Ny filmblogg!!

Undertegnede har bestemt seg for å gi etter for gruppepresset, og prøver derfor ut Wordpress.
Det vil med andre ord si at jeg herved tar en liten "pause" fra betablogger.

Du kan se min nye blogg ved å trykke "HER."

[Førpremiere] The Bourne Ultimatum (2007)

Det slår meg at filmene om Jason Bourne til tider kan være litt vanskelige å skrive separate handlingsreferater fra, for i det store og det hele er handlingen den samme i alle tre: Bourne løper ræva av seg med en hel nasjon av agenter og myndigheter etter seg mens han desperat finner ledetråder til sin egen fortid. Og så slosses det en heftig god del da. Dette gjør at jeg nå etter å ha sett alle filmene, sitter med følelsen at det ikke er tre filmer det er snakk om her, men en veldig lang en med tre lengre pauser i mellom. Og dette er ikke noen negativ ting! Langt derifra! For når tempoet skrues opp slik det gjør i disse filmene, så kan det være greit med en liten pusteause i mellom kapitlene, så hjerterytmen kan roe seg ned litt. Dette var noe jeg forventet at ville være tilfellet før den siste filmen, for en følelse fortalte meg at dette kom til å bli en heidundrende avslutning på en meget god trilogi.
Alle gode ting er tre, er det noe som heter. Du verden som det stemmer!!!

I tre år har Jason Bourne vært på desperat leting etter svar på hvem han egentlig er. Og han har stadig kommet nærmere og nærmere den endelige løsningen. Men på veien har han også mistet kvinnen han elsket, og plages fremdeles med hukommelsestap. Men dette har bare gjort ham ytterligere bestemt på å avklare sannheten bak sin egen identitet. Hvorfor er de så gira på å få ham ute av det store bildet??
Etter hvert som Bourne dykker dypere og dypere i nye ledetråder, kommer han denne gang over en journalist som har skrevet noen artikler om ham. Via denne journalisten kommer han i kjennskap til et kodeord ved navn "Blackbriar", et kodeord som setter dem begge i livsfare. Og for Bourne sin del finner han raskt ut at "Blackbriar" har røtter som går dypt inne i CIA, og har mer med ham å gjøre enn han hadde forventet.
Sånn helt egentlig er det ikke så mye man trenger å si om denne filmen. Det eneste man i grunnen trenger å vite, er følgende: WOW!!! For dette var heftige saker!!
Men å avslutte omtalen slik, ville bare vært for dumt! For dette er en film som virkelig fortjener en fyldig omtale! For å si det enkelt: Makan til underholdning! Og ikke bare det; Den er BRA også! Her er det et forrykende tempo helt fra åpningsscenen og til filmen slutter, og det er dette jeg mener med at det er bra at det er tre filmer i stedet for en. For her får man ikke lange pustepausene mellom eksplosive action-scener! Tar jeg ikke helt feil, kan man telle på en hånd hvor mange ganger jeg blunka under denne filmen...!
Paul Greengrass har beholdt regissør-rollen siden forrige film, og dette er ikke annet enn et klokt valg fra filmselskapet sin side. Her gjør han i mine øyne en enda bedre jobb enn han gjorde i forrige, og skaper en MEGET verdig avslutning på historien om Jason Bourne. Faktisk gjør han en såpass god jobb at dette i mine øyne blir den beste filmen av de tre, og det er ikke ofte DET skjer, at en oppfølger nummer TO danker ut de foregående...! Men dette klarer Greengrass rett og slett med en intens framvisning av en meget god handling som inneholder intrikate plott, konspirasjoner, korrupsjon og ganske så vittige, lure triks fra Bourne sin side. Han gir oss et godt innblikk i hva jakten har gjort med Bourne og hva den fortsatt gjør med ham, og serverer oss en intens katt og mus lek. Robert Ludlum har som kjent skrevet de tre bøkene om Bourne, og historien er ikke annet enn meget god og spennende. Men bøkene begynner å trekke litt på årene, så det å flette denne handlingen inn i midten/slutten av 2000-tallet, oser det ære av! Dårligere blir det ikke da av at det funker. Og det noe så til de grader! Det har vi jo allerede sett i de to foregående filmene, men jeg ble ekstra imponert denne gangen. Kanskje nettopp fordi de klarer å få en film som inneholder SÅ mye action som denne, til å ikke bikke over på det unaturlige Hollywood-adrenalin-kicket vi så altfor ofte får servert. Det er rett og slett nydelig, all over the place!
Matt Damon er fortsatt Jason Bourne, og personlig er jeg glad for at Damon fikk denne rollen i de tre filmene. For dette er en rolle som kler Damon meget godt, og han framstiller Bourne som en meget troverdig og menneskelig karakter,som samtidig er en hard j*vel...! Det er rett og slett godt å se Damon spille en rolle om en fortvilet mann som er villig til å gjøre alt i sin makt for å avdekke sannheten om sin egen identitet, for han løser det mesterlig.
Vi får også et gjensyn med noen av de som har vært med fra film 1. Joan Allen spiller igjen Pamela Landy, som får stadig mer og mer sympati for Bourne, og ønsker å hjelpe ham i stedet for å ta ham av dage. Dette er også en rolle som kler Allen meget godt.
En av de større gledelige overraskelsene i denne filmen, var Julia Stiles som også har vært med i de foregående. Fra å spille en mer anonym rolle i de to første, får hun her mye mer kameratid. Og det er alt annet enn negativt. For denne gangen får hun bedre tid til å få fram karakteren Nicky Parsons, og hun gjør en meget god jobb her.
Nye ansikter er det også å se, blant annet David Strathairn som CIA's visedirektør Noah Vosen. Strathairn gjør et glimrende arbeid som den lettere korrupte visedirektøren som lett skyr ingen midler for å få Bourne av veien, så lenge det redder hans eget skinn.

"HVA?!? var det DU som tok rekesmørbrødet mitt??

Jeg innrømmer det: Jeg har lett for å kun snakke positivt om en film jeg digger. Rett og slett fordi jeg ikke har LYST til å se etter feil... ;) Men hva skal en stakkar filmomtaler gjøre da, når filmen er så herlig som den er her..??
Når det er sagt er denne filmen på ingen måte perfekt. Men det er jaggu ikke langt unna! For det er heftig action hele veien, det er saftig god regi, det er en god handling, heftig slossing og godt skuespill.
Men... For ganske riktig er det et men her. Og det angår det som vanligvis bruker å føye seg inn i den rekken med positive ting som gjør filmen så bra. Nemlig filmingen. Til tider er den meget forstyrrende, og gjorde meg enkelte scener nesten svimmel. Det brukes nemlig håndholdt kamera så og si hele filmen gjennom. Greit nok, håndholdt brukes ofte, men her er det VELDIG håndholdt, føltes det som. Filmingen er vel flakkende og stressende for min del enkelte plasser, og dette trekker ned litt. Men merk min neste setning: Dette er til gjengjeld det ENESTE jeg har å utsette på filmen...! For på samme tid som den er stressende, så er den også utrolig passende, for man får en følelse av at man følger Bourne mer personlig i jakten. Man føler mer at man er der sammen med Bourne i en stressende hverdag, og gir på denne måten filmen mer intensitet.
Filmen er en adrenalinpumpe, rett og slett. Og en heftig avslutning på en meget god trilogi. Faktisk er jeg meget fristet til å si at jeg synes den var mer heftig enn Die Hard 4.0...! Det er i alle fall ikke langt unna!
Uansett: se den!!

9/10

"Sjefen sa det var DU som tok rekesmørbrødet hans, så jeg er nok redd jeg er nødt til å...grisebanke deg litt...!"

