søndag 9. september 2007

Ny filmblogg!!

Undertegnede har bestemt seg for å gi etter for gruppepresset, og prøver derfor ut Wordpress.
Det vil med andre ord si at jeg herved tar en liten "pause" fra betablogger.

Du kan se min nye blogg ved å trykke "HER."

lørdag 8. september 2007

[Førpremiere] The Bourne Ultimatum (2007)


Det slår meg at filmene om Jason Bourne til tider kan være litt vanskelige å skrive separate handlingsreferater fra, for i det store og det hele er handlingen den samme i alle tre: Bourne løper ræva av seg med en hel nasjon av agenter og myndigheter etter seg mens han desperat finner ledetråder til sin egen fortid. Og så slosses det en heftig god del da. Dette gjør at jeg nå etter å ha sett alle filmene, sitter med følelsen at det ikke er tre filmer det er snakk om her, men en veldig lang en med tre lengre pauser i mellom. Og dette er ikke noen negativ ting! Langt derifra! For når tempoet skrues opp slik det gjør i disse filmene, så kan det være greit med en liten pusteause i mellom kapitlene, så hjerterytmen kan roe seg ned litt. Dette var noe jeg forventet at ville være tilfellet før den siste filmen, for en følelse fortalte meg at dette kom til å bli en heidundrende avslutning på en meget god trilogi.
Alle gode ting er tre, er det noe som heter. Du verden som det stemmer!!!

I tre år har Jason Bourne vært på desperat leting etter svar på hvem han egentlig er. Og han har stadig kommet nærmere og nærmere den endelige løsningen. Men på veien har han også mistet kvinnen han elsket, og plages fremdeles med hukommelsestap. Men dette har bare gjort ham ytterligere bestemt på å avklare sannheten bak sin egen identitet. Hvorfor er de så gira på å få ham ute av det store bildet??
Etter hvert som Bourne dykker dypere og dypere i nye ledetråder, kommer han denne gang over en journalist som har skrevet noen artikler om ham. Via denne journalisten kommer han i kjennskap til et kodeord ved navn "Blackbriar", et kodeord som setter dem begge i livsfare. Og for Bourne sin del finner han raskt ut at "Blackbriar" har røtter som går dypt inne i CIA, og har mer med ham å gjøre enn han hadde forventet.
Sånn helt egentlig er det ikke så mye man trenger å si om denne filmen. Det eneste man i grunnen trenger å vite, er følgende: WOW!!! For dette var heftige saker!!
Men å avslutte omtalen slik, ville bare vært for dumt! For dette er en film som virkelig fortjener en fyldig omtale! For å si det enkelt: Makan til underholdning! Og ikke bare det; Den er BRA også! Her er det et forrykende tempo helt fra åpningsscenen og til filmen slutter, og det er dette jeg mener med at det er bra at det er tre filmer i stedet for en. For her får man ikke lange pustepausene mellom eksplosive action-scener! Tar jeg ikke helt feil, kan man telle på en hånd hvor mange ganger jeg blunka under denne filmen...!
Paul Greengrass har beholdt regissør-rollen siden forrige film, og dette er ikke annet enn et klokt valg fra filmselskapet sin side. Her gjør han i mine øyne en enda bedre jobb enn han gjorde i forrige, og skaper en MEGET verdig avslutning på historien om Jason Bourne. Faktisk gjør han en såpass god jobb at dette i mine øyne blir den beste filmen av de tre, og det er ikke ofte DET skjer, at en oppfølger nummer TO danker ut de foregående...! Men dette klarer Greengrass rett og slett med en intens framvisning av en meget god handling som inneholder intrikate plott, konspirasjoner, korrupsjon og ganske så vittige, lure triks fra Bourne sin side. Han gir oss et godt innblikk i hva jakten har gjort med Bourne og hva den fortsatt gjør med ham, og serverer oss en intens katt og mus lek. Robert Ludlum har som kjent skrevet de tre bøkene om Bourne, og historien er ikke annet enn meget god og spennende. Men bøkene begynner å trekke litt på årene, så det å flette denne handlingen inn i midten/slutten av 2000-tallet, oser det ære av! Dårligere blir det ikke da av at det funker. Og det noe så til de grader! Det har vi jo allerede sett i de to foregående filmene, men jeg ble ekstra imponert denne gangen. Kanskje nettopp fordi de klarer å få en film som inneholder SÅ mye action som denne, til å ikke bikke over på det unaturlige Hollywood-adrenalin-kicket vi så altfor ofte får servert. Det er rett og slett nydelig, all over the place!
Matt Damon er fortsatt Jason Bourne, og personlig er jeg glad for at Damon fikk denne rollen i de tre filmene. For dette er en rolle som kler Damon meget godt, og han framstiller Bourne som en meget troverdig og menneskelig karakter,som samtidig er en hard j*vel...! Det er rett og slett godt å se Damon spille en rolle om en fortvilet mann som er villig til å gjøre alt i sin makt for å avdekke sannheten om sin egen identitet, for han løser det mesterlig.
Vi får også et gjensyn med noen av de som har vært med fra film 1. Joan Allen spiller igjen Pamela Landy, som får stadig mer og mer sympati for Bourne, og ønsker å hjelpe ham i stedet for å ta ham av dage. Dette er også en rolle som kler Allen meget godt.
En av de større gledelige overraskelsene i denne filmen, var Julia Stiles som også har vært med i de foregående. Fra å spille en mer anonym rolle i de to første, får hun her mye mer kameratid. Og det er alt annet enn negativt. For denne gangen får hun bedre tid til å få fram karakteren Nicky Parsons, og hun gjør en meget god jobb her.
Nye ansikter er det også å se, blant annet David Strathairn som CIA's visedirektør Noah Vosen. Strathairn gjør et glimrende arbeid som den lettere korrupte visedirektøren som lett skyr ingen midler for å få Bourne av veien, så lenge det redder hans eget skinn.

