The Rock (1996)

Det skjedde noe merkelig sommeren 1996. Jeg var 16 år, og sykla hver dag til byen for å treffe kompiser som bodde i sentrum. Dagens program var det samme: sykle rund omkring i byen og henge. Men så kom det en reklameplakat på byens kino. En reklameplakat som visste et bilde av tre temmelig gode skuespillere på, og to produsentnavn vi kjente veldig godt til alle sammen. Skuespillerne var Sean Connery, Nicolas Cage og Ed Harris, og produsentene var Don Simpson og Jerry Bruckheimer. "Oisann!" sa vi. Den filmen måtte man jo se. Og billetter ble kjøpt. Lite visste jeg da at denne filmen ville forandre min interesse for film for alltid. For det var denne filmen som åpnet øyenene mine på detaljene i filmer, som filmmusikk og filming og liknende, og ikke bare se en film for underoldningen sin del. Samtidig var det denne filmen som tente en brennende filminteresse inni meg, en interesse som allerede var der fra før, men som etter denne filmen bare ble sterkere og sterkere, og som gjorde at film ble en hobby. Jeg husker jeg gikk ut av kinoen med en følelse jeg aldri har blitt kvitt. Heldigvis. Film var ikke lenger det samme for meg. Det var så mye mer! Takket være denne filmen begynte jeg i ettertid å legge merke til musikk, filming, klipping osv, i alle andre filmer, og opplevelsen av en film ble kraftig forbedret. Filmen var The Rock. Jeg så den seks ganger på kino den sommeren...

Fengselsøya Alcatraz har blitt en turistattraksjon, og under en omvisning okkuperer brigadergeneral Francis X. Hummel øya og setter de andre 81 turistene som gisler i fengselscellene. Samtidig stiller han en rekke raketter med store ladninger av VX-gass rettet mot San Francisco med trussel om at han vil avfyre rakettene mot byen. Hvorfor? Fordi han har sett seg lei av at militæret stadig dekker over sannheten om hva som skjer med soldater som har deltatt på hemmelige operasjoner og omkommet, og deres etterlatte dermed ikke får utbetalt noen form for kompensasjon. Dette må det bli en endring på, og han setter dermed en deadline for å få overført en sum på 100 millioner dollar som en kompensasjon til disse familiene. Hummel må stanses innen fristen han har satt går ut, og en gjeng med Navy Seal-soldater skal prøve å innta øya fra innsiden for å stanse Hummel og overta kontrollen over rakettene. Men et overraskelsesangrep fra innsiden ser umulig ut, til de aner et håp i form av en mann ved navn John Patrick Mason - en tidligere britisk etteretningssoldat som har sittet over 30 år i fengsel for å ha stjålet en microfilm han aldri har overgitt til mydighetene. En microfilm som bl.a inneholder sannheten om JFK-mordet, og UFO-landingen i Roswell. Mason er for øvrig den eneste fangen som har vært fengslet på Alcatraz før det ble nedlagt og klart å rømme derfra. Med tanke på hvor godt han kjenner øya fra innsiden skal han derfor bli med soldatene som en guide. I tillegg får de med seg Stanley Goodspeed som er FBI's ekspert på kjemiske våpen. En mann som forøvrig har heller lite felttrening og knapt nok vet hvordan man snorkler...!
Som seriøs filmkritiker skal man helst være så objektiv som overhodet mulig. Det er for meg ikke mulig i dette tilfellet. For denne filmen er så spesiell for meg, at jeg ikke kan gjøre noe annet enn å rose den opp i skyene! For denne filmen er rett og slett magisk, og i mine øyne tidenes aller aller aller beste actionfilm. MAN FÅR DET RETT OG SLETT IKKE BEDRE ENN DETTE!!! Denne filmen har alt en slik film skal ha. Her er det action fra filmen starter til den slutter, det er mengder med god humor, det er fantastiske biljaktscener, det er fantastiske skytescener, og enormt gode replikker samt et utrolig godt samspill mellom de ulike karakterene. ALT er rett og slett perfekt for å kunne gi deg en heidundrandes filmopplevelse.
Bak spakene for dette forrykende showet står Michael Bay, en mann som med denne filmen raskt plasserte seg på listen over favorittregissører hos meg. Før denne filmen hadde Bay kun servert oss den briljante action-humor-klumpen "Bad Boys" med Will Smith og Martin Lawrence. Men allerede med sin første Hollywoodfilm beviste Bay at det å lage actionfilmer med en helt spesiell personlig "touch" var noe han virkelig kunne. Jeg har nevnt litt om Bays stil i omtalen om Transformers, men i The Rock er dette enda mer tydelig. Bay bruker ofte helikopter-panorerings-filming, sakte-film-scener når det er sentrale skyte-scener eller ting som eksploderer, det er ofte bruk av nærbilder, samt en bruk av kamera og omgivelsene som gir en herlig følelse og plasserer deg så godt inn i filmens handling at det er en sann fryd.
Storyen er intens og original (til tross for at den også egentlig er nokså typisk) og god, replikkene eitrande godt skrevet, samt actionscenene er temmelig Hollywood. Men det SKAL de være i slike filmer, iallefall i filmer produsert av Jerry Bruckheimer. Dessuten er de så intenst gode her at man sitter i de to timene filmen varer og ikke gjør annet enn å kose seg glugg i hjel i godstolen.
Foran kamera finner vi et heftig trekløver. Og da vil jeg starte med den aller største av dem - Sean Connery. Gode gamle Sean! Fy så genial han er i denne filmen. Bare så synd at dette var den siste filmen han gjorde en slik formidabel innsats i. Etter denne filmen har han bare kommet med middelmådige filmer som Entrapment, The Avengers, Finding Forrester og den lavmåle (men morsomme) The League of Extraordinary Gentlemen. Sean er såpass kvalitetsskuespiller som jeg håper (jo, det er dessverre bare å innse at mannen begynner å bli gammel) vi får se i en ny stor-rolle igjen. Det ville vært synd dersom hans siste film skulle bli The League...!
Når det gjelder hans innsats i The Rock forøvrig, er det vel ikke til å stikke under en stol at det er han som er hele filmens midtpunkt her. Mannen klarer pinadø i en alder av 66 år å utstråle den samme sjarmen og gløden han gjorde da han i sin "ungdom" spilte James Bond, og kommer med en rekke gullkorn i denne filmen. Spesielt fornøyelig synes jeg det er når han i en scene snakker om det å sitte i fengsel. Her nevner han det å unngå gjengvoldtekter i dusjen og kommer med følgende gullkorn:
John Mason: "Though that's less of a problem these days. Maybe I'm losing my sexappeal??"
Her klarer jeg ikke å unngå å tro at det er en lettere selvironisk kommentar som er skrevet inn og som er myntet på hans fortid som Bond... ;) Connery stråler i denne filmen, og gjør en av sine beste roller noensinne!
Nr 2 av trekløveret ser vi Nicolas Cage som FBI-agenten Stanley Goodspeed. Cage ble året før belønnet med Oscar for sin innsats i Leaving Las Vegas, og det er ikke mange skuespillerne der ute som har vært så heldige å følge opp en Oscarbelønnet innsats med en film som Cage gjør med The Rock. Cage er helt fantastisk i rollen som den lettere nerdete kjemi-freaken som har lettere for å krympe i fosterstilling bare man nevner setningen "this is NOT a trainingsexercise!", men som samtidig også er tøff når det kommer til stykket. Cage bidrar til å levere en god del av humoren man får servert i denne filmen. Blant annet er en scene hvor Mason og Goodspeed nettopp har avsluttet en volsom skyteepisode med et par terrorister, og holder på å styrer med en rakett, en av de mer fornøyelige som viser Goodspeeds personlighet (at han er lettere nervøs av seg, men samtidig har peiling på sitt fag) på en meget god måte:

(Mason har akkurat drept en terrorist, og foten til soldaten rykker på seg)
Goodspeed: You've been around a lot of corpses. Is that normal?
Mason: What, the feet thing?
Goodspeed: Yeah, the feet thing.
Mason: Yeah, it happens.
Goodspeed:Well I'm having a hard time concentrating. Can you do something about it?
Mason: Like what, kill him again?
Goodspeed: Look, I'm just a biochemist. Most of the time, I work in a little glass jar and lead a very uneventful life. I drive a Volvo, a beige one. But what I'm dealing with here is one of the most deadly substances the earth has ever known, so what say you cut me some FRIGGIN' SLACK?
Og slike replikker er det haugevis av gjennom denne filmen. Man ler ofte, rett og slett! :)
Den tredje i trekløveret er Ed Harris i rollen som Francis X. Hummel, en idealistisk offiser som har sett seg lei av alle løgnene og benytter seg av drastiske midler for å få sin stemme hørt. Ed Harris leverer som få, og framstiller karakteren sin på en så god måte at det er en sann fryd. Han spiller riktignok den "slemme" rollen her, selv om karakteren hans er ute etter rettferdighet. Men Harris får fram den menneskelige siden ved Hummel på en måte som gjør at man til tross for at han er filmens "bad guy" føler en viss sympati med ham, og i verste fall støtter ham. Samtidig får også Harris fram den indre striden Hummel har med seg selv etter hvert som tiden begynner å renne ut, på en meget god måte. Skal han virkelig avfyre noen raketter for å vise at de mener alvor, eller er han rett og slett ikke klar for å drepe flere tusen for å fremme sin sak? Harris er en sann fryd i rollen. Rett og slett!

Nei, jeg kunne snakket en evighet om denne filmen, noe jeg for øvrig føler jeg allerede har gjort, men for at du som leser ikke skal sovne (med mindre du har gjort det allerede) velger jeg å bevege meg mot å avslutte med en liten oppsummering.
Filmen er rett og slett perfekt! Det er underholdning fra filmen starter til den slutter, ikke ett eneste kjedelig sekund, bøttevis med adrenalinfylte kick av noen actionscener, skuespillerne gjør formidable innsatser, storyen er heftig og god, filmingen er nydelig, heftig og herlig filmmusikk og Michael Bays regi er ikke annet enn suveren!
Jeg har rett og slett ikke sett makan til fantastisk actionfilm! Noe som forøvrig også bidrar til at dette er en av mine all time favorittfilmer!
Så da er det vel ikke overraskende at jeg ender opp med toppkarakterer på denne herlige Hollywood-perla av en film...? ;)

10/10