Chaplin (1992)

Charlie Chaplin ble på alle mulige måter en sann legende. FILMEN Chaplin, er filmen som tar oss med bak kulissene i livet til en av tidenes aller største komikere noensinne, helt fra hans fattige barndom og oppvekst i slummen til hans første filmroller hos Mack Sennets studios. Videre følger vi ham i hans påfølgende karriere både som regissør og skuespiller i filmer som ble enorme milepæler i internasjonal filmhistorie. Vi får innblikk i hvordan de mest kjente filmene som The Kid, Modern Times og The Great Dictator ble til, og et innblikk i alle de oppturene og nedturene som denne voldsomme suksessen førte med seg. Og selvfølgelig får vi også et innblikk i hvordan han ga liv til en av filmhistoriens mest kjente og kjære filmskikkelser noensinne - The Tramp.
Å skrive filmomtaler om filmer som handler om virkelige personer, er ingen lett oppgave akkurat. Det er så mye man må forholde seg til, og sette seg inn i, i forhold til om handlingen stemmer overens med historien eller ikke. Men når det gjelder denne filmen er det en ting som nærmest garanterer at man får et såpass realistisk innblikk som mulig, og det er regissøren. Her er det nemlig Richard Attenborough som nok en gang har fått oppgaven å bringe nok en legendes liv til lerettet, og Attenborough har bevist før at dette er en oppgave han på alle mulige måter løser med glans! Jeg har allerede kastet enorm glans over hans mesterlige regi-evner tidligere i omtaler av Gandhi og Cry Freedom, så jeg skal ikke gjenta meg så altfor mye her, men en ting jeg føler er viktig å poengtere er følgende: Med Chaplin klarer Attenborough for tredje gang å servere oss en historie som er så preget av autensitet og troverdighet at han rett og slett seiler inn som herved en av mine favorittregissører. Attenborough er en glimrende forteller, og gir filmene sine en særegen glød som varmer på en slik måte at man husker filmene i lang tid i etterid. I Chaplin forteller han historien på en slik måte at det er ingen tvil om at det er tidenes beste komiker det er snakk om her. Det er enkelte scener som er så humoristiske og gode at man sitter nærmest og ler seg glugg ihjel. På samme tid fortelles en alvorlig historie om en manns suksess og hvordan den påvirker ham. Med andre ord en historie som får deg til å trekke godt på smilebåndet og på samme tid er gripende og god.
Slike filmer er som regel avhengig av skuespillere som gjør en egentlig mer enn god jobb. I mine øyne er det viktig at den som skal spille en reell person, ikke bare likner av utseendet, men også gjør såpass grunig "research" at han/hun leverer en så realistisk framføring som mulig. Ben Kingsley er vel den jeg har sett som har gjort den aller aller beste jobben noensinne innen dette området i Gandhi, samt Joaquin Phoenix i Walk The Line. Her er det Robert Downey Jr. som har fått den voldsomme arbeidsoppgaven å bringe legenden Chaplin til live igjen. Og når det gjelder Downeys prestasjon holder det bare å si ett ord: WOW! For makan til portrettering skal man lete lenge etter! Robert Downey Jr. ER Chaplin rett og slett, og til og med den erke-britiske aksenten har han fått til å høres alt annet enn kunstig ut! Man ser filmen og undres av og til om det faktisk er Chaplin i egen person som har kommet tilbake fra de døde for å gjøre scenene selv. Men som han også sier selv i en av dokumentarene på ekstramateriellet, så var det ikke bare bare å sette seg inn i denne rollen. Utallige timer med research ved å se filmene, samt lese utallige bøker, med mere, måtte til for at han skulle klare å levere en så realistisk framførelse som mulig. Og det har ydeligvis gitt resultater!

(Joda! Det ER faktisk Robert Downey Jr. som Chaplin på det bildet der...!)

Morsomt er det også for øvrig at Chaplins datter - Geraldine Chaplin - er med i denne filmen og spiller Chaplins mor...! Ikke så veldig stor rolle i denne filmen, men til gjengjeld en meget god rolle. Samtidig er det en særdeles god kjemi mellom hun og de andre skuespillerne, og da særdeles god med Downey.
Videre er det en haug med kjente skuespillere som samtlige gjør veldig gode roller her. Dan Akroyd, Anthony Hopkins, David Duchovny, Milla Jovovich, Moira Kelly, Kevin Kline, Diane Lane, Penelope Ann Miller, Paul Rhys, Marisa Tomei, Nancy Travis og James Woods, bare for å nevne noen, er alle navn som bidrar til å gjøre filmen til et minneverdig skue.

Chaplin er en meget god film. Tvers igjennom ikke annet enn en sann nytelse rett og slett. Allikevel er det ett eller annet jeg av en eller annen grunn ikke klarer å sette fingeren på, som gjør at filmen ikke når helt opp til 10'ern på skalaen. Men regien er glimrende, skuespillerne gjør fremragende arbeid, lyssetting, klipping og filming er gjennomført godt, og kulissene helt fantastiske, så det er ikke mange millimeterne fra å være en perfekt film, i mine øyne...
En god film om en av filmhistoriens viktigste skikkelser, fortalt mesterlig av en glimrende filmskaper!

9/10

[Filmmaraton]- The Pink Panther Movie Collection

"Do you have a rheum??"

For meg var Peter Sellers en sann legende, og på lik linje med Charlie Chaplin, sin tids aller største komiker. Aller mest kjent var han kanskje som den franske politietterforskeren Jacques Clouseau i Blake Edwards' filmer om den Rosa Panteren. Etter mye om og men, gikk jeg omsider til anskaffelse av DVD-boksen med alle disse filmene, og et filmmaraton var derfor på sin plass. Problemet i ettertid skulle for øvrig vise seg å være hvordan man skriver en filmomtale for disse filmene. For dette er filmer som man ikke bare plukker fra hverandre i en voldsom analyse, og trekker fram det ene og det andre om filming, regi osv. Filmene er legendariske i mine øyne, og fortjener derfor ingen kritikk, men heller en felles god omtale hvor man heller nevner litt om hva det er som gjør at man liker filmene slik. Kall det gjerne skryt... ;)
De to første filmene - "The Pink Panther" og "A shot in the dark" - kom begge i 1964, og introduserte oss for den vandrende katastrofen av en politietterforsker ved navn Clouseau. 12 år senere kom den tredje filmen i rekka, "The Pink Panther Strikes Again", etterfulgt av den siste filmen som Sellers spilte Clouseau i før han døde; "The Revenge of the Pink Panther" (1978). En femte film (The Romance of the Pink Panther) var under planlegging, men i 1980 døde Peter Sellers av hjerteinfarkt, og denne filmen ble derfor ikke noe av. I stedet klarte Blake Edwards å snekre sammen en femte film likevel, kalt "Trail of the Pink Panther" (1982), hvor det ble brukt nytt filmmateriale som Peter Sellers hadde rukket å spille inn før han døde. Rundt disse opptakene vevde Edwards sammen en historie og en film bestående av en rekke tilbakeblikk fra de foregående filmene. Clouseau forsvinner nemlig sporløst midtveis i filmen, og resten av filmen brukes på at en reporter intervjuer en del av de som har vært med i de foregående filmene, om hvor han kan ha blitt av. Ganske finurlig "hyllest" i grunn. ;)
Det er fem forskjellige filmer med hver sin handling, og som egentlig ikke er særlig sammenhengende i den forstand at den neste filmen tar opp tråden fra der den forrige slutta. For det gjør de ikke. Men det som ER felles med alle filmene, er at Clouseau utrolig nok tilkalles til et åsted for å oppklare et mysterium eller mord, og at Sellers spiller denne totalt ubrukelige etterforskeren som ikke fører med seg annet enn katastrofer hvor enn han går, og sørger for å gå sin sjef såpass på nervene at han blir lagt inn på sinnsykehus. Men som også til tross for alt dette til slutt på mirakuløst vis (flaks??) likevel klarer å løse sakene. Og det er her jeg kommer inn på det spesielle med filmene. For en ting er at det er "vanlige" komedier som ble ansett som tidenes beste komedier i sin tid (helt ærlig så blir de vel fortsatt omtalt som det den dag i dag...), men det som gjør dem så spesielle for min del, er nemlig Peter Sellers. Som jeg nevnte innledningsvis, var denne mannen sin tids aller største komikere i mine øyne, og sørga for at Pink Panther-filmene fikk en helt spesiell plass i livet mitt. Med sine konstante "blemmer" og knall og fall, selvskading og påføring av skader på andre, underholder Sellers oss med humor som er så tåpelig og dum at det ikke blir annet enn utrolig genialt! Det samme med den evinnelige slossingen mellom Clouseau og hans tjener Cato, som angriper ham til alle døgnets ukristelige tider. Men krona på verket er alle de finurlige forkledningene han kler seg i i de ulike filmene. Mulig det er litt barnslig, men jeg klarer bare ikke gjøre annet enn å riste på hodet og le meg skakk av det.
Og det er mer. For ekstra ubetalelig er den dialekten Sellers har gitt karakteren. "His unintentional massacre of the Queen's English in an outrageous French accent" er den blant annet omtalt som. Her omtales "room" som "rheum", "bump" som "beump", "law" som "leu" og mye mer.
Som jeg har nevnt er dette filmer som begynner å trekke litt på årene, og vi er derfor kanskje litt mer vant til litt annen humor nå til dags, enn den humoren vi får servert i disse filmene. Det er ikke lenger like morsomt å se en mann skli på et bananskall, eller se noen som får en bløtkake i trynet, eller som vi ofte får se i PP-filmene; at Clouseau bommer på døra og går rett i en vegg. Det begynner til dags dato å bli heller.... kjedelig. Men hva er det som gjør at dette blir så morsomt likevel? Og nok en gang er det Sellers som er svaret. For det er ikke bare det han gjør som er så klassisk. Det er mer måten han gjør det PÅ, samt ansiktsuttrykkene som er så ubetalelige, og innen dette området var Sellers intet mindre enn en sann kunstner!
Og som om ikke dette var nok, så er alt dette vevd inn i faktisk nokså intrikate handlinger. For selv om det er Sellers' humor som er sentral her, får vi i tillegg servert mengder av mysterium her, som bare gjør filmene enda mer... absurd, om man kan bruke et slikt ord :)