"HVA?!? var det DU som tok rekesmørbrødet mitt??

Jeg innrømmer det: Jeg har lett for å kun snakke positivt om en film jeg digger. Rett og slett fordi jeg ikke har LYST til å se etter feil... ;) Men hva skal en stakkar filmomtaler gjøre da, når filmen er så herlig som den er her..??
Når det er sagt er denne filmen på ingen måte perfekt. Men det er jaggu ikke langt unna! For det er heftig action hele veien, det er saftig god regi, det er en god handling, heftig slossing og godt skuespill.
Men... For ganske riktig er det et men her. Og det angår det som vanligvis bruker å føye seg inn i den rekken med positive ting som gjør filmen så bra. Nemlig filmingen. Til tider er den meget forstyrrende, og gjorde meg enkelte scener nesten svimmel. Det brukes nemlig håndholdt kamera så og si hele filmen gjennom. Greit nok, håndholdt brukes ofte, men her er det VELDIG håndholdt, føltes det som. Filmingen er vel flakkende og stressende for min del enkelte plasser, og dette trekker ned litt. Men merk min neste setning: Dette er til gjengjeld det ENESTE jeg har å utsette på filmen...! For på samme tid som den er stressende, så er den også utrolig passende, for man får en følelse av at man følger Bourne mer personlig i jakten. Man føler mer at man er der sammen med Bourne i en stressende hverdag, og gir på denne måten filmen mer intensitet.
Filmen er en adrenalinpumpe, rett og slett. Og en heftig avslutning på en meget god trilogi. Faktisk er jeg meget fristet til å si at jeg synes den var mer heftig enn Die Hard 4.0...! Det er i alle fall ikke langt unna!
Uansett: se den!!

9/10

"Sjefen sa det var DU som tok rekesmørbrødet hans, så jeg er nok redd jeg er nødt til å...grisebanke deg litt...!"

onsdag 5. september 2007

Chaplin (1992)

