filmen har et plott som suger hesteballe! En mafioso bestemmer seg for å slippe løs en bønsj med slanger bare for å knerte en eneste tenårings-kjekkas, fordi man er bombesikker på at dersom man gjør slangene gale ved å dynke dem med feromoner så vil de drepe ALT i sin vei?? Give me a break!
For det andre: regien kunne vært så laaaaaaangt bedre. Den skurrer hele veien. David R. Ellis prøver så godt han kan han, stakkar, men får det bare ikke til. Det er enkelte plasser han prøver å få til at vi som seere skal bli kjent med karakterene, for på denne måten å føle sympati med dem, men den eneste tanken jeg satt igjen med, var "Hmm.. lurer på om HU/HAN dør, og i så fall når??"For det tredje: skuespillerne varierer på diverse nivå; alt fra elendige til ikke-fullt-så-elendige. For øvrig gjør kanskje ikke dette så veldig mye, da mesteparten av skuespillet som kreves av dem er å enten hyle når de ser en slange, gurgle når de blir bitt av en slange, eller se styggest ut som mulig dersom de dør etter å ha blitt bitt av en slange.
For det fjerde: filmens skurk er med i til sammen ca to minutter av filmen, og de har derfor prøvd å vinkle skurkerllen over på slangene. Joda, det funker det. Slangene fikk rollen i denne filmen som ondskapsfulle skapninger som bare er ute etter å drepe mennesker og stæsj, men folk med litt mer kunnskaper om dyreriket VET at dette er en teori som på ingen måte noensinne vil funke.
For det femte: filmen er rett og slett dårlig!
MEN! For det er et men her. Og det er at filmen er syykt underholdende. Hvorfor? Jo, fordi man må ta filmen som den er: en b-film som ikke er ute etter annet enn å underholde, og det klarer den til gangs. Samuel L. Jackson er som vanlig en mean motherf***er, noe som ikke er uvanlig når det gjelder rollene vi kjenner ham fra. Han er ikke annet enn über i de fleste filmene han er med i. Dette er langt fra hans beste rolle, men han gjør ingen dårlig jobb her, og det er han som sørger for at vi som seere trekker på smilebåndet til tider.
Nei, jeg har visst slakta filmen nå, men en ting skal sies: Ta filmen for det den er - underholdende. Den er en b-film som er laget nettopp til dette formål, og den ER faktisk spennende. men det holder å se den en gang... ;)

3/10













"Du pus? Når du sa 'gummislange'... mente du ekte slange?? Jeg fant nemlig en sånnen...."