The Pink Panther-filmene har satt sitt preg i historiebøkene takket være Peter Sellers og hans fantastiske scenekunst, og jeg vet at det er filmer som kommer til å stå i historiebøkene i mange år framover. Takket være min far ble jeg kjent med disse fantastiske filmene, og jeg vet at også jeg kommer til å formidle Peter Sellers' udødelige humor, både til barn og barnebarn (og forhåpentligvis oldebarn), når den tid kommer.
For jeg er også litt av den mening at i en tid hvor man ler av satirisk, sarkastisk, ironisk og stort sett mobbende humor rettet stort sett mot autoritetene i samfunnet, er det litt godt å ha god gammeldags skli-på-bananskall-humor og kople av med. Og her er Peter Sellers en perfekt kandidat.

For å sitere Blake Edwards fra et intervju i New York Times: "Do a joke, top it and then top the topper!"

Samlet karakter:

Udødelig klassiker! ;)

Disturbia (2007)

På vei hjem fra en fisketur sammen med sin far, blir Kale utsatt for en voldsom bilulykke hvor faren omkommer. Ulykken har gjort ham til en litt mer tilbaketrukken ungdom som lett blir hissig, og da spansklæreren kommer til skade å nevne noe om hans far, klikker det for Kale og han slår ned læreren. Dette fører til at Kale blir dømt til tre måneders husarrest, hvor han får plassert en fotlenke som utløser en alarm dersom han går mer enn 30 meter unna huset. Isolert og alene, og mer og mer frustrert av kjedsomhet begynner Kale å observere ting som skjer i nabolaget for å ha noe å underholde seg med. Med kikkert og digitalkamera "spionerer" han på naboene, aller mest på den nyinnflytta nabojenta Ashley, som snart lukter lunta. Men til hans store overraskelse blir hun også raskt interessert i denne kikkingen. Til å begynne med er alt temmelig uskyldig og morsom "lek", men etter hvert som de begynner å observere en av naboene litt nærmere oppdager de ting som gjør at han raskt kan mistenkes som en massemorder. Men er dette bare paranoide fantasier, eller har dem snublet over noe som kan utsette dem selv for livsfare. Og hvem skal i såfall tro dem??
D.J. Caruso er mannen som serverer oss denne intrikate handlingen. En mann som for mange kanskje ikke er det mest kjente navnet. Mannen er kanskje mest kjent i tv-seriesammenheng, da han blant annet har regissert en del episoder av serien "The Shield". Et relativt ukjent rulleblad til tross; mannen har god kontroll på skuta her han. Problemet her er egentlig manuset. For her tar det fryktelig lang tid før det skjer ting. Folk som ikke har hørt NOE om denne filmen vil jeg tro har en overraskelse i vente. For første halvdel av filmen er som en helt hvilken som helst vanlig drama/komedie hvor man ofte trekker på smilebåndene takket være en del gode humoristiske hendelser og replikker. Men så BOOM! så eksploderer det i et voldsomt temposkifte, og man blir nærmest sittende lamslått av hva i all verden det var som nettopp skjedde...! Og da er det samtidig ikke måte på hvor det skal ta av til tider. Det blir litt for mye, som igjen fører til at det hele blir litt FOR standard og dumt til tider. Samtidig er det også en konstant underliggende tone som gjør at man, dersom man har sett en del thrillere tidligere, også vet at denne filmen er en film i en slik sjanger. Og det er her Caruso's regi kommer inn i bildet. Han gir oss et godt innblikk i den ultrakjedelige tilværelsen Kale plutselig befinner seg i, og klarer å skifte tempoet på en meget god måte som unngår at det blir kaotisk og forvirrende. Samtidig lar han oss seere sitte til slutten å lure på om det er paranoia eller om naboen virkelig ER en massemorder.
Foran kamera har Caruso samlet en gjeng med skuespillere som gjør sitt for å servere en temmelig god underholdning et par timer. Unggutten Kale spilles av det nye Hollywood-stjerneskuddet Shia LaBeouf, og dette er en kar jeg virkelig håper vi får se MASSE til i tiden framover. Karen viste også i Transformers hvilket talent han har, og her gjør han en kanskje enda mer solid framføring enn han gjorde i den fantastiske robot-filmen som jeg elsker over alt på jord! Her leverer LaBeouf en riktig så solid framføring som i mine øyne rett og slett er imponerende! Karen kan det med å spille seriøse roller som også ofte leverer en del humoristiske øyeblikk. Slikt liker vi!
En annen som utmerker seg i denne filmen i tillegg til Shia LaBeouf, er den alltid glimrende David Morse som den mistenkelige naboen. Morse er så herlig kald og intens i denne filmen at man nærmest får frysninger på ryggen. Morse gjør som regel, i mine øyne, alt han tar i til gull. Det har vi sett tidligere i filmer som The Rock, 16 Blocks, Forhandleren, 12 Monkeys og Den Grønne Mil for å nevne noen, og her leverer han nok en knallprestasjon. Han gir rett og slett karakteren det kyniske preget den trenger. Samspillet med unge herr LaBeouf er også en sann fryd, fra begges side. Alldeles glimrende rett og slett!
Mer uheldig er det med stakkars Carrie-Anne Moss som har fått rollen som Kales mor. Moss er flink hun, det er ikke prestasjonen hennes det står på, for hun gir karakteren en temmelig god mor-følelse og troverdighet. Det er bare det at hun spiller en karakter som ikke utmerker seg på noen sett og vis i denne filmen. Det virker som om hun er skrevet inn bare for å ha en mor der, og hun blekner derfor lett i forhold til de øvrige karakterene. Synd i grunn, for jeg liker Moss med tanke på sine tidligere gode roller fra Matrix-filmene og den glimrende Memento.
Det samme kan man si om Aaron Joo som spiller Kales kamerat Ronnie, som deltar i overvåkingen av naboen. Joo spiller i mine øyne en bortkastet karakter som ikke har noe som helst i denne filmen å gjøre. Man sitter nærmest med følelsen av at det er et krav at det skal være med en asiatisk skuespiller som visstnok skal tilføre filmen den mengden med humor som av en eller annen grunn må sprette fram i tide og utide. Problemet i denne sammenheng er at det i de fleste scenene blir for dumt og tåpelig.
I rollen som Ashley ser vi Sarah Roemer, kjent fra The Grudge 2. Roehmer gjør en grei jobb hu, men det er også alt. Ikke noe å utmerke egentlig. Et pent fjes bare for å dekke over en karakter som hovedpersonen skal forelske seg i...
Disturbia er på mange måter en helt grei film den. Den ER spennende, men den ER også treig i starten og langdryg. Men når ting til gjengjeld er i gang, så stanser det ikke heller, men har heller tendenser til å ta litt av enkelte plasser. Replikkene er helt okå skrevet, og en del morsomme tvister og hendelser gjør at man trekker på smilebåndet, men en del klisjeer som får en til å himle med øya. D.J. Caruso serverer historien med en god feel og flow og hele den pakka der, men takket være meget godt skuespill fra de to mest sentrale karakterene (Kale og naboen), løfter dette filmen til over middels på skalaen.
Grei skuring på en søndags kveld dette her, rett og slett.