Charlie Chaplin ble på alle mulige måter en sann legende. FILMEN Chaplin, er filmen som tar oss med bak kulissene i livet til en av tidenes aller største komikere noensinne, helt fra hans fattige barndom og oppvekst i slummen til hans første filmroller hos Mack Sennets studios. Videre følger vi ham i hans påfølgende karriere både som regissør og skuespiller i filmer som ble enorme milepæler i internasjonal filmhistorie. Vi får innblikk i hvordan de mest kjente filmene som The Kid, Modern Times og The Great Dictator ble til, og et innblikk i alle de oppturene og nedturene som denne voldsomme suksessen førte med seg. Og selvfølgelig får vi også et innblikk i hvordan han ga liv til en av filmhistoriens mest kjente og kjære filmskikkelser noensinne - The Tramp.
Å skrive filmomtaler om filmer som handler om virkelige personer, er ingen lett oppgave akkurat. Det er så mye man må forholde seg til, og sette seg inn i, i forhold til om handlingen stemmer overens med historien eller ikke. Men når det gjelder denne filmen er det en ting som nærmest garanterer at man får et såpass realistisk innblikk som mulig, og det er regissøren. Her er det nemlig Richard Attenborough som nok en gang har fått oppgaven å bringe nok en legendes liv til lerettet, og Attenborough har bevist før at dette er en oppgave han på alle mulige måter løser med glans! Jeg har allerede kastet enorm glans over hans mesterlige regi-evner tidligere i omtaler av Gandhi og Cry Freedom, så jeg skal ikke gjenta meg så altfor mye her, men en ting jeg føler er viktig å poengtere er følgende: Med Chaplin klarer Attenborough for tredje gang å servere oss en historie som er så preget av autensitet og troverdighet at han rett og slett seiler inn som herved en av mine favorittregissører. Attenborough er en glimrende forteller, og gir filmene sine en særegen glød som varmer på en slik måte at man husker filmene i lang tid i etterid. I Chaplin forteller han historien på en slik måte at det er ingen tvil om at det er tidenes beste komiker det er snakk om her. Det er enkelte scener som er så humoristiske og gode at man sitter nærmest og ler seg glugg ihjel. På samme tid fortelles en alvorlig historie om en manns suksess og hvordan den påvirker ham. Med andre ord en historie som får deg til å trekke godt på smilebåndet og på samme tid er gripende og god.
Slike filmer er som regel avhengig av skuespillere som gjør en egentlig mer enn god jobb. I mine øyne er det viktig at den som skal spille en reell person, ikke bare likner av utseendet, men også gjør såpass grunig "research" at han/hun leverer en så realistisk framføring som mulig. Ben Kingsley er vel den jeg har sett som har gjort den aller aller beste jobben noensinne innen dette området i Gandhi, samt Joaquin Phoenix i Walk The Line. Her er det Robert Downey Jr. som har fått den voldsomme arbeidsoppgaven å bringe legenden Chaplin til live igjen. Og når det gjelder Downeys prestasjon holder det bare å si ett ord: WOW! For makan til portrettering skal man lete lenge etter! Robert Downey Jr. ER Chaplin rett og slett, og til og med den erke-britiske aksenten har han fått til å høres alt annet enn kunstig ut! Man ser filmen og undres av og til om det faktisk er Chaplin i egen person som har kommet tilbake fra de døde for å gjøre scenene selv. Men som han også sier selv i en av dokumentarene på ekstramateriellet, så var det ikke bare bare å sette seg inn i denne rollen. Utallige timer med research ved å se filmene, samt lese utallige bøker, med mere, måtte til for at han skulle klare å levere en så realistisk framførelse som mulig. Og det har ydeligvis gitt resultater!
(Joda! Det ER faktisk Robert Downey Jr. som Chaplin på det bildet der...!)

Morsomt er det også for øvrig at Chaplins datter - Geraldine Chaplin - er med i denne filmen og spiller Chaplins mor...! Ikke så veldig stor rolle i denne filmen, men til gjengjeld en meget god rolle. Samtidig er det en særdeles god kjemi mellom hun og de andre skuespillerne, og da særdeles god med Downey.
Videre er det en haug med kjente skuespillere som samtlige gjør veldig gode roller her. Dan Akroyd, Anthony Hopkins, David Duchovny, Milla Jovovich, Moira Kelly, Kevin Kline, Diane Lane, Penelope Ann Miller, Paul Rhys, Marisa Tomei, Nancy Travis og James Woods, bare for å nevne noen, er alle navn som bidrar til å gjøre filmen til et minneverdig skue.

Chaplin er en meget god film. Tvers igjennom ikke annet enn en sann nytelse rett og slett. Allikevel er det ett eller annet jeg av en eller annen grunn ikke klarer å sette fingeren på, som gjør at filmen ikke når helt opp til 10'ern på skalaen. Men regien er glimrende, skuespillerne gjør fremragende arbeid, lyssetting, klipping og filming er gjennomført godt, og kulissene helt fantastiske, så det er ikke mange millimeterne fra å være en perfekt film, i mine øyne...
En god film om en av filmhistoriens viktigste skikkelser, fortalt mesterlig av en glimrende filmskaper!