6/10

"Hæ?? Hvaserdu?? Hvaserdu??? Få se få se få se!!!!"

The League of Extraordinary Gentlemen (2003)

En maskert villmann med kallenavnet "The Fantom" truer med å sette i gang dommedag ved overgangen til det nye århundret, ved bruk av høyteknologiske vidundermaskiner som ingen har sett maken til på denne tiden (slutten av 1800-tallet). Den legendariske britiske eventyreren Allan Quatermain blir spurt om å stanse dette vesenet, og takker til slutt ja ved å danne en gruppe med superhelter verden aldri har sett maken til; Den Usynlige Mannen, Vampyren Minah, Udødelige Dorian Gray, Dr. Jekyll & Mr. Hyde, Captain Nemo, den amerkanske Tom Sawyer, og seg selv. Nå må de, i tillegg til å bekjempe sine indre demoner og hverandre, gå sammen med sine krefter for å redde verden fra en utslettende verdenskrig...

Det finnes filmer som er så fantastiske at man bare MÅ ha dem og se dem om og om igjen. Det finnes filmer som er så underholdende at man forelsker seg i dem fra første stund. Det finnes filmer som er så dårlige at man aller helst vil trampe på dem og så fore dem til fiskene. Og så finnes det filmer som er så dårlige at de blir så geniale at man bare MÅ ha dem for å få seg en god latter. Gjett hvilken gruppe denne filmen havner under? Jo riktig: Sistnevnte. For denne filmen her ER virkelig genialt elendig!
Konseptet i seg selv er jo i og for seg ganske originalt og morsomt: Filmen er basert på tegneserien med samme navn, som handler om de største heltene fra britisk litteraturhistorie som går sammen og danner en superheltliga ulik noen annen. James Dale Robinson har skrevet et manus ut ifra denne tegneserien av Alan Moore og Kevin O'Neill som kunne ha funket temmelig bra, dersom Robinson hadde hatt talent for dette. Dessverre er det snarere tvert i mot, for her er det stappa fullt av dårlige klisjéer, elendige dialoger og temmelig hjernedøde plott! Lite overraskelser er det også her. Man skjønner raskt tegninga og hvem som er den virkelige skurken og lignende. Og da er det kanskje ikke så rart at denne filmen ble den eneste kjente filmen på hans resymée heller...?? Ikke hadde han gjort noen tidligere kjente filmer heller, så Robinson er altså en mann vi raskt kan glemme uten å få noe særlig dårlig samvittighet for det. Sterke ord kanskje, men se denne filmen så tviler jeg på at det tar så veldig lange stunden før du deler min mening...!
Og så var det regissøren da. Stephen Norrington hadde tre filmer å vise til tidligere. To av dem ikke så veldig kjente, men en av dem er den smågeniale vampyr-filmen Blade. Med Blade viste Norrington at han hadde grei kontroll på styring av skuta når det gjelder å lage filmer som inneholder noe litt utenom det vanlige. Men hva var det egentlig Stephen Norrington tenkte på da han gikk med på å lage denne filmen?? For det er helt klart tydelig at denne filmen har ødelagt hans rykte som respektabel regissør. Mannen har ikke hatt ett eneste oppdrag nå i ettertid...! Og man kan egentlig skjønne hvorfor. For her virker det helt som om han har glemt hvordan man kan hindre et skip fra å synke. Slossescenene er helt på trynet (man ser bl.a klart og tydelig at man ikke treffer), dramatikken visner lenge før filmen begynner, instruksjonene av skuespillerne er langt fra å være på nært gode nok. Men til tross for dette sørger han for å servere oss mengder med saftig action og underholdning. Bare så synd at det ikke holder i denne omgangen...
Jeg husker jeg satt med en ekkel følelse i kinosalen da rulleteksten kom på denne filmen, da jeg var og så den da den kom. Mye takket være det jeg har nevnt ovenfor, men mest takket være effektene. Makan til blue/greenscreen til å være en film fra 2003 skulle man lete lenge etter! Når det er sagt, ble jeg faktisk positivt overrasket da jeg omsider så den for andre gang nå. Og nå er det mulig jeg kanskje mister respekten de fleste har ovenfor meg som seriøs filmelsker/kritiker, men jeg synes faktisk de er temmelig ok i denne filmen...! Joa, det er de scenene man nærmest river seg i håret av fortvilelse, men det er yderst sjeldent, og ikke før mot slutten av filmen i følge min mening... Jeg mener nemlig å huske Mr. Hyde som heftig kunstig animert, men andre gang jeg så den ble jeg heftig positivt overraska. Og dette er bare ett av eksemplene. Nuhvel... det redder ikke filmen fra å suge villt og hemningsløst uansett.... :-P
Og så var det ett punkt jeg egentlig hadde håpa jeg skulle unngå i denne omgang, men dessverre føler jeg at det er en nødvendighet som i alle filmer. Og det er skuespillerne. For jaggu er det ikke en av mine favorittskuespillere som presterer å avslutte skuespillerkarrieren sin med en slik film av alle...! Nemlig ingen ringere enn godeste Sean Connery...! Sean Connery er jo til vanlig så sykt genial i hvilken som helst rolle. Hva i all verden gjør han i denne???? Joda, han r god som Allan Quatermain, bla bla bla, og så videre, men akk! Det hjelper så lite. Man avslutter bare ikke skuespillerkarrieren sin med en slik film. VM i tragisk kaller man slikt. Skuffet er unertegnede. Rett og slett.
I de andre rollene møter vi mer eller mindre kjente navn som Naseeruddin Shah som kaptein Nemo, Shane West som Tom Sawyer, Peta Wilson som vampyren Minah, Tony Curran som Den Usynlige Mannen, Stuart Townsend som Dorian Gray, og Jason Flemyng som Dr. Jekyll/Mr. Hyde. Samtlige er ikke spesielt nevneverdige i denne filmen. De kler rollene sine, det gjør de. Men det er også alt. Men blant disse synes jeg det er Jason Flemyng som utmerker seg her. Flemyng gjør en god rolle han, og spiller den heftige personlighetsforstyrra Dr. Jekyll på en glimrende måte. Så Flemyng er et pluss her. Faktisk...!

Såh... voldsom slakt til tross... hva ER det egentlig som gjør at jeg personlig digger denne filmen? Handlingen kan det ikke være, for den er som jeg har nevnt heeelt på trynet. Det samme med regien. Er det da underholdningsverdien? Njaa... skeptisk, for den i seg selv er laaaaaangt fra nok til å hindre en stakkar fra å sovne.
Jo, det er hele konseptet bak den. Hele ideen med at man tar de aller mest kjente karakterene fra historisk britisk litteratur, og schmokker dem sammen i en usannsynlig festlig superhelt-setting. Det er no av det samme som med Jurassic Park-filmene (som jeg ABSOLUTT skal skrive om i denne bloggen etter hvert). Har skrevet litt om disse filmene, og hva som for meg som gjør dem så spesielle tidligere (trykk HER for å lese), så jeg skal ikke gå så altfor mye innpå det igjen nå, men noe av det samme er det med LOEG. Til tross for en latterlig handling og hjernedøde plott, digger jeg filmen. Men ulikt fra Jurassic Park, er det ikke fordi den er genial, men genialt ELENDIG.

Gratulerer League! Du er herved den første film i bloggen som ikke får noen karakter. Smørja er ikke verdig noen av verdens karakterskalaer...!

hihi, arti... *knis*

"PØH! Harrison, ta deg en bolle!!! Ingen er tøffere som Indiana Jones enn jeg ble med denne hatten!"

Fantastic 4 (2005)

Reed Richards er en dyktig, men dessverre nært konkursrammet, vitenskapsmann som sammen med sin venn og kollega Ben Grimm oppsøker sin gamle MIT-skolekamerat Victor Von Doom, for å søke om finansiering til sitt siste prosjekt. Et eksperiment som går ut på å utforske kosmisk radiasjon og dens påvirkning av DNA. Dette for å kunne bruke det i medisinsk sammenheng. Von Doom går med på å stille sin romstasjon til disposisjon mot betingelsene at han står med kontrollen over eksperimentet, samt en stor andel av det de eventuelt måtte tjene på eksperimentet. På turen får han i tillegg til Ben Grimm og Victor Von Doom, selskap av sin tidligere kjæreste Susan Storm som nå er Von Dooms kjæreste, samt hennes kjepphøye bror, Johhny Storm.
Men noe går galt. Fryktelig galt, da Richards får oppleve at naturkrefter kan være temmelig upålitelige. For i følge hans beregninger skal det ikke inntreffe en kosmisk energistrøm for om noen timer. I stedet er de bare noen sekunder unna å inntreffe, og de rekker ikke å stenge de ytre skjoldene før de alle blir utsatt for den radioaktive strålingen fra denne kosmiske energistrømmen, og når de returnerer til jorden, oppdager de at de alle har fått unike evner. Reed kan strekke alle deler av kroppen til uante dimensjoner, Susan kan gjøre seg usynlig, Johnny kan dekke seg med flammer og fly og Ben Grimm er dekket av stein og er sterk som Hulken... Von Doom er også rammet, og i sinne over at ødeleggelsen av hans romstasjon har ført til en personlig konkurs for ham, sverger han hevn over Reed. Han setter dermed i gang med en plan om verdensherredømme og å utløse det totale kaos, ved hjelp av sine krefter som går på å kontrollere elektrisitet. Krefter som også sakte men sikkert gjør at huden hans gradvis blir mer og mer metall.
Von Doom må stanses, og for å stanse ham bestemmer de fire seg for å kombinere sine krefter og danne gruppen som raskt blir kjent som The Fantastic 4...
Først kom X-Men. Så kom Spider-Man. Og så kom sannelig Hulk. Og jeg var i lykkerus!! En haug av mine tegneseriehelter fra barndommen var filmatiserte!! Kunne det i det hele tatt BLI bedre?? joooda!! For snart kom ryktene om at mine all time favoritter blant Stan Lee's superhelt-univers, nemlig De Fantastiske 4, også skulle komme som film. Ja riktig, favorittene. Tror du forventningene var høye???
Dessverre så var de det. Hvorfor dessverre? La meg utdype...

Først kom traileren, og den viste klipp som pirra nysgjerrigheten noe aldeles voldsomt. Og så kom filmen, og på en eller annen merkelig måte rakk jeg aldri å se den på kino. Til gjengjeld fikk jeg med meg det meste av folks meninger om denne filmen, altså meninger fra folk som hadde sett den, og det var ikke akkurat en overdose av godord den mottok, for å si det slik. Så kom den på DVD og jeg fikk en ny mulighet for å se den, en mulighet jeg benyttet meg av temmelig raskt! Og dessverre fikk jeg bekreftet at de andres meninger ikke var så ulike fra min egen mening. Snakk om skuffelse! Og mesteparten av grunnen for den voldsomme skuffelsen lå i manuset. For dessverre er det sånn at Mark Frost og Michael France har skrevet et manus som er så langdrygt at det egentlig er et heftig steg over grensen til det kjedelige. Greit nok, vi får allerede etter ca 15 min vite hvordan de får kreftene sine, men nesten hele resten av spilletiden brukes til å krangle om de skal fortsette et liv med disse evnene eller om de skal gjøre hva de kan for å bli normale igjen. Alt er så langdrygt og kjedelig at det mister en del av den gode superhelt-gnisten jeg personlig mener har vært så fin i de andre filmene, hvor de HAR klart det å bruke tid på å innlede om hvordan det hele oppstod, men samtidig også få MASSE tid til morsom og underholdende superhelt-opplegg. Det er vel X-Men-filmene et perfekt eksempel på... De kommer rett og slett liksom aldri helt i gang her, føler jeg. Til gjengjeld er dialogen egentlig ganske grei her. Det er fullt av kommentarer og replikker som fungerer godt og er temmelig treffende og morsomme, i motsetning til fadese-replikkene i film nr 2.
Regien var det Tim Story som skulle stå for, og før denne filmen hadde ikke denne mannen den mest imponerende CV'en å vise til (Taxi, Barbershop, The Firing Squad og One of Us Tripped). Men likevel synes jeg Tim Story klarer, til tross for et platt manus, å ivareta litt av den superhelt-feelingen en slik film skal ha likevel, noe som i mine øyne redder filmen en del.
Når det er sagt, var jeg ikke så lenge før denne omtalen ble skrevet, og så oppfølgeren Rise of The Silver Surfer på kino. En film jeg i denne bloggen slaktet så det holdt, spesielt kanskje Story's regi. Men den filmen ga meg lyst til lå se den første igjen, og denne gangen var jeg ikke like negativt innstilt til mannens regi, for her gjør han en grei jobb. Men det er da jeg begynner å lure: Hva i all verden var det som skjedde under innspillingen av film nr 2 da????
Uansett: Han fokuserer her fint på den omstillingen de fem må gjennom etter å ha blitt utsatt for noe sånt, og har egentlig helt grei kontroll på skuta her. Ikke noen super kontroll, riktignok. Men det fungerer egentlig helt greit.
Og så er det skuespillerne da. Selv er jeg ofte opptatt av hvem de velger til slike roller, samt opptatt av at dem helst bør velge skuespillere som passer ut i fra tegneseriene. Og heller ikke her er jeg noe særdeles skuffet over valgene de har falt på. Ioan Gruffud, kjent fra King Arthur, spiller Reed Richards - vitenskapsmannen som liksom aldri klarer å la være å ta med seg jobben hjem, en rolle som kler Gruffud meget godt. Sexy Jessica Alba spiller Susan Storm, og bare hun i sg selv er nærmest grunn nok til å se denne filmen...! ;) Michael Chiklis, kjent fra bl.a serier som The Shield og Scali, spiller den temperamentsfulle og hissige The Thing, en rolle han gjør meget tro i forhold til tegneserien. Johhny Storm framføres fornøyelig av Chris Evans, og Evans gir karakteren Johnny den irriterende kjepphøye og alltid tergende oppførselen ovenfor Grimm som man også kjenner så godt fra tegneserien.
Men alle disse havner litt i skyggen fra en bestemt skuespiller. Nemlig filmens skurk - Dr. Doom, som her spilles av Julian McMahon som vi kjenner fra serier som Charmed og Nip/Tuck. McMahon har en karisma som lyser ut over skjermen, og jeg må si han stjerler showet litt her. Han er rett og slett glimrende i rollen som den maktsyke Dr.Doom og tilfører karakteren et herlig preg av ondskap! Rett og slett en av de beste super-skurkene hittil.
Så hva sitter jeg igjen med som en konklusjon nå på slutten av omtalen? At det er en knallelendig film som man bare tramper på og bruker som trampoline? Nei, faktisk ikke. For underholdende, DET er den! Og selv om det er meget lite av superhelt-slossescener, er det nok av actionfylte scener med gode effekter som sørger for at man slipper å sovne underveis iallefall. Det er bare det at det er så synd at de må bruke en hel film som en innledning til eventuell oppfølger... (som forøvrig viste seg å være ENDA en innledning. Men det har jeg allerede skrevet om i dens omtale...)
Fantastiske 4... HVA var det egentlig som var så fantastisk med dem igjen...??