9/10

søndag 2. september 2007

[Filmmaraton]- The Pink Panther Movie Collection


"Do you have a rheum??"

For meg var Peter Sellers en sann legende, og på lik linje med Charlie Chaplin, sin tids aller største komiker. Aller mest kjent var han kanskje som den franske politietterforskeren Jacques Clouseau i Blake Edwards' filmer om den Rosa Panteren. Etter mye om og men, gikk jeg omsider til anskaffelse av DVD-boksen med alle disse filmene, og et filmmaraton var derfor på sin plass. Problemet i ettertid skulle for øvrig vise seg å være hvordan man skriver en filmomtale for disse filmene. For dette er filmer som man ikke bare plukker fra hverandre i en voldsom analyse, og trekker fram det ene og det andre om filming, regi osv. Filmene er legendariske i mine øyne, og fortjener derfor ingen kritikk, men heller en felles god omtale hvor man heller nevner litt om hva det er som gjør at man liker filmene slik. Kall det gjerne skryt... ;)
De to første filmene - "The Pink Panther" og "A shot in the dark" - kom begge i 1964, og introduserte oss for den vandrende katastrofen av en politietterforsker ved navn Clouseau. 12 år senere kom den tredje filmen i rekka, "The Pink Panther Strikes Again", etterfulgt av den siste filmen som Sellers spilte Clouseau i før han døde; "The Revenge of the Pink Panther" (1978). En femte film (The Romance of the Pink Panther) var under planlegging, men i 1980 døde Peter Sellers av hjerteinfarkt, og denne filmen ble derfor ikke noe av. I stedet klarte Blake Edwards å snekre sammen en femte film likevel, kalt "Trail of the Pink Panther" (1982), hvor det ble brukt nytt filmmateriale som Peter Sellers hadde rukket å spille inn før han døde. Rundt disse opptakene vevde Edwards sammen en historie og en film bestående av en rekke tilbakeblikk fra de foregående filmene. Clouseau forsvinner nemlig sporløst midtveis i filmen, og resten av filmen brukes på at en reporter intervjuer en del av de som har vært med i de foregående filmene, om hvor han kan ha blitt av. Ganske finurlig "hyllest" i grunn. ;)
Det er fem forskjellige filmer med hver sin handling, og som egentlig ikke er særlig sammenhengende i den forstand at den neste filmen tar opp tråden fra der den forrige slutta. For det gjør de ikke. Men det som ER felles med alle filmene, er at Clouseau utrolig nok tilkalles til et åsted for å oppklare et mysterium eller mord, og at Sellers spiller denne totalt ubrukelige etterforskeren som ikke fører med seg annet enn katastrofer hvor enn han går, og sørger for å gå sin sjef såpass på nervene at han blir lagt inn på sinnsykehus. Men som også til tross for alt dette til slutt på mirakuløst vis (flaks??) likevel klarer å løse sakene. Og det er her jeg kommer inn på det spesielle med filmene. For en ting er at det er "vanlige" komedier som ble ansett som tidenes beste komedier i sin tid (helt ærlig så blir de vel fortsatt omtalt som det den dag i dag...), men det som gjør dem så spesielle for min del, er nemlig Peter Sellers. Som jeg nevnte innledningsvis, var denne mannen sin tids aller største komikere i mine øyne, og sørga for at Pink Panther-filmene fikk en helt spesiell plass i livet mitt. Med sine konstante "blemmer" og knall og fall, selvskading og påføring av skader på andre, underholder Sellers oss med humor som er så tåpelig og dum at det ikke blir annet enn utrolig genialt! Det samme med den evinnelige slossingen mellom Clouseau og hans tjener Cato, som angriper ham til alle døgnets ukristelige tider. Men krona på verket er alle de finurlige forkledningene han kler seg i i de ulike filmene. Mulig det er litt barnslig, men jeg klarer bare ikke gjøre annet enn å riste på hodet og le meg skakk av det.
Og det er mer. For ekstra ubetalelig er den dialekten Sellers har gitt karakteren. "His unintentional massacre of the Queen's English in an outrageous French accent" er den blant annet omtalt som. Her omtales "room" som "rheum", "bump" som "beump", "law" som "leu" og mye mer.
Som jeg har nevnt er dette filmer som begynner å trekke litt på årene, og vi er derfor kanskje litt mer vant til litt annen humor nå til dags, enn den humoren vi får servert i disse filmene. Det er ikke lenger like morsomt å se en mann skli på et bananskall, eller se noen som får en bløtkake i trynet, eller som vi ofte får se i PP-filmene; at Clouseau bommer på døra og går rett i en vegg. Det begynner til dags dato å bli heller.... kjedelig. Men hva er det som gjør at dette blir så morsomt likevel? Og nok en gang er det Sellers som er svaret. For det er ikke bare det han gjør som er så klassisk. Det er mer måten han gjør det PÅ, samt ansiktsuttrykkene som er så ubetalelige, og innen dette området var Sellers intet mindre enn en sann kunstner!
Og som om ikke dette var nok, så er alt dette vevd inn i faktisk nokså intrikate handlinger. For selv om det er Sellers' humor som er sentral her, får vi i tillegg servert mengder av mysterium her, som bare gjør filmene enda mer... absurd, om man kan bruke et slikt ord :)