4/10

"Joa, være superhelt er kult det, men denne drakten sniker seg no jæ**** opp i ratta-ta!!"

Fantastic 4 - Rise of The Silver Surfer (2007)

Stålsett deg! Det er på tide med litt heftig slakt!

Det er vill baluba i USA for tiden, fordi Mr. Fantastic og Sue Storm skal gifte seg. Et bryllup de forøvrig allerede har forsøkt fire ganger å få gjennomført. Nei, livet som superhelt er ikke enkelt... Men denne gangen skal det bli, og alt er lagt til rette for det perfekte bryllup. Alt er pyntet opp til det maksimale, gjestelisten er stappfull av byens storheter, og media blåser opp saken til det nærmest uvirkelige. Midt oppi alt dette plages Reed Richards (Mr. Fantastic) av tanken om det er mulig å kombinere dette superheltlivet med familielivet. En tanke han forøvrig ikke rekker å tenke over så altfor lenge. For det er ett eller annet som har begynt å forårsake merkelige hendelser verden rundt. En intergalaktisk skapning har nemlig ankommet jorda, og på alle tidligere planeter denne skapningen har besøkt, har denne verden vært totalt ødelagt 8 dager senere. Og nå er den altså her. Hos oss, og de Fantastiske 4 er de eneste som kan redde verden fra total ødeleggelse.
Man kommer ingen vei utenom Marvel-universet uten å ende opp med å filmatisere Fantastiske 4, og jeg husker en voldsom glede over nyheten om at en film skulle bli realitet. Fantastiske 4 har alltid vært mine favoritter av Stan Lee's superhelter, og voldsomme forventninger bygde seg opp hos meg. Og så kom skuffelsen. For filmen var ikke noe bra! Den var VM i langdryg, det tok altfor lang tid å bli kjent med karakterene, og altfor lang tid før vi fikk se hvordan de fikk kreftene sine. Nyheten om en oppfølger ble derfor tatt varmt imot hos meg, for NÅ trengte de vel ikke å bruke så veldig lang tid på sånt hverdagslig tull? Nå har de jo fått kreftene sine, så NÅ må vi vel få se dem bruke dem i sensasjonelle kamper med en haug med skurker...??? Bedre ble det ikke av at traileren til filmen etter hvert begynte å trille over lerettet, en trailer som tydelig vitnet om at dette var noe som kom til å skape en heftig kinooplevelse.
Uff, jeg vet knapt nok hvor jeg skal begynne! Men her kan jeg vel egentlig ikke gjøre annet enn å gå rett på sak: Den suger!! Nå tilhører jeg riktignok en av dem som ikke er så veldig kresen på storyen i en superheltfilm, og heller ser på underholdningsverdien av det hele (jeg er til og med en av dem som faktisk ikke synes DareDevil er SÅ ille, men DET er en annen sak...), men her holder det bare ikke. La meg forklare litt nærmere hva jeg mener:
For det første: Storyen. Ooooh, verden er i fare fra å bli utslettet! Hørt det før? Aaaaaltfor ofte. Finn på no nytt for en gangs skyld! I tillegg er replikkene så talentløst elendig skrevet at man nærmest blir flau enkelte scener. Spesielt de scenene hvor de prøver så godt de kan, stakkars, å være morsomme. Joda, det finnes en og annen kommentaren der hvor jeg trakk på smilebåndet, men det aller meste blir rett og slett for dumt. For å være helt ærlig, samt uten å overdrive, føltes det til tider som om manuset var overlatt til en haug med fjortiser. Ærlig talt! Slik humor var morsom da jeg var så ung at jeg lo av alle andres fiser!
For det andre: Tim Story er på banen som regissør igjen, og man skulle tro mannen hadde lært etter den forrige F4-flausen. Utrolig nok, snarere tvert i mot! For denne gangen er alt mye verre, selv om jeg trodde dette ikke kunne være mulig! Jeg satt med følelsen av at alt bare var halvhjerta. Alt er liksom så.... uengasjerende og kjedelig. Stakkaren prøver å få frem tydelig at disse folka er vanlige mennesker som strever med sine hverdagslige problemer, men i mine øyne mislykkes han totalt i dette og klarer ikke å få fram at det er noe "synd på" denne gjengen. Nok en gang presteres det å brukes altfor lang tid på det hverdagslige, noe som nok en gang fører til en meget landryg film. Jamen det er da vel viktig å få fram historien, og følelsene hos disse menneskene, sier du sikkert. En haug med sprøyt, spør du meg. For det er meget mulig å få til det, nemlig, uten at filmen blir så til de grader tiltaksløs som her...! Bare se på X-Men filmene det...! DER har du glimrende superheltfilmer som klarer det kunststykket å fortelle de ulike karakterenes historie og la oss bli kjente med dem, uten at det fører til kjedsomhet og voldsom gjesping...!
For det tredje: Traileren for filmen skapte forventninger om at det var snakk om en mektig intergalaktisk fiende ved navn The Silver Surfer, og noen heftige slosse-scener mellom denne karen og firer-gjengen. Men det som er så eitrandes synd her, er at scenene med denne karen havner voldsomt i skyggen av fokuset på de Fantastiske 4 på det personlige planet. Det vies altfor lite tid til denne karen, men til gjengjeld er han über de scenene han er med!
For det fjerde: Effektene. Med tanke på de ulike superkreftene til de 4, skaper dette en viss utfordring for effektskaperne. Johnny Storm, aka The Human Torch, er godt laget der han plutselig dekkes av flammer og flyr avgårde. Det samme kan man si om Ben Grimm, aka The Thing, og Susan Storm. Men når man kommer til gjengens frontfigur, Reed Richards, aka Mr. Fantastic, er det på tide å spørre seg selv: Er det ikke mulig å gjøre det bedre enn dette i 2007?? Effektene er så elendige, og alt virker bare så falskt når han strekker seg ut og tvinner seg rundt ting i hytt og pine. Uffa meg...!
Men er det egentlig bare elendigheta vi får servert her? Nei, faktisk så er det ikke det, selv om det kanskje kan virke sånn...
For underholdende, det er den faktisk. For når man først får servert de lenge etterlengtede actionscenene, så er de temmelig heftige og spennende.
Skuespillerne er faktisk ikke så altfor verst de heller, men det kan de ikke takke manuset eller regissøren for. Ioan Gruffudd kler rollen som Reed Richards han. Det samme gjør Jessica Alba som Sue Storm, Chris Evans som The Human Torch og ikke minst Michael Chiklis som The Thing. Problemet er bare at de, som alle er filmens 4 hovedpersoner, havner som lettere gjennomsnittlige karakterer og biroller, som havner litt i skyggen av de øvrige karakterene. En av disse er Victor Von Doom, som i forrige film i likhet med de 4 ble rammet av samme ulykke som dem, og fikk uante krefter. Her ser vi igjen Julian McMahon i denne rollen, og likt som i forrige film, stjeler han showet litt her. McMahon gjør i mine øyne en glimrende innsats som skurk, og bare hans rolle i filmen i seg selv løfter filmens helhetsinntrykk noe. Et annet lyspunkt er selve Silver Surfer som fremføres av Doug Jones. Jones har vi sett tidligere i roller som Abe Sapien i HellBoy og skapningen Pan i Pan's Labyrinth. Mannen har et fantastisk kroppspråk og det er vel derfor han stadig blir plukka ut til slike roller, hvor man ikke trenger å si noe. Når det er sagt er det Laurence Fishburne vi hører som stemmen han, og Fishburne gir denne karakteren et ultratøft machopreg som jeg synes funka temmelig bra her!
Nei jeg føler jeg har slakta filmen temmelig heftig nå. Jeg har kanskje det, og om mulig skremt bort de som skulle mene at handling har null å si når man skal underholdes i en kinosal. Til disse må jeg bare få si: For all del! Se den. Kjedelig er den jo egentlig ikke. Det er jo tross alt en superheltfilm. Bare vær obs på en handling basert på en god del drama...!
Når det er sagt, så skulle det vel ikke være så unaturlig å tro at vi nå har noe godt i vente. For med to filmer nå som hittil ikke har vært langt fra å suge villt og hemningsløst, KAN det jo ikke bli verre...! Alle gode ting er tre, er det ikke så? Kanskje de sparer seg slik at film nummer fire VIRKELIG kommer til å svare til tittelen "FANTASTISKE 4"...?!?!?

Akk ja, den tid, den sorg...

2/10

"HVA??? Har noen STJÆLT buksa di???"

Rocky Balboa (2006)

Mange år har gått siden Rocky sist var i ringen, og boksehanskene er for lengst lagt på hylla. Nå lever han et høyst tilbaketrukket avslappet liv, hvor hverdagen blant annet består av å drive en liten koselig italiensk restaurant. Kona Adrian har gått bort og sønnen har vokst opp til å bli en ung voksen karrieremann. Rocky er i det nostalgiske hjørnet for tiden, og dagene går stort sett med til å mimre tilbake til gamle dager, og bærer et lite ønske om å komme i rampelyset med en siste kamp. Da et tv-studio for moro skyld lager en dataanimert kamp mellom Rocky og nåværende tungvektsmester, er dette noe som blåses voldsomt opp i media og får meget stor oppmerksomhet, og flere og flere begynner å fatte interesse for spørsmålet om hvem av de to som ville vunnet dersom det virkelig ble arrangert en kamp mellom dem. Rocky som sliter litt med dårlig selvfølelse ser en gyllen mulighet for å få gjort noe med sine indre demoner, og går med på denne oppvisningskampen. En kamp som virkelig vil komme til å bli en for historiebøkene...
Det er ikke ofte at oppfølgere som kommer så lenge etter de foregående filmene i en serie skaper så store forventninger som Rocky gjorde da ryktene om en sjette film ble sluppet. Hvordan i all verden skulle DEN bli, med tanke på hvor gammel Sly egentlig begynner å bli...?? Så fikk man vite at det var Sly selv som stod for både manus og regi, og jeg for min egen del må være såpass ærlig å innrømme at jeg var lettere bekymret over dette. Dette med tanke på alle de uhorvelig elendige rollene man har sett Sly prøve seg i (bortsett fra Cop Land da, hvor jeg personlig mener Sly gjorde en sykt god innsats!) Og hva sitter jeg igjen med av tanker nå i ettertid? Jeg hadde ingen grunn til bekymring. For det Sly har gjort her, er rett å slett å mekke en story som, til tross for at dette er en FEMTE oppfølger, fungerer mye bedre enn en del av de foregående filmene. DET er ikke ofte man opplever! For denne gangen er det ikke fokuset på det å slå en "uslåelig" motstander som blir sett på som filmens "bad guy" som er hovedsaken her. Rocky Balboa har blitt gammel, og det er mye som har skjedd i livet hans siden sist, og dette tar Sly seg god tid til å konsentrere seg om å vise oss. Dette er noe som gir den sjette filmen i rekka en varme og følelse som ingen av de andre filmene har gitt hittil, og samtidig en av de bedre i serien. Samtidig gjør Sly en meget god jobb på å skildre de ulike karakterene, og får fram deres følelser og vesen såpass klart og tydelig at man blir godt kjent med dem, og dermed gjør dem temmelig troverdig. Hva mer er det Sly klarer? Jo han klarer jaggu i tillegg å fortelle historien på en særdeles god måte. Mannen har jaggu ikke blitt dårlig på sine eldre dager, og viser klart og tydelig med denne filmen at han faktisk KAN å stå bak kamera og styre showet. Sly har som jeg nevnte en del flaue filmroller å vise til. Med filmen Rocky Balboa klarer han, i mine øyne, å rette opp dette ryktet temmelig heftig. Personlig synes jeg det er godt å se en Rocky-film som ikke bare fokuserer på at det er en heftig motstander som skal slås her, men som tar hensyn til karakterene det handler om. Det gjør riktignok at filmen er betydelig roligere enn de andre filmene, noe som for enkelte kanskje kan oppfattes som langdrygt og kjedelig. Til å begynne med var jeg litt inne på tanken jeg også, men så innså jeg det faktum at Rocky tross alt begynner å bli gammel, og da kan man rett og slett bare ikke lage en Rocky-film som de andre, det ville bare vært for dumt, og denne tanken virker det som Sly har tenkt også. Dette gir igjen et mer realistisk preg over filmen synes jeg, noe som igjen styrker den betraktelig.
Helt perfekt er den selvfølgelig ikke. For joda, det er greit å tone ned tempo litt og heller fokusere på det som skjer rundt omkring, men problemet er at det enkelte plasser blir litt for langdrygt og kjedelig. Enkelte scener hvor det foregår en samtale som lik så godt kunne vært et opptak av to som konverserer på et kjøkken, er ikke så veldig interessant i lengden. Dette fører til noe langdryghet og gjør at filmen kommer sent i gang, før man får veldig lite tid til filmens høydepunkt. Selv kunne jeg tenkt meg litt mindre prat, og bittelitt mer fokus på den store kampen på slutten, fordi for å være ærlig synes jeg den bar altfor mye preg av å være mer som de kampene man så midt i de foregående filmene, som ikke betydde SÅ mye... Men dette er i en veldig liten grad og gjør ikke så veldig mye på helhetsinntrykket her. Så for all del! Ikke tro at jeg synes denne filmen suger av den grunn! For det gjør den på absolutt INGEN måte! ;) I tillegg har Sly gjort boksescenene i filmen mye mer realistiske enn tidligere, noe som også styrker filmen betraktelig!

Når det gjelder skuespillprestasjonene så er ikke dem noe å hoppe i taket for egentlig. Men en ting jeg synes er nokså fornøyelig, er å se Sly gjøre denne rollen igjen. For dette er en rolle som kler ham, og han får frem på en glimrende måte aldringen som Rocky har blitt utsatt for, og gjør ham temmelig troverdig. Det virker på meg som om Sly har lært av en fortid med flaue filmroller, for her leverer han en meget god rolle, og viser at hans karriere er langt fra over! Vi får også et gledelig gjensyn med Burt Young som har spilt Paulie i alle filmene, men også han gjør en av de bedre framføringene av denne rollen i denne filmen.
Filmen er god den! VELDIG god! Til å begynne med var den ikke som jeg hadde forventet, og til å begynne med kjente jeg meg litt skuffa. Men så tok jeg til vettet underveis og sa til meg selv at denne filmen rett og slett ikke kunne vært gjort på noen annen måte, og at det samtidig var en av de beste Rocky-filmene, nettopp på grunn av et godt manus og en god regi fra Sly's side. Sly har kommet seg må jeg si, og viser som sagt med denne filmen at han KAN! Så jeg håper inderlig at han får flere sjanser til å vise det framover! :) En ting er ihvertfall sikkert: Det er mye mer fornøyelig å få et gjensyn med Sly som Rocky enn det var med Arnold som Terminator i T3, for Sly er fortsatt godt trent, og trenger ikke datamanipulering slik Arnie gjorde... Arti å se at Sly fortsatt er i "go'formen" sånn sett :)

Bra jobba Sly!

8/10

"Å gjøre denne rollen igjen tar knekken på meg! Skal vi ikke heller stikke opp til meg en tur, så tar vi et bittelite Rocky-maraton, bare du og jeg, i sofaen og levende lys, hm...?"