The Pink Panther-filmene har satt sitt preg i historiebøkene takket være Peter Sellers og hans fantastiske scenekunst, og jeg vet at det er filmer som kommer til å stå i historiebøkene i mange år framover. Takket være min far ble jeg kjent med disse fantastiske filmene, og jeg vet at også jeg kommer til å formidle Peter Sellers' udødelige humor, både til barn og barnebarn (og forhåpentligvis oldebarn), når den tid kommer.
For jeg er også litt av den mening at i en tid hvor man ler av satirisk, sarkastisk, ironisk og stort sett mobbende humor rettet stort sett mot autoritetene i samfunnet, er det litt godt å ha god gammeldags skli-på-bananskall-humor og kople av med. Og her er Peter Sellers en perfekt kandidat.

For å sitere Blake Edwards fra et intervju i New York Times: "Do a joke, top it and then top the topper!"

Samlet karakter:

Udødelig klassiker! ;)


mandag 20. august 2007

Disturbia (2007)

På vei hjem fra en fisketur sammen med sin far, blir Kale utsatt for en voldsom bilulykke hvor faren omkommer. Ulykken har gjort ham til en litt mer tilbaketrukken ungdom som lett blir hissig, og da spansklæreren kommer til skade å nevne noe om hans far, klikker det for Kale og han slår ned læreren. Dette fører til at Kale blir dømt til tre måneders husarrest, hvor han får plassert en fotlenke som utløser en alarm dersom han går mer enn 30 meter unna huset. Isolert og alene, og mer og mer frustrert av kjedsomhet begynner Kale å observere ting som skjer i nabolaget for å ha noe å underholde seg med. Med kikkert og digitalkamera "spionerer" han på naboene, aller mest på den nyinnflytta nabojenta Ashley, som snart lukter lunta. Men til hans store overraskelse blir hun også raskt interessert i denne kikkingen. Til å begynne med er alt temmelig uskyldig og morsom "lek", men etter hvert som de begynner å observere en av naboene litt nærmere oppdager de ting som gjør at han raskt kan mistenkes som en massemorder. Men er dette bare paranoide fantasier, eller har dem snublet over noe som kan utsette dem selv for livsfare. Og hvem skal i såfall tro dem??
D.J. Caruso er mannen som serverer oss denne intrikate handlingen. En mann som for mange kanskje ikke er det mest kjente navnet. Mannen er kanskje mest kjent i tv-seriesammenheng, da han blant annet har regissert en del episoder av serien "The Shield". Et relativt ukjent rulleblad til tross; mannen har god kontroll på skuta her han. Problemet her er egentlig manuset. For her tar det fryktelig lang tid før det skjer ting. Folk som ikke har hørt NOE om denne filmen vil jeg tro har en overraskelse i vente. For første halvdel av filmen er som en helt hvilken som helst vanlig drama/komedie hvor man ofte trekker på smilebåndene takket være en del gode humoristiske hendelser og replikker. Men så BOOM! så eksploderer det i et voldsomt temposkifte, og man blir nærmest sittende lamslått av hva i all verden det var som nettopp skjedde...! Og da er det samtidig ikke måte på hvor det skal ta av til tider. Det blir litt for mye, som igjen fører til at det hele blir litt FOR standard og dumt til tider. Samtidig er det også en konstant underliggende tone som gjør at man, dersom man har sett en del thrillere tidligere, også vet at denne filmen er en film i en slik sjanger. Og det er her Caruso's regi kommer inn i bildet. Han gir oss et godt innblikk i den ultrakjedelige tilværelsen Kale plutselig befinner seg i, og klarer å skifte tempoet på en meget god måte som unngår at det blir kaotisk og forvirrende. Samtidig lar han oss seere sitte til slutten å lure på om det er paranoia eller om naboen virkelig ER en massemorder.