I am Sam (2001)

"Love is all you need"

Den mentalt tilbakestående Sam blir sittende som eneforsørger for sin nyfødte datter etter at barnemoren stikker av fra ansvaret. Men takket være god hjelp fra sine mange enestående venner klarer han å oppdra henne likevel. Og Sam er virkelig en god og kjærlig far som er 100% hengiven ovenfor sin lille datter. Problemene begynner forøvrig å melde seg når Lucy blir eldre, og når Lucy når en alder av 7 år begynner hun å vokse fra ham på det mentale stadiet. Dette er noe som gjør at barnevernet begynner å gripe inn, en handling som truer det sterke båndet som er knyttet mellom far og datter, da de helst ser Lycy plassert i et forsterhjem. Men Sam gir seg ikke så lett. Han bestemmer seg for å ta opp kampen mot barnevernet og kommer i kontakt med karriereadvokaten Rita Harrison. Rita er en karrierekvinne som er helst bryr seg lite om andre enn seg selv, men for å prøve å motbevise dette tar hun på seg saken til Sam gratis. En sak som for hennes del vil vise seg å føre til enorme forandringer i hennes liv. Sammen begir de seg ut på en kamp for å overbevise samfunnet om at Sam fortjener å få sin datter tilbake, en kamp som virkelig viser dem hvor mye kjærligheten i seg selv betyr...
I aller første omgang høres det ut som en hvilken som helst onsdags-film på TV Norge, men etter å ha sett filmen vet jeg knapt hvor jeg skal begynne. For denne filmen er rett og slett N-Y-D-E-L-I-G all over the place!! Og dette er en kommentar som tar meg til skuespillerne i denne filmen med en gang.
Sean Penn spiller den tilbakestående Sam, og jeg lyver ikke når jeg sier at dette må være den aller beste skuespillerprestasjonen (når det gjelder å spille slike roller) jeg har sett på lenge! Glem alle som har spilt slike roller før! Eller... nei ikke GLEM dem, for Tom Hanks i "Forrest Gump", Daniel Day Lewis i "My Left Foot", Leonardo DiCaprio i "What's Eating Gilbert Grape", og Robert DeNiro i "Awakening", for å nevne noen, gjorde alle suverene minneverdige roller, og burde absolutt ligge friskt i minne til enhver diskusjon om hvorfor akkurat disse er så flotte skuespillere. Men her er det bare det at Sean Penn i "I am Sam" overgår i mine øyne det man har sett av slike roller tidligere. Han er så suveren og overbevisende og fantastisk god i denne filmen at jeg satt med tårer i øynene helt fra han dukka opp i filmen og til rulleteksten kom. Og det sier litt med tanke på at han stort sett er med i nesten hver scene...! Sean Penn har egentlig alltid vært en av mine favorittskuespillere, selv om han merkelig nok ikke har vært en av topp 10 (skammer meg litt nå kjenner jeg), men etter å ha sett ham i filmer som Mystic River, The Assassination of Richard Nixon og denne her, var jeg ikke sein med å plassere ham blant topp 3-skuespillere! Helt fantastisk skuespill som allerede i den første scenen nærmest overbeviste meg om at han virkelig ER tilbakestående!Som den mer selvopptatte advokaten Rita Harrison ser vi en strålende Michelle Pfeiffer som også viser her hvorfor hun er blant topp 3 av mine absolutte favoritter av kvinnelige skuespillere. Michelle Pfeiffer er perfekt i rollen og klarer å få fram en kvinne som til tross for en god karriere og et liv i luksus, plages av intriger og problemer på hjemmebane. Man skjønner raskt at dette er en kvinne som takler hverdagen bak en fasade, og dette får Michelle Pfeiffer fram på en utrolig god, overbevisende og troverdig måte. Samtidig er også samspillet med Sean Penn en sann fryd å se på, og gjør filmen enda mer rørende enn den er fra før.
Som datteren Lucy ser vi en meget ung Dakota Fanning som bare var 7 år under innspillingen av denne filmen. Her spiller hun i sin tredje filmrolle som forøvrig var hennes gjennombrudd og førte til en god plassering på Hollywoods stjernehimmel (selv om hun tidligere har gjort en haug andre tv-serie roller da...), og viser her hvilket naturtalent hun virkelig er! Jenta er sykt dyktig, og samspillet med Sean Penn er så rørende og herlig at man sitter med konstant fuktige øyne de scenene de er sammen!
I de øvrige rollene møter vi en haug med andre skuespillere som også leverer solide troverdige roller. Vi møter mer eller mindre kjente fjes som Richard Schiff, Dianne Wiest, Loretta Devine og Laura Dern for å nevne noen, men en jeg gjerne vil bemerke spesielt er Doug Hutchison. Doug Hutchison er kanskje ikke så kjent for de aller fleste. Noen kjenner ham kanskje fra filmen The Green Mile, hvor han spilte den ekle klysete Percy Wetmore, men aller mest bemerket gjorde han seg kanskje da han spilte Eugene Victor Tooms i to episoder i serien X-Files på 90-tallet. Her dukker han opp som en av de tilbakestående vennene av Sam, og jeg må være ærlig å si at mannen overraska meg no så til de grader her! For jeg visste at mannen var flink, men jeg ante virkelig ikke at mannen var SÅ dyktig...! Av alle bi-karakterene var det altså han som utmerka seg mest hos meg, og jeg håper å se ham i større roller framover. Mannen fortjener virkelig mer etter å ha gjort slike roller!
Men en film trenger så mye mer enn gode skuespillere for å gjøre et godt inntrykk. Man trenger også en god handling og en regissør som kan formidle denne handlingen på en god måte. Når det gjelder manuset, er dette noe som fungerer meget fint her! Historien er enkel, men samtidig har den et tema som jeg føler er verdt å tenke litt over. Greit nok at det handler om en tilbakestående mann som får ansvaret for en baby. Høres litt sånn typisk Hollywood-drama ut, ja, men allikevel klarer jeg ikke la være å trekke sammenligninger til det hverdagslige når jeg ser denne filmen. Jeg tror nok det er mange foreldre som føler seg "tilbakestående" når det gjelder å få ansvaret for en baby for aller første gang. Nå er jeg ikke i samme situasjon selv, men jeg kan tenke meg til at det slettes ikke er verdens enkleste situasjon... Hva gjør jeg nå?? Hvordan løser jeg denne situasjonen?? HVORFOR SKRIKER HAN/HUN HELE TIDEN...??? osv, osv... ;) Regissør Jessie Nelson har nok hatt dette friskt i minne da hun i samarbeid med Kristine Johnson skrev dette manuset, for hun forteller denne historien på en meget god og "innsiktsfull" (i mangel på et bedre ord) måte. Man føler Sams situasjon på kroppen, og engasjeres voldsomt følelsesmessig med karakteren hans og livssituasjonen hans. Og dette er vel noe som betyr at Jessie Nelson har lykkes...? :) Videre får hun fram en intens situasjon som får deg til å bite negler i spenning om hvordan det hele kommer til å ende...
Men er alt bare perfekt med denne filmen? Dessverre så er det ikke det. Det var en ting som irriterte meg med denne filmen, og det var filmingen. Filmingen var til tider plagsom og gjorde meg til tider temmelig stressa. Den var forstyrrende, og ødela litt av opplevelsen. Ikke mye! Bare bittelitt... Det er mulig regissør Nelson ville ha slik filming for å skape en spesiell atmosfære, jeg vet ikke, men atmosfæren er der fra før den, takket være skuespillet. Det er stort sett håndholdt kameraføring her, og jeg tror nok ikke det var den beste løsningen her. Misforstå meg rett: filmingen er generelt temmelig god, men det er enkelte scener det blir litt for "urolig" og stressende til at jeg klarte å føle meg komfortabel med den. Men heldigvis ikke så altfor mange scenene. Bortsett fra det er det ikke så mye mer jeg har å utsette på filmen.
Som sagt: dette er en temmelig rørende film. Det er en film som går rett inn i hjerterota på deg, og med mindre man er laget av stein, er det en film som får deg til å grine nesa både sår og rød! Den har en god story som fortelles glimrende av Jessie Nelson, og et skuespill av en anna verden!! Den har et manus som er velskrevet, replikkene er gode, og i tillegg til å ha scener som bare er rørende og triste, har den også en haug med gode varme scener som får deg til å le og trekke på smilebåndene.
Rett og slett en herlig film som gjør godt å se i tider hvor man overøses med Hollywood-action med eksplosjoner og skyting og vold.
Jeg har kanskje en tendens til å være litt raus med karakterene, men når jeg faller slik for slike filmer, er det i grunn lite jeg kan gjøre med det. Digger jeg en film, er egentlig ikke manus og slike detaljer så viktige. Og det er vel egentlig denne filmen et perfelt eksempel på.
Jupp, den har blitt en av mine favorittfilmer. Rett og slett!

9/10