Foran kamera har Caruso samlet en gjeng med skuespillere som gjør sitt for å servere en temmelig god underholdning et par timer. Unggutten Kale spilles av det nye Hollywood-stjerneskuddet Shia LaBeouf, og dette er en kar jeg virkelig håper vi får se MASSE til i tiden framover. Karen viste også i Transformers hvilket talent han har, og her gjør han en kanskje enda mer solid framføring enn han gjorde i den fantastiske robot-filmen som jeg elsker over alt på jord! Her leverer LaBeouf en riktig så solid framføring som i mine øyne rett og slett er imponerende! Karen kan det med å spille seriøse roller som også ofte leverer en del humoristiske øyeblikk. Slikt liker vi!
En annen som utmerker seg i denne filmen i tillegg til Shia LaBeouf, er den alltid glimrende David Morse som den mistenkelige naboen. Morse er så herlig kald og intens i denne filmen at man nærmest får frysninger på ryggen. Morse gjør som regel, i mine øyne, alt han tar i til gull. Det har vi sett tidligere i filmer som The Rock, 16 Blocks, Forhandleren, 12 Monkeys og Den Grønne Mil for å nevne noen, og her leverer han nok en knallprestasjon. Han gir rett og slett karakteren det kyniske preget den trenger. Samspillet med unge herr LaBeouf er også en sann fryd, fra begges side. Alldeles glimrende rett og slett!
Mer uheldig er det med stakkars Carrie-Anne Moss som har fått rollen som Kales mor. Moss er flink hun, det er ikke prestasjonen hennes det står på, for hun gir karakteren en temmelig god mor-følelse og troverdighet. Det er bare det at hun spiller en karakter som ikke utmerker seg på noen sett og vis i denne filmen. Det virker som om hun er skrevet inn bare for å ha en mor der, og hun blekner derfor lett i forhold til de øvrige karakterene. Synd i grunn, for jeg liker Moss med tanke på sine tidligere gode roller fra Matrix-filmene og den glimrende Memento.
Det samme kan man si om Aaron Joo som spiller Kales kamerat Ronnie, som deltar i overvåkingen av naboen. Joo spiller i mine øyne en bortkastet karakter som ikke har noe som helst i denne filmen å gjøre. Man sitter nærmest med følelsen av at det er et krav at det skal være med en asiatisk skuespiller som visstnok skal tilføre filmen den mengden med humor som av en eller annen grunn må sprette fram i tide og utide. Problemet i denne sammenheng er at det i de fleste scenene blir for dumt og tåpelig.
I rollen som Ashley ser vi Sarah Roemer, kjent fra The Grudge 2. Roehmer gjør en grei jobb hu, men det er også alt. Ikke noe å utmerke egentlig. Et pent fjes bare for å dekke over en karakter som hovedpersonen skal forelske seg i...
Disturbia er på mange måter en helt grei film den. Den ER spennende, men den ER også treig i starten og langdryg. Men når ting til gjengjeld er i gang, så stanser det ikke heller, men har heller tendenser til å ta litt av enkelte plasser. Replikkene er helt okå skrevet, og en del morsomme tvister og hendelser gjør at man trekker på smilebåndet, men en del klisjeer som får en til å himle med øya. D.J. Caruso serverer historien med en god feel og flow og hele den pakka der, men takket være meget godt skuespill fra de to mest sentrale karakterene (Kale og naboen), løfter dette filmen til over middels på skalaen.
Grei skuring på en søndags kveld dette her, rett og slett.

6/10

"Hæ?? Hvaserdu?? Hvaserdu??? Få se få se få se!!!!"